DEN STILLE UKEN

Nå er det litt over en uke siden Bhumibol Adulyadej, Rama IX av Thailand døde. Selv om det stort sett har gått som normalt her på bygda er det noen ting som er annerledes nå i sørgetiden.

De fleste Thailandske nettsider er nå i svar/hvitt dette for å vise respekt for de som sørger. På tv er det bare sendinger fra sørgehøytidlighetene i Bangkok og reportasjer om kongen og hans liv. Jeg har også noen engelskspråklige kanaler i min tv pakke, disse er også for tiden sensurert og sender det samme som thaikanalene. Altså jeg har vel ca 700 kanaler i min tv boks og jeg har en mistanke (har ikke sjekket alle) om at alle sammen sender akkurat det samme for tiden. I følge regjeringen skal dette vare i 30 dager. Heldigvis så har vi nett tv og andre muligheter. 

Klær: Som utlending er jeg ikke pålagt å gå med mørke klær, men det anbefales å gjøre dette bla ved besøk på offentlige kontorer. Av respekt for Thaiene og det landet jeg har valgt å bo i, kler jeg meg i svart eller mørkeblå skjorte hver dag. Det skulle bare mangle.

De fleste festivaler og konserter er avlyst. Nå blir det spennende å se om Loy Kratong blir noe av i år. Denne store festivalen er avlyst på mange steder, men etter som jeg har skjønt er det opp de lokale myndighetene å bestemme om det skal bli festival eller ikke. Dette er en festival som er viktig for mange Thaier, Den markerer at regntiden er slutt og at alle vannmagasiner nå skal være fulle, samt at all ris skal være høstet.Jeg tror og håper at det vil bli en litt dempet festival uten parade og uten stor sene med musikk og dans. Dette finner vi uansett ut om noen uker.

Musikk: Det er for tiden forbud mot høy musikk. Jeg har blitt forklart at dempet musikk er ok, men høres den ut på gata er det for høyt. Normalt pleier jeg å øve litt trompet flere ganger i uka. Det kan høres langt utenfor huset. Jeg kunne selvsagt øve med mute og med døra lukket, men jeg har latt trompeten hvile denne uka. Det er en stor fordel at det for tiden er skoleferie, jeg tror ikke vi hadde fått lov til å ha korpsøvelser nå. Det er fortsatt en drøy uke igjen av ferien så jeg håper det er lettet litt på restriksjonene når skolen starter.

Det jeg bekymrer meg for er om vi kan spille på julaften. Vi har allerede  rukket å øve  inn noen julesanger og jeg hadde gledet meg til tidenes juleshow med bandet. Jeg planlegger som om det skal gå i orden og spille, men innerst inne er jeg redd vi ikke får lov. Husk Thailand feirer ikke jul, siden alle forestillinger og konserter er avlyst på ubestemt tid blir dette også vente å se. Konsekvensen for oss hvis vi ikke får lov å spille blir ganske store. Musikantene blir veldig skuffet.Dette er noe de har gledet seg til og for de av dem som spilte i fjor var spillingen på julaften den største opplevelsen i hele korpsåret. Det vil også få økonomiske konsekvenser for korpset. Vi fikk samlet inn mye penger til driften på fjorårets julespilling og derfor kunne vi bla kjøpe uniformer og nye trommer. Siden vi dette året planlegger korpstur var det meningen at deler av det vi spiller inn skulle være med på å finansiere korpstur. Det kan fort ende med at korpsturen også må avlyses, fordi vi ikke har midler til å gjennomføre den. Da blir det mange skuffede og triste musikanter, i tillegg til at vi mister muligheten til å profilere korpset for mange nye mennesker i Pattaya. Vi får krysse fingrene og håpe restriksjonene er lettet på innen den 24/12.

God helg folkens

KJØPEPROSESSEN FOR NY BIL Del 4 HENTE MØRKE BLÅ

Torsdag 13/10 var det tid for å reise til Nang Rong for å hente Mørke Blå og levere Gamle Nissan. Det var viktig at alle formaliteter var unnagjort før klokken 0909 så vi var ute i god tid. I løpet av natten hadde Gamle Nissan fått påfyll av strøm så han startet og tok oss til Nissan i Nang Rong uten protester. 

Vel framme ble det først kaffe og en masse papirer som skulle signeres. Klokka gikk og det begynte å nærme seg det magiske tidspunktet 0909. Da klokka var blitt 0900 var det tid for å betale. Her som de fleste andre steder i Thailand er det cash som gjelder, så dagen i forveien hadde jeg tatt ut penger i banken. 4 bunker a 100 000 thb samt en mindre bunke med resten ble overlevert til selger. Hun og en kollega brukte ca 5 minutter på å telle over pengene. Beløpet stemte og jeg fikk kvittering og nøkkel. Så var det tid for seremonien. Direktøren, selgeren, damen som hadde tatt i mot pengene ett par ansatte til samt meg og familien ble stilt opp foran Mørke Blå, nå skulle begivenheten fotograferes. 

Bilen blir overlevert

Pyntet med sløyfe

Mørke Blå og hans nye familie

 

Så kom en av mekanikerne ut og kurset meg i knapper og finesser. Mens dette foregikk fant de plutselig ut at det manglet ett papir fra imigration,bostedsbevis. For at jeg kunne få bilen registrert i mitt navn måtte dette papiret skaffes til veie. Jeg forklarte at dette ville nok ikke bli lett siden  vårt nye imigration kontor i Buriram var nyåpnet og i følge rykter var de ansatte fortsatt litt hjelpeløse på pc og skjema siden. Jeg blir med og hjelper deg, sa salgsdamen. Hun beroliget meg med at hun skulle ta seg av all snakking. 

Vi satte oss i Mørke Blå og vi var klare for den første turen. Aller først måtte vi bort til det lokale biltilsynet. Gail skulle skrive under salgsmeldingen på Gamle Nissan. Dette tok 15 minutter og så kjørte vi avsted til Buriram imigration. 

Vi ankom klokka 1155, av erfaring vet jeg at de har matpause mellom 12 og 13 (standard over hele Thailand), vi småløp bortover korridoren men kom akkurat for sent. The big boss is out, var beskjeden vi fikk. Kom tilbake om en time. Dermed ble det lunch på oss også.

Litt før klokka 1300 var vi tilbake på imigration. Sjefen var fortsatt ikke kommet tilbake så bare å vente. 20 minutter over tiden kom han. Min salgsvenninde spratt opp hilste og forklarte vårt ærend omtrent før mannen var kommet inn døra. Joda dette skule de fikse, bare å vente litt sa han smilende til damen. Passet mitt, husleiekontrakt og ekstra bildet ble lagt i kurven til en sekretær som satt ved en pc i enden av lokalet. Endelig så jeg at hun tok passet og papirene mine og begynte å bla i dette. Min følgesvenn fra Nissan spratt opp og var borte hos henne. Hva de snakket om vet jeg ikke, men etter en stund kom papiret vi ventet på ut av skriveren. Nå skulle bare sjefen signere så skulle det være klart. Nok en gang tok frøken selger ansvar, hun tok papiret og gikk bort til sjefen smilte og flørtet. Dermed var underskriften på plass og vi kunne reise tilbake til Nang Rong. 

Hvor lang tid går det før jeg får skiltene? Spurte jeg. 4 uker ca, men det er bare å kjøre så mye du vil med prøveskiltene, var beskjeden jeg fikk. Dette med prøveskilt den første måneden er helt vanlig her i Thailand. Men det er noen begrensinger. Alle turer skal føres i en bok som følger med. I denne boka er alt på Thai så jeg har ikke tjangs til å fylle ut dette selv. Det vil være jobben til stedatter Noon fram til skiltene er på plass. Videre skal bilen ikke brukes etter mørkets frembrudd. Derfor blir det ingen skikkelig langtur før skiltene er på plass.

Glade og fornøyde kjørte vi hjem med Mørke Blå. Ca hallveis fikk vi prøvd vinduspussere selvsagt måtet det komme regn. Nå hadde det ikke regnet på mange dager, men her hadde værgudene bestemt at Mørke Blå skulle komme døpes på vei til sitt nye hjem. Ja ja, sa jeg til han, du er til for å brukes ute. Han svarte ikke, men brummet bare fornøyd videre. Gail og Noon ristet på hodet. Ting tong  falang snakker med bilen. Brydde jeg meg om det? nei.

Når dette skrives har Mørke Blå vært hos oss en uke, ham har rukket å runde 50 mil. Jeg har også gitt han en velkomst presang, en heldekkende burka slik at han kan stå ute uten at andre menn skal begjære han.

Mørke Blå får Budda seremoni av Gail. 

Jeg har kjøpt mange biler i Norge i mitt liv, opplevd både god og dårlig service. Men maken til service som Nissan i Nang Rong kan skilte med skal man lete lenge etter. Jeg ble så imponert over servicen fra selger, hun brukte en hel dag sammen med oss for å skaffe papirene fra imigration, noe som strengt tatt var mitt ansvar.

Thank you Nissan Nang Rong  

 

  

 

KJØPEPROSESSEN FOR NY BIL Del 3 NISSAN OG KONTRAKTSKRIVING

Etter en heller lite hyggelig opplevelse hos Toyota, gikk ferden videre til Nissan. Som skrevet tidligere hadde de akkurat overtatt lokalene etter Chevrolet. Faktisk så var de i ferd med å flytte inn da vi ankom, men de hadde da to biler der og den ene av dem var en pickup med kingcab, sånn som jeg var ute etter. De to som jobbet her kom begge bort til oss med en gang, alle dørene i bilen ble åpnet så her var det bare å se og røre så mye man ville. Hva er prisen på en bil som denne? Spurte jeg. Den ene av de to som jobbet her var selvsagt også en ung pen dame (det er det alltid). Hun slo inn 614 000 på kalkulatoren sin. Interessant. Spør hva det koster for  plast på lasteplanet og en skikkelig støtfanger bak, sier jeg til Gail. Inkludert er svaret  Ok be henne skrive ett tilbud til oss, som skal inkludere alt for at bilen er klar på veien, sier jeg. Det kan hun gjøre mens vi tester bilen en tur sier hennes mannlige kollega. Som sagt så gjort. Vi dro avgårde på testtur, denne gangen med nok diesel på tanken, men dog uten skilter. Ikke noe problem sa selgeren, vi er på prøvetur. Bilen var god å kjøre, faktisk trivdes jeg bedre her enn i den mye dyrere Toyotaen. 6 gir var det, ryggekamera og en kuriositet nemlig varmeapparat, Kan bli kjekt å ha til vinteren.

Etter noen km snudde vi og dro tilbake, jeg tenkte med meg selv at gir de ett bra tilbud nå så blir det Nissan. Da vi km tilbake til butikken hadde salgsdamen satt opp ett tilbud til oss på Thai. Stedatter og Gail oversatte og forklarte hva som var med. I tillegg til det jeg allerede hadde bedt om var det, ett års full kasko forsikring, gratis service tom 50 000 km samt at de skulle montere sete bak. Prisen var nå blitt 580 000 THB. Ok sa jeg, vi tar med oss dette tilbudet og drar til Ford for å se hva de kan tilby. Gail oversatte dette til salgsdamen. Vent litt, var beskjeden. Hun ringte til sjefen sin i Nag Rong. Etter samtalen tok hun tilbudet, strøk over 580 000 og skrev 560 000. Ok sa jeg til Gail, vi gidder ikke dra til Ford, vi kjøper Nissan og skriver kontrakt så fort Gamle Nissan er solgt. Gail oversetter til damen igjen. Nå ville hun se på Gamle Nissan, de kan ta den i innbytte. Jeg blir med damen ut til Gamle Nissan. Han blir fotografert fra alle vinkler, siden han er nyvasket både innvortes og utvortes tar han seg faktisk ganske godt ut. Selgeren ber oss vente mens hun sender bildene over til sjefen sin. 10 minutter etterpå sier hun 90 000. Nei for lite svarer jeg. Ny telefon til sjefen. 100 000 mer enn det kan vi ikke betale, er neste beskjed. Jeg gjør ett kjapt regnestykke inne i hodet og kommer fram til at nå har vi en god deal. Vi slår til, sier jeg til Gail, men bilen skal stå i mitt navn og det må de ordne hvis de vil selge til oss.  Ikke noe problem, alt skal i ditt navn, er beskjeden fra salgsdamen. Og slik blir det, 1000 THB i håndpenger blir betalt og kontrakt bli skrevet. Ut i fra fødeår,bursdag, været hva klokka er og sikkert noen elementer til finner damen ut at 13/10 klokken 0909 er den perfekte tiden for oss å hente bilen. Jeg aksepterer dette. og vi reiser hjem.

En time etter at vi har kommet hjem ringer Nissan damen. Det var noen papirer hun hadde glemt å få signert. Gail forklarer henne hvor vi bor og 10 minutter senere kommer hun gående. Hun beklager så mye men i flyttekaoset hadde hun glemt dette. Papirene blir signert og hun blir sittende og prate. Hun og Gail har funnet tonen og dermed går det sikkert en time. Da hun skal gå ber Gail meg om å kjøre henne tilbake til butikken. Redd for at Gamle Nissan nok en gang er tom for strøm, blir det Mr. PCX som skal få æren. Damen setter seg bak meg og jeg skal til å kjøre. Vent! Det er første gang hun sitter på motorbike med falang, det må dokumenteres. Bildet blir tatt og noen minutter seinere vet alle hennes Facebook venner at vi har kjørt på samme motorbike. Jeg slipper henne av utenfor butikken. Med ordene see you thursday      

KJØPEPROSESSEN FOR NY BIL Del 2 PRØVETUR OG MØTE MED DEN LOKALE TOYOTA FORHANDLEREN

Siden Gail hadde fri på tirsdag bestemte vi oss for å oppsøke de lokale bilforhandlerne. I vår lille by har vi nå 3 stykker, Toyota, Ford og Nissan. For en uke siden hadde vi også Chevrolet men han ga opp og Nissan som før hadde levd en kummerlig tilværelse var nå i ferd med å flytte inn i disse lokalene.

Første stopp ble hos Toyota. Jeg har tidligere opplevd Toyota som arrogante og lite serviceinnstilte men mulig vår relativt nye lokale forhandler hadde ett annet syn på potensielle kunder. Det hadde de ikke. 

Toyota hadde fått helt nye og flotte lokaler en km utenfor byen. Her var det både salgslokale og verksted. Det at de har verksted er ett pluss,tenkte jeg, da slipper man å reise til Buriram eller Nag Rong for service.  Vi kom inn i salgslokalet, her sto det utstilt 2 stk pick uo og en suv. Ingen av de bilene som sto utstilt var i den klassen jeg hadde tenkt å handle. Det var biler med mye utstyr og dermed med en pris som var ett godt stykke over mitt budsjett. Selgeren her var som vanlig en ung pen dame, som ikke kunne ett skvatt engelsk. Men jeg hadde jo Gail som tolk. Skulle vi ha lite eller stort baksete? Vi er en liten familie og derfor klarer vi oss med det lille baksete, sier jeg. Selgerdamen blir ivrig og viser oss bort til den ene av de utstilte bilene. Da er det en slik dere skal ha sier hun. Pris nesten 800 000. Ja sier jeg, men jeg trenger ikke automatgir, jeg trenger ikke dvd spiller, jeg har egen gps så det trenger jeg heller ikke, cruise controll er også penger ut av vinduet. Gail oversetter så godt hun kan. Damen blir trist i ansiktet. Da blir det veldig vanskelig forklarer hun, de har kun denne velutstyrte modellen på lager. Jeg begynner å miste interessen, noe hun ser. Om vi kan vente litt så kan hun ringe sjefen. Ok vi har god tid. Hun blir borte i mer enn ti minutter. Så kommer hun tilbake. Joda bil med manuelt gir har de på lager, den kan jeg få til samme pris som den med automat. Hva? Det kan ikke være riktig. Gail oversetter. Joda det stemmer, samme pris. Jeg ber henne sjekke dette en gang til noe hun sier hun skal gjøre. Mens jeg sjekker hva vi kan skaffe kan vel dere ta en prøvetur sier hun. Vi har en demobil med manuelt gir, vent litt så skal jeg få tak i nøkler. Nye 10 minutter går. Så kommer hun tilbake med nøkler og en mekaniker som skal være med på turen. Mekanikeren blir med oss bort til bilen og forklarer at bilen har 6 gir knapp for ecomode og sportsmode samt bla bla. Gail og stedatter bak mekaniker og jeg foran. Vi er klar for prøvetur. I det jeg starter bilen legger jeg merke til ai dieselmåleren står på tom, men tenker at dette har de sikkert kontroll på.  Vi kjører avgårde. Mekanikeren babler i vei, trykker på knapper for å vise alle finessene skryter av dvd spilleren og at bilen har 6 gir. Etter ca 5 km i en liten bakke kjenner jeg at motorkraften blir borte ett øyeblikk, men den kommer igjen med en gang så tenker ikke mer på det. Vi kjører en km til, da er jeg fornøyd så vi snur i ett veikryss. Midt i krysset er det tomt for diesel. Mekanikeren tror at det er den dumme farangen som har kvalt motoren. Start engine again, sier han. Jeg vrir på nøkkelen, motoren starter for så å stoppe igjen med en gang. Oil finit, sier jeg og peker på tankmåleren. No no, sier han. Try again please. Jeg vrir på nøkkelen og kun startemotoren høres, her er det helt tomt. Siden vi står mitt i ett kryss er det nå blitt en del biler rundt oss. Jeg tenner varselblinkerne og  mekanikeren går ut for å dytte. Vi får trillet bilen inn til siden og setter oss i ett busskur for å vente på hjelp. Mekanikeren ringer og  sier at de kommer snart. Sorry sorry. 

30 minutter senere kommer en av hans kolleger i en annen pick up med en plastbøtte på planet med en skvett diesel i. Vi får beskjed om å kjøre denne bilen tilbake så skal han ta seg av den uten diesel. Ved ankomst Toyota kommer salgsdamen smilende ut og lurer på om vi likte bilen. Hun har ikke engang fått med seg at vi gikk tom for diesel og at vi kom tilbake i en annen bil enn den vi skulle prøve. Gail, som er høflig gjør tegn til at jeg skal holde kjeft og bli med inn. Salgsdamen forteller at nå har de funnet bil til oss, men jeg må ta hvit eller sølv. Nei sier jeg jeg vil ha bil med farge. Rød eller blå, ikke noe annet. Nei det blir vanskelig, da kan det fort bli 1 – 2 måneder å vente, svarer damen. Da har jeg fått nok. Jeg går ut å røyker, sier jeg. Så får dere komme når dere er ferdige. 3 minutter etter kommer Gail og stedatter ut sammen med damen. Hun har skrevet ett tilbud til oss og håper jeg finner det interessant. Da vi sitter i Gamle Nissan forteller jeg Gail at det kommer ikke til å bli noe Toyota. Det er jeg som kunde som skal bestemme hva jeg vil ha, ikke butikken, sier jeg. Men dette er Thailand, sier Gail. Det er ikke som Norge. Jeg svarer ikke men setter kursen mot Nissan     

 

KJØPEPROSESSEN FOR NY BIL Del 1

De av dere som følger meg på Facebook har jo sette at Gamle Nissan har fått ny eier og at Mørke Blå (alle mine kjøretøy har selvsagt navn) har flyttet hjem til oss. Mørke Blå som bærer familienavnet Nissan flyttet inn til oss på torsdag. Prosessen med å finne ett nytt hjem til Gamle Nissan og adoptere Mørke Blå gikk mye raskere  enn jeg hadde forestilt meg. Mens selve utleveringen av Mørke Blå tok mye mer tid enn jeg kunne forestilt meg på forhånd. Men la meg starte fra begynnelsen.

Natt til tirsdag 11/10 kommanderer telefonen meg til å våkne klokka 0200. Det er 50 dager siden svigermor døde og nå skal det være stort arrangement med munker, gjester  og selvsagt mye mat. Så turen skal nå først gå ut til Nong Tako for å hente Gail, stedatter og Gails søster, så blir det nattmarkedet. Gamle Nissan som har stått og hvilt seg ett par døgn knirker med døra da jeg skal sette meg inn. Han er i dårlig humør fordi batteriet hans er flatt. Det er mørkt, det har regnet på natten og takket være naboens hunder som elsker å grave liggegroper under Gamle Nissan står jeg med sølevann til lang oppe på leggene mens jeg holder lommelykta i munnen og prøve å så tatt ut batteriet. Selvsagt var skjøteledningen min 50cm for kort til at jeg kunne hurtiglade med batteriet i bilen. Batteriet blir satt på ladning og jeg lager kaffe. Jeg har ringt og sagt fra at jeg blir ca en time forsinket siden batteriet må lades. Ikke populært. Men som jeg sa til en litt gretten søster: Du får bare ringe til noen andre som kan kjøre, jeg får ikke hjulpet dere før bilen er klar. Hun la på.

Etter rundt 50 minutter, er batteriet på plass og Gamle Nissan fyrer med en gang. Turen ut på bygda, til markedet og tilbake går uten problemer. Mens jeg venter på at munkene skal hentes rydder jeg litt i Gamle Nissan. Han er fortsatt gretten. Da hanskerommet er ferdig ryddet viser han sin grettenhet ved å sørge for at det løsner.  Dermed står jeg med hele denne boksen i hånda. Jeg får festet det slik at det er på plass, men når det åpnes faller det ned, rett og slett fordi 20 år gamle plasthengsler har sagt takk for seg.

Det er kun 3 dager til forsikring og veiavgift må fornyes, en kostnad på rundt 10 000 Bath. Nytt batteri ca 2 – 3 tusen Bath, fikse hanskerom sikkert ikke så dyrt i tillegg har Gamle Nissan pådratt seg en del små skavanker som må fikses. Skal han forlate oss i år så er det nå det må skje tenker jeg mens jeg sitter og hører på munkenes messing. Gail har også fri i dag så når denne seremonien er ferdig kunne det være en god ide å stikke innom de lokale bilforhandlerne for å kikke litt og få noen tilbud.  

Som tenkt så gjort. Jeg dro i hjem i forveien. Gail og stedatter måtte være igjen å hjelpe til med oppvask. Dvs jeg dro ikke hjem, jeg dro på min lokale bilvask. Siden Gamla Nissan nå skulle selges fikk han få en makeover. Regntid søle og dårlige veier hadde satt sitt preg på utseendet hans. Så best å gi han en bli ny dag. 

Nyvasket 

20 år gammelt interiør, men alt virker som det skal

Etter en makeover ble han fotografert, for meningen var å sette inn kontaktannonse for han på internett. 

GAMMEL POTENT DIESELDUNKER  MED STOR SJARM SØKER NY LIVSLEDSAGER

Kunne vært overskriften, men sånn ble det ikke, noe du kan lese mer om i del 2 som kommer plutselig

 

ÅRETS GRAND PARADE

Noen ganger tar ting litt tid. Det var ett arbeidslag like i nærheten av huset vårt som kuttet trær nå på tirsdag. De var så dyktige at de kutte min fiberkabel ikke bare ett sted men mange steder. Dermed ble det nesten 3 døgn uten nett i huset. Derfor har det ikke kommet noe om årets parade, som var på torsdag, før nå.

Etter mer enn 2 uker uten regn, meldte regnet sin ankomst onsdag kveld. Det regnet hele natten og fortsatt utover morgenen. Bakken som nesten hadde tørket opp og blitt hard igjen, var nå så bløt at selv det å gå til bilen medførte søle til anklene. Bilen ja. Gamle Nissan hadde stått noen dager uten å bli brukt og siden batteriet hans synger på siste verset tenkte jeg at jeg får gjøre en prøvestart før jeg skal dra. Smart gjort. Ingen strøm. Her var det bare å skru ut batteriet og sette det på hurtiglading. Min hjemmelader innkjøpt i Cambodsja har faktisk denne muligheten. Beregnet avgang til skolen var en time unna og det burde holde.

Lader

Det holdt bilen startet og turen gikk ut til skolen for å hente musikanter og instrumenter. Det regnet mindre nå så muligheten for opphold under paraden var absolutt tilstede. 

Med alle musikantene på plass ble det en rask oppvarming og gjennomgang av marsjrekkefølgen. Fotografering bele det også, mange stolte foreldre som vill ha bilder av sine håpefulle i korpsuniform

Hele korpset 

Nipaporn hadde snakket med min supertrommis fra i fjor, om han kunne hjelpe oss litt på paraden. Han stilte opp på den siste øvelsen og på selve paraden, det var deilig for meg og resten av bandet å høre hvordan trommene endelig fikk det til på den øvelsen. De yngre gutta har stor respekt for han og nå var det ikke lenger noe slinger i valsen/marsjen, alt var så perfekt det kunne bli.

Klar til avmarsj og første marsj for dagen som var Defilermarsj, regnet hadde også gitt seg så dette måtte bli bra.

Snart klart for avmarsj

Ved innmarsj på fotballbanen merket vi at det hadde regnet mye den siste natten. Det var vått og tungt å marsjere og jeg var litt redd for at noen skulle falle, men det gikk bra. De hadde nok mer problemer med søla når fotballen og de andre aktivitetene skulle starte. 

Nytt av året var at endelig skulle vi spille nasjonalsangen. Den er ikke lett og spenner over ett stort register. For trompetere med drøye 6 måneders erfaring var det nesten uoverkommelig. Men vi klarte det! Det var en meget stolt dirigent som dirigerte denne alt vi hadde øvd på og snakket om ble husket og gjort. Etter nasjonalsangen var det som vanlig tale av skolesjefen samt tenning av OL ilden. 

Dermed var vi ferdige med å spille så til tonene av Defilermarsj marsjerte vi ut av stadion. Musikantene måtet nå inn å skifte i full fart for å ble klare til å drive idrett. Selv ruslet jeg tilbake til bilen med ett smil om munnen. Dette er det desidert beste bandet ewer. Gleder meg til julaften og deretter korpstur. 

video:201610060933231Trommemarsjen gikk unna

https://youtu.be/hoGiKbaG3-E

 

 

EN UKE MED BÅDE FERIETUR OG NOK EN BEGRAVELSE

Kjære leser. Som du ser av dagens overskrift er dette grunnen til at det har gått mer enn en uke siden sist det var noe nytt på denne bloggen. Men her skal dere endelig få en oppdatering.

Søndag den 25.september gikk turen til Thepsatit for å besøke min gode venn Anton. Han hadde nylig vært en tur i Norge og brukt hele bagasjekvoten sin på meg. Han hadde med seg en tenor saksofon samt mitt mc kjøreutstyr og dermed fikk han ikke med seg noe til seg selv. En stor takk til han. Jeg skal komme tilbake til denne turen og litt omtale av Thepastit i ett senere innlegg denne uka.

Vi kom hjem på ettermiddagen tirsdag 27. Gail og stedatter reiste umiddelbart ut til faren til Gail som nå lå det siste. Som Gail sa: Han har vantet på meg. Noe som skulel vise seg å stemme.

Onsdag morgen ved 0800 tiden ble jeg oppringt av en fortvilet stedatter. Papa die now. Var beskjeden. Gail var reist på jobb og datteren fikk ikke tak i henne. Jeg hev meg på Mr.PCX og kjørte opp til jobben hennes for å formidle den triste beskjeden. Så var det å reise hjem skifte til sorte klær, ta bilen og kjøre ut på bygda. Svigerfar lå i stua og søstrene og min stedatter satt ved siden av å gråt. Jeg viste min respekt for den døde ved å knele og hilse. Deretter var det å hjelpe til med å rigge til begravelse.  Nå som sist stilte naboer og venner opp for å hjelpe til, så løpet at ett par timer var både partitelt og alt annet på plass. Nok en gang lot jeg meg imponere av hvordan disse flotte menneskene hjelper hverandre.

Rigging til begravelse

Da alt var ferdig rigget, var det klart for munker. Siden svigerfar hadde dødd inne i huset ble denne seremonien holdt inne, det var mye mennesker og siden jeg ikke har knær som tåler at jeg sitter på knærne lenge holdt jeg meg utenfor mens dette pågikk. Da munkene var ferdig med sin del og hadde reist tilbake til tempelet, var det tid for å si farvel og legge han i kista. Vi knelte rundt den døde mens seremonimesteren ba noen bønner og utførte sine ritualer. Så fikk hver og en av ta farvel på samme måte som vi hadde gjort med svigermor noen uker tidligere. Da alle fått tatt farvel ble han svøpt i likklede og lagt i kista som igjen ble satt inn i kjøleboksen. 

Kjøleboksen er kommet 

 

Etter at det sermonielle var unnagjort måtte vi på markedet og kjøpe mat i butikken og hente drikke osv. Nå som sist var det kun jeg som hadde bil så det ble mange turer denne dagen. Mens jeg kjørte rundt og ordnet med mat og drikke hadde en av søstrene snakket med bygdas vise mann. Beste dag for kremering var i morgen kunne han fortelle og da ble det sånn. På mange måter var jeg glad for dette, men det gjorde også sitt til at det ble veldig hektisk. Det vi hadde hatt en uke på når svigermor døde, skulle nå ordnes på en og halv dag. Joda både Gamle Nissan og undertegnede fikk kjørt seg.

På kvelden var det ventet mange mennesker siden begravelsen kun skulle vare ett døgn. Da jeg hadde vært i tempelet og hentet munkene var det ikke mulig å kjøre fram til huset. Den smale sølete veien var full av biler, så både munkene og jeg måtte gå de siste 100 meterne. Normalt ikke noe problem, men veien var sølete med dype hull fulle av vann og gjørme  ikke  noe veilys. Munkene som er vant til dette hadde lommelykt, jeg derimot, som måtte finne ett sted å parkere før jeg kunne gå ned til huset, måtte famle meg fram i mørket. Jeg holdt meg på beina men hadde søla til lang oppe på leggene da jeg kom fram. Seremonien var alt i gang. Så mange mennesker hadde jeg aldri sett der før. Jeg ble varm i hjertet da jeg så at alle mine lærerkolleger hadde møtt frem, for å vise sin respekt og medfølelse ovenfor Gail og meg. 

Seremonien var i gang. 

Etter seremonien kjørte jeg munkene tilbake til tempelet. Da jeg kom tilbake var det kommet enda flere biler, så nå måtte jeg parkere på hovedveien. Nok en gang klaret jeg å tråkke i søla, denne gangen med begge beina og det var bare flaks at jeg ikke gikk på trynet. Nå skal jeg få lagt en lommelykt i bilen. 

Bespisningen var i gang og det var trangt om plassen, både Gail og stedatter var i full sving med å servere og skravle med gjestene. En av lærerne inviterte med bort til lærerbordet før jeg rakk å si nei takk sto jeg med ett ølglass i handa og ventet på at de skulle finne en stol til meg. På tross av omstendighetene hadde jeg ett hyggelig måltid samme med mine lærervenner.

Noen av mine lærervenner

 Det gikk mye mat så det ble tidlig bestemt at vi måtte på nattmarkedet påfølgende natt. Da klokka var rundt 2100 sa jeg nei takk til mer øl og gjorde meg klar til å finne sted å sove. Å reise hjem for å sove ett par timer var ikke noe vits, så i verste fall fikk jeg sove i bilen tenkte jeg. Avgang til nattmarkedet var satt til klokka 0200. Soveplass til meg og mine ble ordnet, vi fikk lagt noen matter og puter inne på kjøkkenet, en vifte ble også skaffet til veie. På tross av at det var både musikk og mye prat rundt meg sovnet jeg som en stein. 

0200 pep telefonen, klar ferdig stå opp. Den desidert lengste dagen min i Thailand skulle starte. Da vi var ferdige med nattmarkedet hadde jeg ett lite håp om å få sove ett par timer til, men nei slik ble det ikke. Det var mye som skulle ordnes til kremasjonen og som skulle fraktes  til krematoriet, så i stedet for å sove ble det noen turer i mørket med til krematoriet med drikke og annet som skulle være på plass til seremonien klokka 1200.

Det ble en hektisk natt og formiddag. Som ved svingermors begravelse skulle Gamle Nissan og jeg være følgebil. Først hente munkene i tempelet deretter ble Gamle Nissan ble fylt opp til randen med alt som skulle følge svigerfar på hans siste tur.

Ett siste farvel før ferden gikk til krematoriet

 

Bårebil og Gamle Nissan 

Selv om det var torsdag og midt på dagen ble det en lang prosesjon. Det var mange som vil følge svigerfar til krematoriet. Ved krematoriet satt det mange da vi ankom så nok en gang var nok hele bygda møtt fram for å ta farvel med en av sine innbyggere. Nok an gang var også samtlige lærere møtt fram, de hadde gitt barna fri for å delta Jeg så også flere av mine musikanter. Seremonien var ganske lik den som min svigermor hadde fått så jeg velger derfor å ikke skrive noe om den. 

Den nærmeste familie tar ett siste farvel

 Klokka 1700 var det tid for å hente asken og ha det jeg velger å kalle askeseremoni. Den eneste forskjellen på denne og svigermors var at nå ble jeg tilbudt en stol. Munken som ga meg den husket mine dårlige knær. Niesen til Gail hadde meg seg sønnen sin, en hyperaktiv tass på rundt 2 – 3 år. Det å få en sånn kar til å sitte stille  var ikke lett. Mitt i seansen så jeg at moren begynte å bli litt fortvilet så jeg reiset meg og vinket på gutten. Jeg tenkte at siden jeg som hedning ikke har noe forhold til disse bønnen og åndetingene kan jeg heller være litt barnevakt så familien ikke får ødelagt seansen. Jeg tok meg gutten ned til vannet og vi fikk øye på noen kuer på andre siden. Så på den tiden vi sto der lærte han å telle til fem på engelsk (det var 5 kuer) samt at ku heter cow. 

Som sist kjørte jeg bilen alene tilbake. Familien ville gå med urnen og følge far og bestefar hjem.

Fredag var det seremoni for good luck og urnen kunne deretter flyttes inn i huset. Begravelsen var nå over.

Dugnadsgjengen fra dagen før var kommet og nå var det bare å demontere  alt og kjøre alt sammen tilbake til der det var lånt. Det ble noen turer både på meg og de to andre bilene som var kommet. Fra vi startet og til alt var nedrigget og kjørt på plass tok det drøye to timer. Disse gutta var utrolig effektive, jeg gjorde mitt beste for å hjelpe til, men var vel mest redd for å gå i veien.  Da alt var ferdig var det øl og dram. Selv skulle jeg på skolen om en time så jeg nøye meg med cola.

Dugnadsgjengen etter endt arbeid

Noen påstår at dugnad er en norsk greie. Ikke enig, maken til hvordan man stiller opp for hverandre har jeg ikke opplevd i Norge.