Kjære leser. Som du ser av dagens overskrift er dette grunnen til at det har gått mer enn en uke siden sist det var noe nytt på denne bloggen. Men her skal dere endelig få en oppdatering.
Søndag den 25.september gikk turen til Thepsatit for å besøke min gode venn Anton. Han hadde nylig vært en tur i Norge og brukt hele bagasjekvoten sin på meg. Han hadde med seg en tenor saksofon samt mitt mc kjøreutstyr og dermed fikk han ikke med seg noe til seg selv. En stor takk til han. Jeg skal komme tilbake til denne turen og litt omtale av Thepastit i ett senere innlegg denne uka.
Vi kom hjem på ettermiddagen tirsdag 27. Gail og stedatter reiste umiddelbart ut til faren til Gail som nå lå det siste. Som Gail sa: Han har vantet på meg. Noe som skulel vise seg å stemme.
Onsdag morgen ved 0800 tiden ble jeg oppringt av en fortvilet stedatter. Papa die now. Var beskjeden. Gail var reist på jobb og datteren fikk ikke tak i henne. Jeg hev meg på Mr.PCX og kjørte opp til jobben hennes for å formidle den triste beskjeden. Så var det å reise hjem skifte til sorte klær, ta bilen og kjøre ut på bygda. Svigerfar lå i stua og søstrene og min stedatter satt ved siden av å gråt. Jeg viste min respekt for den døde ved å knele og hilse. Deretter var det å hjelpe til med å rigge til begravelse. Nå som sist stilte naboer og venner opp for å hjelpe til, så løpet at ett par timer var både partitelt og alt annet på plass. Nok en gang lot jeg meg imponere av hvordan disse flotte menneskene hjelper hverandre.
Rigging til begravelse
Da alt var ferdig rigget, var det klart for munker. Siden svigerfar hadde dødd inne i huset ble denne seremonien holdt inne, det var mye mennesker og siden jeg ikke har knær som tåler at jeg sitter på knærne lenge holdt jeg meg utenfor mens dette pågikk. Da munkene var ferdig med sin del og hadde reist tilbake til tempelet, var det tid for å si farvel og legge han i kista. Vi knelte rundt den døde mens seremonimesteren ba noen bønner og utførte sine ritualer. Så fikk hver og en av ta farvel på samme måte som vi hadde gjort med svigermor noen uker tidligere. Da alle fått tatt farvel ble han svøpt i likklede og lagt i kista som igjen ble satt inn i kjøleboksen.
Kjøleboksen er kommet
Etter at det sermonielle var unnagjort måtte vi på markedet og kjøpe mat i butikken og hente drikke osv. Nå som sist var det kun jeg som hadde bil så det ble mange turer denne dagen. Mens jeg kjørte rundt og ordnet med mat og drikke hadde en av søstrene snakket med bygdas vise mann. Beste dag for kremering var i morgen kunne han fortelle og da ble det sånn. På mange måter var jeg glad for dette, men det gjorde også sitt til at det ble veldig hektisk. Det vi hadde hatt en uke på når svigermor døde, skulle nå ordnes på en og halv dag. Joda både Gamle Nissan og undertegnede fikk kjørt seg.
På kvelden var det ventet mange mennesker siden begravelsen kun skulle vare ett døgn. Da jeg hadde vært i tempelet og hentet munkene var det ikke mulig å kjøre fram til huset. Den smale sølete veien var full av biler, så både munkene og jeg måtte gå de siste 100 meterne. Normalt ikke noe problem, men veien var sølete med dype hull fulle av vann og gjørme ikke noe veilys. Munkene som er vant til dette hadde lommelykt, jeg derimot, som måtte finne ett sted å parkere før jeg kunne gå ned til huset, måtte famle meg fram i mørket. Jeg holdt meg på beina men hadde søla til lang oppe på leggene da jeg kom fram. Seremonien var alt i gang. Så mange mennesker hadde jeg aldri sett der før. Jeg ble varm i hjertet da jeg så at alle mine lærerkolleger hadde møtt frem, for å vise sin respekt og medfølelse ovenfor Gail og meg.
Seremonien var i gang.
Etter seremonien kjørte jeg munkene tilbake til tempelet. Da jeg kom tilbake var det kommet enda flere biler, så nå måtte jeg parkere på hovedveien. Nok en gang klaret jeg å tråkke i søla, denne gangen med begge beina og det var bare flaks at jeg ikke gikk på trynet. Nå skal jeg få lagt en lommelykt i bilen.
Bespisningen var i gang og det var trangt om plassen, både Gail og stedatter var i full sving med å servere og skravle med gjestene. En av lærerne inviterte med bort til lærerbordet før jeg rakk å si nei takk sto jeg med ett ølglass i handa og ventet på at de skulle finne en stol til meg. På tross av omstendighetene hadde jeg ett hyggelig måltid samme med mine lærervenner.
Noen av mine lærervenner
Det gikk mye mat så det ble tidlig bestemt at vi måtte på nattmarkedet påfølgende natt. Da klokka var rundt 2100 sa jeg nei takk til mer øl og gjorde meg klar til å finne sted å sove. Å reise hjem for å sove ett par timer var ikke noe vits, så i verste fall fikk jeg sove i bilen tenkte jeg. Avgang til nattmarkedet var satt til klokka 0200. Soveplass til meg og mine ble ordnet, vi fikk lagt noen matter og puter inne på kjøkkenet, en vifte ble også skaffet til veie. På tross av at det var både musikk og mye prat rundt meg sovnet jeg som en stein.
0200 pep telefonen, klar ferdig stå opp. Den desidert lengste dagen min i Thailand skulle starte. Da vi var ferdige med nattmarkedet hadde jeg ett lite håp om å få sove ett par timer til, men nei slik ble det ikke. Det var mye som skulle ordnes til kremasjonen og som skulle fraktes til krematoriet, så i stedet for å sove ble det noen turer i mørket med til krematoriet med drikke og annet som skulle være på plass til seremonien klokka 1200.
Det ble en hektisk natt og formiddag. Som ved svingermors begravelse skulle Gamle Nissan og jeg være følgebil. Først hente munkene i tempelet deretter ble Gamle Nissan ble fylt opp til randen med alt som skulle følge svigerfar på hans siste tur.
Ett siste farvel før ferden gikk til krematoriet
Bårebil og Gamle Nissan
Selv om det var torsdag og midt på dagen ble det en lang prosesjon. Det var mange som vil følge svigerfar til krematoriet. Ved krematoriet satt det mange da vi ankom så nok en gang var nok hele bygda møtt fram for å ta farvel med en av sine innbyggere. Nok an gang var også samtlige lærere møtt fram, de hadde gitt barna fri for å delta Jeg så også flere av mine musikanter. Seremonien var ganske lik den som min svigermor hadde fått så jeg velger derfor å ikke skrive noe om den.
Den nærmeste familie tar ett siste farvel
Klokka 1700 var det tid for å hente asken og ha det jeg velger å kalle askeseremoni. Den eneste forskjellen på denne og svigermors var at nå ble jeg tilbudt en stol. Munken som ga meg den husket mine dårlige knær. Niesen til Gail hadde meg seg sønnen sin, en hyperaktiv tass på rundt 2 – 3 år. Det å få en sånn kar til å sitte stille var ikke lett. Mitt i seansen så jeg at moren begynte å bli litt fortvilet så jeg reiset meg og vinket på gutten. Jeg tenkte at siden jeg som hedning ikke har noe forhold til disse bønnen og åndetingene kan jeg heller være litt barnevakt så familien ikke får ødelagt seansen. Jeg tok meg gutten ned til vannet og vi fikk øye på noen kuer på andre siden. Så på den tiden vi sto der lærte han å telle til fem på engelsk (det var 5 kuer) samt at ku heter cow.
Som sist kjørte jeg bilen alene tilbake. Familien ville gå med urnen og følge far og bestefar hjem.
Fredag var det seremoni for good luck og urnen kunne deretter flyttes inn i huset. Begravelsen var nå over.
Dugnadsgjengen fra dagen før var kommet og nå var det bare å demontere alt og kjøre alt sammen tilbake til der det var lånt. Det ble noen turer både på meg og de to andre bilene som var kommet. Fra vi startet og til alt var nedrigget og kjørt på plass tok det drøye to timer. Disse gutta var utrolig effektive, jeg gjorde mitt beste for å hjelpe til, men var vel mest redd for å gå i veien. Da alt var ferdig var det øl og dram. Selv skulle jeg på skolen om en time så jeg nøye meg med cola.
Dugnadsgjengen etter endt arbeid
Noen påstår at dugnad er en norsk greie. Ikke enig, maken til hvordan man stiller opp for hverandre har jeg ikke opplevd i Norge.