BLOGGEN VAR IKKE DØD

Ryktet om bloggens død er sterkt overdrevet, selv om det nå har gått veeeldig lang tid uten noen oppdatering. Men tiden går så fort og hver gang jeg bestemmer meg for å skrive litt, dukker det opp andre ting jeg må bruke tid på.

Hva har skjedd siden sist? Joda ganske mye.

De som følger meg på Facebook har kanskje lagt merke til at det ikke har vært noen bilder med Gem og Leo i det siste. Forklaringen på dette er faktisk en god nyhet. De har begge to flyttet til henholdsvis sin far og sin mor. Leo bor nå sammen med sin far i Prakonchai (nabobyen) faren til Leo er buddist munk så Leo bor nå i tempelet og ut ifra det jeg vet trives han med det. Gem’s mor og samboer kom tilbake til landsbyen for en drøy måned siden. Samboeren til Gem’s mor er bygningsarbeider og de har dermed reist rundt og arbeidet på forskjellige byggeplasser rundt omkring i Thailand. Men pga et ikke ukjent virus som herjer rundt omkring i verden er det svært liten aktivitet på byggeplasser for tiden. Dermed hadde samboeren ikke jobb lenger. Derfor kom de tilbake til landsbyen. De bygget seg en enkel liten hytte nede på farmen vår. Her har de litt høner dyrker litt grønnsaker og han tar på seg litt strøjobber. Dermed flyttet Gem noen hundre meter ned i veien. Både Leo og Gem vet at de er hjertelig velkomne tilbake til oss hvis ting endrer seg.

Munnbind er i bruk daglig

Her i Thailand høster vi nå fruktene av de strenge tiltakene myndighetene innførte i mars, april og mai. Lokal smitte er tilnærmet null men fortsatt er det påbudt med munnbind på kjøpesentre offentlige kontorer banker mm. Det er fortsatt febersjekk for å komme inn på de samme stedene og håndsprit er obligatorisk. Grensene er fortsatt stengt. Skal du til Thailand i disse tider må du enten være gift med en thai eller ha barn her. Det er de respektive ambasadene som godkjenner om du får reise eller ikke. En ting til: Her er karantene ved ankomst 15 dager. Det gjelder enten det er Thailandske statsborgere eller andre lands statsborgere. Ved ankomst blir man kjørt i buss, med politieskorte til ett karantene hotell. Her er er man bokstavelig takt innelåst i 15 dager. Hvis du ikke tester positivt i karantene(fengselet) slipper du ut etter 15 dager. Strengt? Ja. Men det virker.

Korpset bærer også preg av viruset. Selv om Thailand ikke har noe lokal smitte har myndighetene bestemt at alle store arrangement ved skolene er avlyst dette året. Vi får heller ikke lov til å ta med musikantene på svømming. Dermed ingen lørdagsøvelser med påfølgende sosialt samvær. Når også alle parader er avlyst er det intet å øve mot. Jeg har ett svakt håp om at vi skal få lov av skolen til å spille på julaften, men det er ikke avgjort. Vi har øvd på julemusikk siden skoleåret startet, men musikantenes motivasjon er lav. Om det blir korpstur til Jomtien i mars vet vi heller ikke. Her er det vent å se som gjelder.

Årets nye trompetelever

For oss her på bygda er det nesten normalt nå, men endel ting har vi mistet. Kontoret vårt er borte. Kontoret var stedet hvor vi Skandinaver møttes hver mandag og lørdag for litt sladder og en pils eller to. Vår vertinne på kontoret har meldt at vi nok kan komme tilbake når viruset har takket for seg, men når de fleste av de faste medlemmene av kontorstaben befinner seg utenfor Thailand vil det uansett ikke bli det samme. Så jeg tror desverre kontoret er nedlagt for godt.

Etter ett par dårlige regntider med lite vann i vannmagasinene er årets regntid litt heftigere enn normalt og bra er det. De fleste vannmagasiner er nå fylt opp og noen steder har det også vært flom. Mens jeg sitter og skriver dette regner det nok en gang heftig her. En normal måned vil jeg normalt sykle mellom 1000 og 1200 km, nå i oktober blir det nok ikke mer enn rundt 700. Jeg er en pyse som ikke gidder å sykle når det styrtregner så blir jeg enda feitere i oktober er det været sin skyld. Risbøndene kan dog melde om at det i år blir store avlinger. Det er også slutt på vannrasjonering som enkelte kommuner måtte innføre, fordi vannmagsinene begynte å bli tomme. Så da kan vinteren bare komme.

Mye vann rundt omkring. Her fra Øyern

Vi snakkes!

Husk: Blir jeg borte fra Facebook vil bloggen bli oppdatert daglig. Legg inn bokmerke i nettleserten din.

ÅRETS SOMMERFERIE

Det er søndag og det regner i dag. Siden vi trenger vann så er det helt greit. Jeg prøvde meg dog på en sykkeltur i dag tidlig, forøvrig sammen med fruas yngste datter som kom i natt. Min gamle sykkel var nok litt stor for henne, så det ble en kort tur på kun 8 km. Jeg hadde dog planert om å kjøre en runde alene, men i det jeg skulle dra avsted kom regnet. Det ble brødbaking vaffelsteking og blogg oppdatering i stedet. Ett tilbakeblikk på forrige helgs tur, en tur som faktisk ble det nærmeste vi kommer ferie i år

Elvene begynte på skolen 1.juli og har allerede hatt to langhelger, fint for elevene men ikke så fint for lærerne som skal prøve å komme gjennom pensum. Siden det altså var langhelg forrige helg bestmte vi oss for å ta en tur til min gode venn Anton, en biltur på rundt 270 km. Denne gangen skulle vi bo på Thesatit View, ett sted jeg ikke har bodd på mange år. Men jeg må nevne at for rundt 10 år siden var jeg den første gjesten de hadde der, det var faktisk så nytt at jeg måtte vente med å sjekke inn til de hadde vært ute å kjøpt sengetøy. Nå var det mange år siden sist jeg har prøvd stedet litt på tross av advarsler om høye priser og dårlig service. Denne gangen hadde jeg sjekket prisene på forhånd og 600 Thb var en grei pris for å kunne bo i en av stubbene deres. Joda det er faktisk støpte stubber. Hele hytta er rund, dog med en utvekst på siden som rommer ett enkelt bad. Alt inne i hytta er støpt, senga er i betong, hyllene er i betong, vaskeservanten på badet er i betong. Man kan si det er gjennomført. Siden vi nå er blitt en storfamilie måtte vi ha to hytter. To netter skulle vi være her. Ankomstdagen gikk med til å besøke Anton samt å rusle litt rundt i landsbyen. Barna inkludert meg selv gledet seg til dag to. Da sto nemlig badeland på menyen.

Her er stubben vi leide
En liten rusletur rundt i byen. Joda munnbind er påkrevd

Gem og Leo kunne nesten ikke få i seg frokosten fort nok. Badeland åpnet klokka 0900 og de hadde gledet seg helt siden vi gikk tur forbi det dagen i forveien. Jeg fikk stygge blikk fra begge to da jeg hentet meg en ekstra kopp kaffe.

Frokost med utsikt til badeland

For oss seks så kostet det totalt 300 thb å komme inn. Da hadde vi adgang til 5 forskjellige basseng med badesklier samt at det ene bassenget var ett bølgebasseng. Slett ikke dyrt det der. I tillegg var det krav om å bruke badehette, noe vi selvsagt ikke hadde. Men for 20 Bath pr stk fikk vi leie. Dermed var vi klare for en dag med basseng og sol. Hele opplevelsen på dette badelandet var positivt, det var rent og pent overalt, god service og rimelig mat (thaimat). Da klokka nærmet seg 1600 var det på tide å gi seg. Vi hadde fått en stor dose med bading og sol. Fornøyde gikk vi tilbake til hyttestubbene våre for å sløve litt før middag.

Badesklier
Gøy

Middagen hadde vi bestemt oss for å innta på Thesatit View, noe vi forøvrig aldri skal gjøre igjen. Det gikk mer enn to timer før alle hadde fått maten sin, halvparten av selskapet hadde spist sin mat før de siste fikk sin mat. Når de siste som attpå til var barna fikk maten sin, var begge to så trøtte at de hadde svært liten glede av måltidet. Ett måltid som aldri ble noe mer enn middels smaksmessig heller. Men prisen derimot. Den var helt i toppklasse! Nesten 2000 Bath for seks relativt enkle thairetter med ris, to øl og tre cola, det er å prise seg ut av markedet. Ikke ofte jeg bruker mynter når jeg er på restaurant, men denne gangen brukte jeg småpengene mine slik at jeg betalte akkurat det som sto på regninga.

Vi ventet og vi ventet
Solen gikk ned og det ble mørkt før vi fikk mat

Dagen etter var det frokost og avreise. Veien hjem skulle legges via Korat og Terminal 21. Gøy for barna og ta en tur på dette flotte kjøpesenteret, samt at jeg ville kjøpe wienerpølser som matbutikken på senteret har. Vi hadde betalt for rommene ved innsjekk så jeg regnet med at vi bare skulle levere nøklene, men nei. Vi hadde jo bedt om å få to ekstra madrasser samt dyner og puter, siden både Leo og Dylan ville komme til å trille ut av dobbeltsenga. Nå ville de ha 1000 Bath ekstra for disse madrassene med dyne. Jeg kunne faktisk kjøpt to slike tynne madrasser med dyner for mindre enn 1000 Bath. Dermed mistet Thesatit View meg som kunde ikke bare i restauranten men også på resorten for all fremtid.

Google maps guidet oss fram til Terminal 21 som forventet. Bilen ble parkert og siden dette er stort kjøpesenter med ett stort parkeringshus tok jeg bildet av plassen bilen sto på, greit å slippe å huske dette. Det var febermåling ved inngangen samt at vi måtte skrive oss inn med navn og telefonnummer, slik at myndigheten får tak i oss hvis det skulle være noen fare for at vi hadde blitt smittet der. Da alt dette var gjennomført var det bare å starte med utforskningen ar senteret. Personlig var jeg egentlig bare interessert i matbutikken og de nevnte pølsene, men barna og damene syntes det var fint å gå rundt her å kikke. Etasje etter etasje ble sjekket.

Greit å huske hvor bilen sto

Etterhvert ble det lunch. Valget falt på MK restaurant. Her viste jeg det kom til å bli dyrt men skitt au, noe må en unne seg i ungdommen. Nesten 2000 Bath fattigere men mette og gode var det på tide å gå dit som jeg ville, til matbutikken. Bomtur! Matbutikken var fortsatt stengt og under oppussing. Det var i denne butikken 27 mennesker ble drept da en soldat gikk amok og skjøt rundt seg i februar. Det er nok en stor jobb å fjerne alle spor etter denne tragedien. Dermed ingen pølser på meg. Men uansett det hadde vært en hyggelig tur med den nye storfamilien min.

FAMILEFORØKNING

Alle «mine» tre barn

Nok en gang er det godt lang tid uten noen oppdatering her. Joda jeg har tenkt på det flere ganger, men hver gang så har det dukket opp andre ting jeg har måttet ta meg av. Men her er litt siste og nest siste nytt.

I dag er det 60 dager siden sist det ble registrert noen lokal Cowid smitte her i Thailand. Alle nye tilfeller de siste 60 dagene er personer som har kommet fra utlandet og sitter i karantene. Her i Thailand betyr karantene, karantene. Derfor så er Thailand så og si smittefritt, noe vi er glade for. Livet er stort sett tilbake til det normale. Dog må vi huske masker når vi skal på butikken osv, vi blir også sjekket for feber de fleste steder vi vil inn. Tiltakene som har blitt brukt her i Thailand har altså hvert så effektive at FN nå vil bruke Thailand og New Zeland i en film for å vise verden hvordan ting skal gjøres.

Noen av dere lurer på hva overskriften skal bety. Har jeg smelt kjerringa på tjukken? Neida, men vi har tatt inn ett par barn i familien. Jeg har tidligere sagt blant annet på skolen at hvis det var noen barn som ikke hadde det bra, enten det var på den ene eller andre måten, og jeg kunne være til hjelp, så ville jeg gjerne hjelpe. Når Gails nærmeste familie får problemer pga sykdom samt at noen må flytte langt unna for å få jobb, ja da får vi trå til.

Husets nye beboere er Leo og Gem. Leo er sønn av Gails kusine, han er snart 7 år og begynte i første klasse nå i juli. Han har tidligere bodd hos sin mormor, men hun begynner å bli gammel og skrøpelig og ville ikke lenger ta ansvar for barnebarnet. Siden moren jobber i Bangkok på fabrikk med lange skift var det ikke noe alternativ for Leo å flytte dit. Dermed så ble det slik at jeg tilbød at han kunne bo her og få gå på skolen sammen med vennene sine. Og slik ble det.

Gem er snart 10 år og kusinen til Leo og altså datter av Leos tante. Gem skulle egentlig bare bo hos oss en uke frem til internatskolen startet opp igjen 17.juli, men slik ble det ikke. Moren hennes og samboeren jobber med å bygge hus og reiser dit det er arbeid, så derfor kan ikke Gem bo der. Dagen før vi skulle kjøre Gem til skolen spurte jeg henne flere ganger om hun ville på internatskolen eller om hun ville bo hos oss. Hver gang svart hun at hun ville på internatskolen. Torsdag 16. juli skulle vi kjøre henne dit. Kvelden i forveien hadde vi hjulpet henne å pakke alt hun skulle ha med seg, slik at det bare var å kjøre avgårde dagen etter. Natten til torsdag våknet jeg av at noen gråt, det var ikke Leo og ikke Dylan, det var Gem. Jeg spurte om hun hadde vondt noe sted eller om det var pga skolen hun gråt. Hun bare ristet på hodet uten å svare. Kanskje hun bare hadde drømt noe tenkte jeg og bredde over henne dynen og hun sovnet igjen. Torsdag morgen spurte jeg henne nok en gang om hun var sikker på at hun ville reise til Nang Rong. Joda det var hun. Og slik ble det. Vi kjørte henne de drøye seks milene til skolen. Fikk henne skrevet inn, hjalp henne med bagasjen, sjekket at hun fikk en seng. Så ble det klemming og adjø. I det vi gikk ned trappa fra sovesalen ropte hun på meg. Hun pekte på bagen sin og ville ha meg til å bære den inn på senga hennes. Jeg gikk tilbake og hjalp henne med bagen. Så ble det nok en gang litt klemming før jeg gikk etter de andre i retning bilen.

Utpå kvelden ringte telefonen til Gail. Det var Gems mor som ringte. Skolen hadde ringt til henne og fortalt at Gem bare gråt og gråt og at hun ville at vi skulle hente henne slik at hun kunne bo hos oss. Slik ble det.

Fredag den 17 gikk ferden tilbake til skolen. Gem møtte oss i porten, i følge læreren hennes hadde hun stått der siden hun våknet ved 7 tiden den morgenen. Vi hjalp henne med å pakke bagen før Gail tok fatt på papirarbeidet. Det er ikke bare å komme til en slik skole og hente ett barn, heldigvis. Men etter ett par timer med venting og mange underskrifter var vi klarert for å reise hjem. Vel hjemme ringte jeg min gode venninne Nipaporn, dere som har fulgt bloggen en stund vet at hun er lærer på den lokale skolen. Om Gem kunne begynne i fjerde klasse på mandag? Det kunne hun og dermed har vi nå tre barn i alderen 1 – 9 år i heimen. Dylan blir forøvrig ett år den 30. juli og Gem fyller 10 år i september og Leo blir 7 år i oktober. Så da blir det bløtkake flere ganger.

Med barn i huset er det mye å glede seg til. Den kommende helgen drar vi for å besøke min gode venn Anton. Vi skal bo på Thepsatit Wiev, her er det ett stort vannland med bølgebasseng og masse sklier. Endelig skal jeg få prøvd disse. Nå skal det også bli gøy med jul. Denne julekvelden blir det jule nisse i heimen.

Klokka er mye, på tide å reise på skolen. Korpsøvelse på gang.

INTET LIV UTEN VANN

Selv om Covid viruset har skapt store overskrifter og tatt mye plass i nyhetene er det noe annet som er ett mye større problem her på rismarkene. Vann, eller la meg si det slik: Mangelen på vann.

Her var det en innsjø for noen år siden

Vi er nå ett stykke inn i regntiden. Joda det regner jevnt og trutt men ikke nok. Eller det er nok til at det blir grønt rismarkene ha fått vann slik at risen de fleste steder her nå står og koser seg i vann. Kuene våre koser seg med ferskt gress hver dag. De går selvsagt ute og beiter og gjødsler dermed bakken slik at det kan gro mer gress. Så hva er problemet? Jo kjære leser. Problemet er tomme vannmagasiner rundt omkring.

Lavvann

Vi hadde en dårlig regntid i fjor, noe som gjorde at vannmagasinene ikke fikk fylt seg opp. Hittil i år har vel også regntiden vært litt tørrere enn normalt. Dette kan bli ett stort problem for mange.

Det graves nå hull nesten overalt på rismarkene, alle vil prøve å skaffe seg sin egen lille innsjø, slik at man har vann til risen sin. Noen har også planer om å sette ut fisk i disse gropene. Gutta med gravemaskin tjener gode penger, det samme gjør dem som kjører lastebil med fyllmasse.

Når dette skrives regner det, men det ser ut som det bare blir en kort skur. Myndighetene har forøvrig varslet fare for flom i store deler av Thailand de nærmeste dagene. Flommen kan bare komme. Vi er forberedt.

Trenger mye regn for å fylle opp Buriams vannmagasiner

Innreise til Thailand

Til slutt nevner jeg at myndighetene vil åpne for innreise for enkelte grupper. Dette gjelder dem med arbeidstillatelse, dem med ekteskapsvisum og personer med spesielle grunner feks at man har barn her. Alle som vil prøve å få innreisetillatelse MÅ ta kontakt med sin nærmeste Thailandske ambassade. Alle søknader blir behandlet individuelt. Det er altså ikke noe automatikk ute og går når det gjelder innreise. Kilden til disse opplysningen er https://twitter.com/i/status/1273856500339888129

Det var alt for i dag folkens.

PÅ 2 HJUL TUR RETUR BURIRAM

Mr Big hadde nå stått alt for lenge under burkaen sin. De siste ukene hadde jeg nesten hørt han sukke hver gang jeg tok Mr PCX eller tråsykkelen ut på tur og ikke han. Disse tre bor ved siden av hverandre så det er klart de legger merke til at en får tur mens de to andre må være hjemme. Men nå var det Mr Big sin tur. Planen var å kjøre en tur til Buriram city for å se etter ny hjelm samt å sjekke ut mitt favorittkjøpesenter for en god lunch, ett sted jeg ikke hadde vært siden Covid slo inn for fullt.

Endelig ut på tur igjen

Allerede da jeg dro av han burkaen skjønte han nok at det skulle bli tur. Han plasserte til og med begge hjulene sine slik at jeg kom til for å sjekke lufttrykk uten å måtte flytte på han. Han hadde forøvrig riktig med luft både foran og bak. Kjedet fikk også litt olje, før jeg kledde på meg kjøredress og var klar. Mr Big brummet i gang og kjørecomputeren kunne fortelle at han hadde bensin til rundt 20 mil på tanken. Ok så fikk vi fylle på veien hjem.

Vi trillet pent og rolig ut på hovedveien. Siden kjedet var nysmurt er det jo greit å ta det med ro slik at oljen ikke spruter rundt der den ikke skal være. Vel ute på hovedveien jobbet vi oss gjennom alle de seks girene, og la oss på en fart på rundt 90 kmt. Det har blitt mye scooterkjøring de siste ukene, men fy faen å deilig det er å sitte på en skikkelig sykkel igjen.

Vi kjørte gjennom de tre neste landsbyene i sakte fart. Jeg hater det når folk råkjører gjennom min landsby og jeg tror de fleste har det likedan. Ikke hadde jeg dårlig tid heller. Vel ute på hovedveien dreide jeg gassen på fullt. Mr Big løftet litt på forhjulet og vi tømte 1. 2. og 3. gir da var vi langt over de lovlige 90 kmt så jeg la bare inn 6. giret og lot farten synke til sånn ca lovlig hastighet. Det sies at Mr Big er god for over 200 kmt. Det er godt mulig han er det men vi har ikke vært i nærheten av det. Mulig jeg er blitt for gammel til sånt…

Vi koste oss på veien Mr Big og meg. Noen fine forbikjøringer med full gass og heftig giring fikk vi til og som så mange ganger før sitter jeg og smiler mens jeg kjører. Balsam for sjelen, det er det det er.

Vel framme i Buriram var Kawasaki butikken første stopp. I det jeg stiger av Mr Big kommer det en hyggelig dame ut og lurer på om jeg skal ha service. Nei, sier jeg, jeg skal se om dere har en ny hjelm til meg. Hun holder døren åpen for meg og viser meg inn i butikken. Utvalget av hjelmer er ikke veldig stort. Om de har XL? Ekspeditøren leter i hylla joda 3 stykker i størrelse XL har dem. Jeg prøver, men de er trange, mulig jeg må ha XXL. Tjukk i huet har jeg alltid vært. Nei de har ingen XXL. Jeg prøver den siste XL hjelmen deres. Den passer faktisk men er ikke god å ha på, til gjengjeld koster den kun 1600 thb. Jeg lar det være. Takker for meg og setter kursen mot kjøpesenteret og lunch i stedet.

Jeg får parkert Mr Big tatt av meg den tjukke kjørejakka og går mot døra. Den vanlige febermålingen går bra 35,9 på tross av at jeg er varm og svett i panna. Vel inne på senteret går jeg mot Food Market, det er lunch tid og jeg håper at damen med de gode nudlene er på plass. Men først må jeg kjøpe kort. De tar ikke penger inne i selve mathallen. Før man går inn kjøper man ett kort for så mye man tror man skal spise for. Jeg kjøper alltid for 100 thb og så får jeg tilbake det som blir til overs når jeg går ut. Jeg bestiller kort for 100 thb som vanlig. Allerede her legger jeg merke til at det plastvegg mellom meg og damen i kassen, kortet jeg kjøper ligger i en plastpose. Nuddeldamen er ikke der, ja ja så får det bli noe annet. Jeg bestiller i boden ved siden av. Kjøtt i kokosmelk saus med ris og speilegg. Jeg får tallerken og kniv og skje pakket i gladpack. Før Corona måtet man ta bestikk selv, det er det nå slutt på. Alle bordene er forøvrig gjort om til tomannsbord og det satt opp skillevegg midt på bordet. Jeg kjøper en flaske vann og finner meg ett ledig bord. Av med munnbindet og tid for lunch. Maten er som vanlig god. Veldig god. Normalt på denne tiden skulle det vært helt fullt her. Nå er det ikke halvfullt en gang. Litt trist. Det er nå disse folka trenger at vi kommer for å spise, tenker jeg, mens jeg spiser den siste risen på tallerken. Får nok ta en ny tur på søndag ja.

Tomannsbord med plastvegg i mellom. Bestikk pakket i gladpack matkort i plastose
Langt fra fullt

Mett og god rusler jeg bortover på senteret. Det meste er åpent og det er en del mennesker her men ingen trengsel. Kaffebaren hvor jeg alltid tar kaffe etter lunchen er åpen, men her er det selvsagt fullt. Halvparten av stolene er borte og på dette stedet er det alltid mye folk. Jeg får gå en runde rundt hele senter og komme tilbake tenker jeg, da er det kanskje ledig. Men nei. Jeg går først en runde så en halv runde. Men de samme folka sitter der hele tiden. Kunne ha lyst til å gå bort å si at dere kan forte dere litt, det er flere som vil ha kaffe. Men jeg gjør det ikke. I stedet går jeg ut til Mr Big og setter kursen hjemover.

Men søndag da kommer Mr Big og jeg tilbake og da kan det hende Mr Mo også er med. Er det ikke ledig på kaffebaren da. Ja da blir vi nødt til å drikke kaffe ett annet sted.

PÅ 2 HJUL FRA BURIRAM

De siste dagene har jeg vært to ganger i Buriram by. En gang for å levere bilen, The White Camel, for å få fikset skadene påført av to stk handlevogner, samt en tur for å kikke på gjenåpning av mitt favorittkjøpesenter.. Her en liten sykkelrapport fra den første turen

Toyota ringte på onsdag. Bilen kunne leveres torsdag formiddag og ville være forventet ferdig tirsdag. Ryddig og grei beskjed. Om de hadde eller kunne skaffe leiebil? Dette var nok ett spørsmål de ikke var vant til å få. Men etter at det var stille i telefonen noen sekunder var svaret at det kunne de ikke ordne. Jeg tenkte meg om. Planen var å sykle runden min først for så å kjøre til Buriram etterpå. Kanskje jeg heller skulle kjøre til Buriram og sykle hjem? Det ville være 16 km lenger enn jeg normalt sykler men til gjengjeld flatt og ikke noe fjell å sykle over. Dette måtte bli en behagelig og litt rolig treningstur, tenkte jeg.

Rundt halv ni svingte jeg inn porten hos Toyota og parkerte på anvist plass utenfor oppretterverkstedet. Kundemottakeren kom meg i møte, og hadde allerede papirene på bilen klare. Han forklarte meg nok en gang at bilen ville være ferdig på tirsdag og at de ville ringe nærmere om når på dagen den kunne hentes. Han hjalp meg med å løfte sykkelen ned fra lasteplanet og lurte på hvor langt jeg skulle sykle. 66 km til Ban Nong Tago svart jeg. Han ristet på hodet. Ron mak mak, sa han, noe som betyr veldig varmt. No pompam, svarte jeg, som betyr ikke noe problem. Så gikk jeg inn på toalettet og skiftet til sykkeltøy.

Da jeg kom ut sto kundemottageren og holdt på sykkelen min, ved siden av sto en dame med ett stort glass med vann og isbiter. Siden jeg skulle sykle så langt måtte jeg drikke dette mente hun. Jeg takket og drakk det iskalde vannet. Joda det smakte. Jeg satte meg på sykkelen vinket adjø og begynte på dagens etappe.

De første 6 kilometerne unnagjort

De første kilometerne gikk greit, det var ikke for varmt og ikke noe særlig vind å snakke om. Det var dog mye trafikk noe som gjorde at jeg foreløpig valgte å ikke ha musikk på øret. Greit å høre bilene. Samsung appen lot jeg dog være på med lyd i øret. Den kunne fortelle meg at det foreløpig gikk raskt unna.

Etter 6 – 7 kilometer var jeg ute på hovedveien som jeg skulle følge helt til jeg skal ta av til landsbyen. Fortsatt mye trafikk, men sola sløvet bak noen skyer og vinden hadde fortsatt ikke begynt å plage meg. Spotify ble startet og med musikk på øret og oppdatering for hver kilometer fra appen gikk det greit unna.

Rundt 20 kilometer ble det tyngre. Sola hadde nå brutt gjennom disen og vinden hadde bestemt seg for å være motvind. Ikke så mye motvind at noen vil si at det blåste mye. Nei akkurat nok til at jeg ikke fikke ligge konstant i det tyngste giret. Jeg ble liggende å jage mellom tre gir og fant ikke rytmen og roen. Der og da skjønte jeg at dette kunne bli tungt. Sykkelappen kunne fortell meg at jeg fortsatt hadde en snittfart på 28.5 kmt. Målet var egentlig rundt 29 kmt så det gikk da sånn noenlunde.

Etter drøye 50 kilometer hadde jeg Prakonchai i synet. Snitthastigheten hadde sunket til 28,2 kmt lårene verket og jeg var tom for vann. Jeg bestemte meg for å ta en pause på 7–11, måtte bare komme meg fram til Prakonchai og over lyskrysset. 10 – 15 minutter seinere sto jeg utenfor 7-11 og drakk en flakse med iskaldt vann. Fy faen så godt. En halvliter med vann ble borte i løpet av noen sekunder. Vannflaska på sykkelen ble fylt opp og jeg var dermed klar for de siste 16 kilometerne. Mulig jeg hadde drukket vannet for fort. For da jeg svingte ut på veien var beina blitt blytunge og jeg slet med å komme meg gjennom girene og få opp farten. Samtidig hadde vinden frisknet til og den traff meg på skrå forfra sola hadde også skrudd seg på for fullt. Værappen på telefonen kunne fortelle at det var 33 grader.

Ut fra Prakonchai er det en drøy 5 kilometer lang slette. Den har dårlig asfalt de første 1,5 kilometerne. Dette ble tungt. Her kunne jeg bare glemme å holde noe særlig mer fart enn 24-25 kmt. Ja ja tenkte jeg det får ta den tide det tar. De siste 16 kilometerne ble blytunge. Etter sletta var det heller ikke helt flatt lenger, faktisk ørlite stigning på de siste 10 kilometerne. Dette er bakker som jeg normalt ikke kaller bakker og som jeg normalt sykler opp i full fart. På denne turen var de plutselig blitt tunge og veeeeldig lange. Men jeg beit tenna sammen og kom i mål. Da jeg satte fra meg sykkelen hjemme bestemte jeg meg for at denne turen, skal jeg aldri kjøre igjen.

Det ble totalt 68,2 kilometer på 2 timer og 31 minutter. Snittfarten ble 27kmt.

BEDRE OG BEDRE

De siste søndagene har jeg og 2 kamerater kjørt noen scooterturer rundt i nærområdene våre. Litt for å se hvor mye som åpner sånn etterhvert og litt fordi det er hyggelig å tøffe rundt på scooter og få frisk luft.

Søndag 7.juni var vi som vanlig ute å kjørte. Som vi var har gjort de siste søndagene ble det lunch på vår faste restaurant på Phanom Rung. Denne historiske parken har nå vært åpen i tre uker. Det har vært veldig lite besøkende der helt fram til denne søndagen. Denne gangen var det en god del biler på parkeringsplassen og de fleste suvernierbutikkene var åpne igjen. I tillegg til vår restaurant, som var den første som gjenåpnet, var det nå tre restauranter til som hadde åpnet.

The scooterboys
Lang fra fullt men mye mer biler enn på lenge
Suvernirbutikkene hadde åpnet igjen

Vi la også merke til at det denne søndagen var vesentlig mer trafikk på hovedveiene enn det har vært på mange søndager. Det meldes også fra flere turiststeder rundt omkring at de begynner å få gjester igjen. Riktignok ingen turister fra utlandet, men Thaiene legger da også igjen litt penger.

I dag kunne regjeringen melde at det fra mandag den 15. igjen vil bli lov for restauranter å servere alkohol. Men barer, karokeklubber og nattklubber må fortsatt holde stengt noen uker til.

Det er forøvrig fortsatt ingen nye lokale Covid tilfeller i Thailand. Alle nye registrerte tilfeller (4 nye i dag) er Thaier returnert fra utlandet. Det er heller ikke registrert noen nye dødsfall. Så det ser lyst ut. Mulig jeg bor i verden tryggeste land, når det gjelder Covid 19.

EN RUNDTUR TIL KABINBURI

Som lovet her er det som egentlig skulle vært skrevet på fredag men som jeg ikke har fått tid til å skrive før nå. Dagens innlegg blir en reiserapport. Thailand åpner seg mer og mer og pr i dag legger de til rette for innenlandsturisme, akkurat som de fleste andre land.

Besøket som var her i forrige uke var lei av å sitte i karantene og ville derfor reise til att annet sted. Siden samboeren til konas kusine hadde familie og attpå til kunne få jobb på ett nybygg, valgte de å reise til Kabinburi. Planen deres var å kjøre 3 stykker på en Honda Wave, noe som slett ikke er uvanlig. Det er gjerne det eneste kjøretøyet familien har. Jeg legger meg normalt ikke opp i hvordan folk velger å reise, de hadde til og med hjelmer, så dette kom sikkert til å gå bra,mente dem. «Hvor er hjelmen til Gem?». Spurte jeg. Gem er den 10 år gamle datteren til kusina. «No have». Svarte de. Jeg ville aldri tilgitt meg selv hvis jeg lot dem legge i vei på motorsykkel og noe skulle skje med Gem. Derfor så tilbød jeg meg å kjøre dem i stedet. Og slik ble det.

klar til avgang

Tidlig fredag morgen ble motorsykkelen stroppet fast bak på The White Camel og bilen ble fylt opp med tre barn og fire voksne. Fullt og vel så det, men tryggere enn 3 stykker på en motorsykkel.

Jeg hadde lagt opp turen slik at det skulle bli en runde, dermed ble det en biltur og ikke bare ett transportoppdrag. Det var overraskende mye trafikk de første 150 kilometerne kombinert med mye veiarbeid var det nesten som å være på biltur i Norge. Det gikk smått, men så fikk vi da sett oss omkring.

Med en motorsykkel på lasteplanet ber man om å bli stoppet. Stoppet det ble vi. Mellom Watthana Nakon og Sa Kaeo er det en militær kontrollpost. Her ble vi vinket til siden og de ville se papirer på motorsykkelen. Papirene var i orden. Men siden det var Falang i bilen måtte det tas bilder. En av soldatene ble kommandert til å være fotograf mens kusina og jeg sto sammen med kommandanten bak bilen. Etter fotoseansen var det takking og ønsker om god tur videre.

Alt var i orden.

Resten av turen fram til Kabinburi gikk uten noen flere kontroller, men til gjengjeld var det mye veiarbeid. Det kan virke som Thailandske myndigheter har satt i gang mange prosjekter i disse dager for å holde folk i arbeid.

Vel framme i Kabinburi ble vi bedt på lunch. Samboeren til kusina satte seg på den medbragte motorsykkelen, dro avgårde og kom tilbake 20 minutter etterpå med mat. Padkapow mo med kai dow smakte som vanlig helt perfekt.

Padkapow mo

Etter lunch og litt mer pause var tiden inne for å reise videre. Nå hadde vi kjørt via Sa Keo for å komme hit. En strekning på nesten 300 km. Nå var planen å fortsette på 304 og kjøre over fjellet, Kaho Yai mot Korat. Dette var en vei jeg ikke hadde kjørt før, men som jeg var blitt anbefalt å prøve. Her var det mye mindre trafikk, men fortsatt en del veiarbeid. Etter noen mil begynte vi på oppstigningen til fjellet. Det steg jevnt og trutt med en stigning på 6 – 7 %, altså det vi i Norge kaller nesten flatt. The White Camel brummet fornøyd oppover og i rundt 90 km/t. Veien var fire til seks felt og gikk i slake svinger oppover. Det var fin utsikt og flott natur her. Det var ett par avkjøringer til naturreservat her, men disse var stengt. Så jeg må nok komme tilbake en annen gang for å utforske disse. Da blir det nok på to hjul.

Etter at vi var over toppen og på vei ned mot Korat kjørte vi inn i en kraftig regnbyge. Selv med vinduspuusserne på full fart var det vanskelig å se veien. Farten ble senket til rundt 40 – 50 km/t, en fart som de fleste syntes var passe. Men jammen var det ikke en og annen idiot som freste forbi i 80+. Ikke rart det er mange som dør i den Thailandske trafikken.

Vel nede ved Korat ga regnværet seg og vi svingte inn på 24, en vei vi skulle følge nesten helt hjem. Nå var jeg spent på om det ville være noe sjekkpunkt når vi kom til fylkesgrensen til Buriram. Vi hadde jo nå vært utenfor Buriram fylke og kunne risikere å få karantene når vi kom tilbake. Joda like etter fylkesgrensen var det en veisperring, men den var ubemannet. Det så faktisk ut som om den ikke hadde vært bemannet på en stund. Dermed kunne vi snike oss tilbake til Buriram uten å risikere karantene. Nå hører det med til historien at vi på forhånd hadde snakket med landsbyhøvdingen. Han godkjente turen hvis vi ikke overnattet og hvis vi holdt mest mulig i bilen samt brukte munnbind. Disse reglene hadde vi overholdt og jeg er helt trygg på at vi ikke dro med oss noe smitte.

Det jeg la merke til på turen var at en god del av restaurantene langs veien fortsatt var stengt, men det var fortsatt mulig å få seg mat. Det var stor trafikk på flere veier, noe som tyder på at Thaiene har begynt å reise litt rundt omkring noe som er ett bra tegn.

Her er runden vi kjørte

DEILIG Å VÆRE TOYOTA KUNDE

Dere som leste lørdagens innlegg, er oppdaterte når det gjelder bilen min og handlevogner. De av dere som ikke har lest lørdagens innlegg, kan bare skrolle litt ned på siden og lese det først. Så får dere sammenhengen i saken. Nei jeg har ikke glemt fredagens innlegg som det ikke ble noe av. Det kommer det kommer. Kanskje alt i morgen.

Da jeg var på min daglige morgentur med sjakajan’en min (sykkel på norsk), satt jeg som vanlig og tenkte over dagens gjøremål, mens jeg tråkket i vei og svetten rant. Kanskje jeg kunne spare turen til Buriram? Det finnes jo ett oppretter og lakkeringsverksted i Bankruat og jeg vet at flere av mine venner har benyttet dette. Skadene på døra er jo ikke så store, kun en liten fillejobb egentlig. Filosoferte jeg videre. Derfor ble det til at vi kjørte dit i dag, altså til det lokale verkstedet.

Om de kunne fikse dette? Damen, som muligens var innehaver eller i vertfall sjef, nikket. Joda dette skulle de fikse. Om jeg ville ha lakkert begge dørene? Jeg viste henne rekvisisjonen fra forsikringsselskapet. Hun kikket på den og så tok hun bilder av skadene for så å ta bilde av bilen bakfra slik at regnummeret kom med. Så ba hun om ID kort og førerkort. Dette fikk hun også. Joda her sparer jeg minst ett par turer til Buriram tenkte jeg. Så holdt hun ett lite foredrag fir frua på Thai. Merkelig, tenkte jeg, hun snakket da litt engelsk i stad. Utifra samtalen med frua fikk jeg med meg at det gjaldt penger. Frua snudde seg til meg. Jeg måtte selv betale for jobben så kunne jeg få penger tilbake fra forsikringa. Hva?! Nei det stemmer ikke, sier jeg. Damen på verkstedet sto på sitt. Jeg tok tilbake papirene mine og sa bare bay bay. Så gikk ferden mot Buriram. Her luktet det svindel lang vei. Vedder på at damen så for seg dobbel betaling for jobben. Først fra meg så fra forsikringsselskapet. Jeg vet fra tidligere saker at denne rekvisisjonen er ett verdipapir som garanterer for den jobben rekvisisjonen beskriver. Joda verkstedet har avtale med forsikringsselskaper, flere av mine venner har fått utført forsikringsjobber der.

Vel fremme hos Toyota i Buriram fikk vi beskjed om å kjøre helt til enden av anlegget, der hadde Toyota eget oppretterverksted. Betryggende. Som tidligere Nissan kunde husker jeg hvordan det var å bli henvist til ett litt lugubert verksted Nissan hadde avtale med (se tidligere innlegg). Her derimot var det smilende damer som bød på kaffe, mekanikere i Toyota kjeledresser og ingen som skulle ta bilder av skadene på bilen. Det sto jo beskrevet på rekvisisjonen hva som skulle gjøres. De bare sjekket at det sto riktig beskrevet.

Etter en kopp kaffe samt at Dylan som vanlig hadde sjarmert alle inne på kontoret fikk vi beskjed om at de ringer når alt var klart. Ingen grunn til å sette bilen der, før de hadde tid til å begynne på den.

Dermed dro vi på Makro for å kjøpe noen småtteri. Vel framme på Makro fikk vi beskjed om at Dylan gjerne måtte være med inn! Alle tre fikk målt feberen, vi ble erklært friske og slapp inn. Her kunne vi velge om vi ville skrive oss inn eller om vi ville scanne qr koden for å registrere oss på den måten. Siden jeg ikke hadde prøvd qr koden før valgte jeg dette. Jeg fikk god hjelp av en av de ansatte la inn telefonnummeret mitt på den statlige websiden, dermed var vi registrert inn på Makro og kunne handle. En halv time senere og drøye 3000 THB fattigere scannet jeg en annen qr kode la inn nummeret mitt en gang til og dermed var vi registrert ut av Makro. Hvis noen nå får ett Covid 19 utbrudd og har vært på Makro samtidig med oss, så skal vi bli ringt opp og få beskjed slik at vi kan teste oss. Dette bringer meg inn på neste tema.

På Makro har de alt mulig
Så var det bare å betale

Covid

Det er nå registrert 3119 tilfeller totalt i Thailand. Alle nye tilfeller de siste to ukene er personer som har kommet tilbake fra utlandet og som sitter i karantene. Hurra for de strenge karantene reglene ved innreise til Thailand. Anntall døde av Covid er fortsatt 58. Som jeg har skrevet før. Jeg stoler på myndighetene og disse tallene.

Ha en fin uke folkens

HÆLVETES VIND

Egentlig skulle dagens innlegg omhandle gårsdagen, og grunnen til at jeg ikke rakk noen oppdatering i går. Men så ville vinden, tro det eller ei, at ting skulle bli litt annerledes. Så derfor får gårsdagen vente. Det blir dagens episode i stedet.

Etter å ha hatt omtrent null tid for meg selv de siste dagene, hadde jeg planlagt en liten tur på Mr Big helt alene for meg selv etter lunch. I det jeg skulle gjøre meg klar ser jeg Leo, som er den 5 år gamle sønnen til konas kusine som vi passer noen dager, sitte foran tv’en å kjede seg. Jeg har ikke hjerte til å dra til Prakonachai uten å spørre om han vil være med. Jeg håper selvsagt han skal svare nei, slik at jeg kan dra med Mr Big alene. Men som ventet lyser han opp og vil gjerne være med. Da må Mr.Big bli værende under burkaen sin. Turen vil i stedet gå med The White Camel. En 5 åring bak på Kawaskien går ikke. Siden turen nå blir med bil skal selvsagt Dylan og frua også være med. Der forsvant min alene tid nok en gang.

I det vi setter oss i bilen kommer det noen skikkelige vindkast og det bunkrer seg opp med mørke skyer i horisonten. En kraftig byge er på vei. Kanskje like greit det ble bil. Vi kjører de 25 kilometrene til Prakonchai uten at uværet tar oss igjen. Jeg svinger inn på parkeringsplassen på Tesco og ser at det er ledig på plassene reservert for barnefamilier. Disse er ekstra brede, noe som gjør det enkelt å ta barn ut og inn av bilen. Samtidig er de også så brede at andre ikke kan smelle dørene sine inn i The White Camel. Jeg har kommet en halv meter inn på parkeringen da jeg ser to handle vogner, tomme sådanne komme i full fart mot bilen. Den kraftige vinden har tatt tak i disse og gitt dem god fart. Jeg får satt bilen i revers og rygger desperat for å komme unna. Men handlevognene har bestemt seg. De lukter blod, de skal treffe The White Camel for enhver pris. Noe de også klarer. Fordi det er andre biler der også får jeg ikke rygget langt nok. Pang der treffer nr 1 og pang der treffer nr 2. Jeg er ute av bilen omtrent før jeg har fått av meg beltet. To små stygge bulker i bakdøra og en bulk som går fra fordøra til bakdøra er resultatet. Hadde jeg ikke hatt stigtrinn ville det blitt mye verre.

Synderne

«Go get the big boss», sier jeg til kjerringa. Jeg er fly forbanna og må ha noen jeg kan kjefte på. En av dem som har som jobb å samle inn tomme handlevogner kommer for å ta de to vognene som har skadet The White Camel. Jeg ber han ligge unna, det er tross alt bevis, og legger til på engelsk at, viss han hadde gjort jobben sin så hadde ikke dette skjedd. Han trekker på skuldrene og går, han kunne nok ikke noe særlig engelsk.

Ettere en stund kommer butikksjefen en sikkerhetsvakt og ett par til ut. De beklager så mye, tar bilder av skadene på bilen og diskuterer seg i mellom. Mens dette pågår ringer jeg forsikringsselskapet mitt. Forklarer hva som har skjedd og får beskjed om at de skal komme i løpet av 30 minutter, noe de faktisk gjør.

Skademelding blir fylt ut, nye bilder blir tatt og jeg skriver under. Siden jeg ikke har egenandel mener forsikringsmannen at Tesco ikke trenger å undertegne på noe som helst. Dette vil forsikringsselskapet ordne opp i. Jeg får en rekvisisjon og beskjed om å kontakte Toyota for å avtale tid for lakkering mm.

Hadde jeg hatt en gammel bil, så hadde jeg ikke brydd meg

Nå får vi se hva som skjer med saken til mandag. Jeg vil nok bli uten bil noen dager. Så regninga på leiebil, den vil jeg prøve å sende til Tesco. Med en 10 måneder gammel baby er vi avhengige av bil her på bygda. Jeg tviler vel på om Tesco vil betale, men det er da lov å prøve seg.

Fordør og bakdør

Virusnytt

Når det gjelder Covid 19 så er det de to siste døgnene registrert 2 nye tilfeller her i Thailand. Begge tilfellene er personer som har kommet tilbake fra utlandet og som sitter i karantene.

En ting til. Jeg vet at en del av mine lesere lurer på når de kan komme tilbake til Thailand. Hvis du ikke er diplomat eller har arbeidstillatelse er det uvisst. Thailandske myndigheter har sagt at når de åpner for turisme vil de først bli for noen få land som har gode smittetiltak og lite smitte. Dere som håper Norge skal komme på den listen får håpe at Thailandske myndigheter ikke ser hva som skjer i de store norske byene. Ser de dette kan dere kanskje glemme juleferie i Thailand.

I morgen kommer det som egentlig skulle kommet i dag. God Hælj