Som skrevet i ett tidligere innlegg, det var ett krav fra skolestyret om å dokumentere alt vi skal gjøre på korpstur for at de gir tillatelse til å reise.
- Først har rektor på skolen sagt ja
- Så har foreldrene sagt ja (17 påmeldte)
- Nå er dokumentasjon sent til skolestyret i Prakonchai så får vi se hva utfallet blir.
Lørdag 18/2 dro vi avgårde i Mørke Blå for å gå opp løypa. Reisefølget bestod av: Nipaporn og Ja (lærerinner) Gail og Noon (samboer og stedatter) samt meg selv. Planen var å komme avgårde klokka 0600 og det gikk fint. Avgangen var faktisk 10 minutter før skjema, vi lå bra an. Men så etter 3 mils kjøring sier Gail. «Jeg glemte å skru av vannkokeren». Da var det bare å snu. Dermed en time forsinket. Vannkoker ble skrudd av og på nytt la vi avsted. Men å reise med bilen full av damer er ikke det samme som når gutta er på tur, det ble flere pitstop underveis og undertegnede så på klokka og visste at dette kom vi til å betale for når vi nærmet oss Pattaya. Lørdag og stor trafikk medfører kø og kø og kø. Det ble nesten en time i kø før vi kom til selve Pattaya og inn i selve byen hvor de for tiden bygger tunnel og en av hovedgatene har redusert fremkommelighet ble det nesten en time til. Så da vi svingte inn ved sjømannskirken som skulle være første stopp hadde vi brukt over 7 timer siden vi dra fra Bankruat.
På sjømannskirka var det fullt av folk. Her var de midt i lørdagens grøtfest men vi fikk da tak i sjefen sjøl etterhvert. Vi fikk tatt de nødvendige bilder og samtidig ble vi invitert til å spille ved Gudstjenesten i tillegg til grøtfesten den helgen vi kommer. Flott da blir det to konserter. Men når vi kommer i mars er lavsesongen begynt så vi må regne med mindre publikum ble vi fortalt. Synd for dere som har reist hjem.
Mange på besøk for å spise grøt
Etter stoppen her var neste post å finne ett sted og sove. Vår kjentkvinne som vi hadde plukket opp hadde dessverre ikke vært heldig når hun hadde snakket med skoler om overnatting. Så hun mente vi fikk prøve baptiskirkens konferanse senter og ha tempelet som siste utvei. Med 6 stykker inne i Mørke Blå var det litt trangt men vi skulle ikke så langt. 10 Minutters kjøring fra sjømannskirken var vi på Jomtien beach, her skulle konferansesenteret ligge. Ganske riktig etter ett par km fant vi det. Vi kjørte inn og fikk beskjed om å vente siden hun som var på jobb var opptatt med gjester.
Reisefølget mitt venter utenfor hos baptistene
Det var ett flott anlegg og jeg tenkte for meg selv at dette tror jeg er alt for dyrt for oss. Og det var det. Prisen var mye høyere enn det de skulle ha i tempelet, når det i tillegg var fullt den helga vi skulle komme var det klart at da får det bli tempel på oss.
Tempelet ligger også på Jomtien beach, bare å gå over veien så er vi på stranda. Vi ble vist salen vi kunne leie. På mine skolekorpsturer rundt om i Norge har jeg bodd på adskillig dårligere steder enn dette. Så vi takket ja og betalte forskudd. Dermed var overnatting på plass også.
Her skal vi sove
Da er det bare maten som står igjen å fikse, sier jeg, da vi er på vei tilbake til bilen. «Maten er fikset». Sier Nipaporn. Vår kjentkvinne som er mor til en av trommegutta har snakket med hotellet der hun jobber. Hotellet lager matpakker til oss som hun kjører ut hver morgen. Gratis. «Tusen takk» er alt jeg får fram.
Nå er hele reisefølget, meg selv inkludert, sultne. Dermed blir vi enige om å finne hotellet vært sjekke inn og deretter spise. Som sagt så gjort. Mørke Blå blir parkert utenfor hotellet med 450 km mer på telleren enn han hadde før vi dro. Vi krysser gata og kommer ned på stranda. Så er det bare å gå til vi finner mat. Etter 15 minutters gange har vi funnet mat. Kanskje ikke verden koseligste restaurant men nå er vi så sulte at den får duge. Selv om restauranten ikke hadde så høy standard når det gjaldt interiør var maten veldig god. Så etter ett godt måltid ville damene tilbake til hotellet for å hvile. Mens jeg hadde fått kontakt med noen dårlige kamerater og dermed ville det bli øl på meg.
Jeg fulgte damene tilbake til hotellet og ga samtlige muligheten til å være med for å drikke øl. Noe alle sammen avslo..
Gode og mette på vei tilbake til hotellet
Det ble noen øl sammen med Ola og Gunnar men ikke noe natterangling. Jeg merket at jeg hadde stått tidlig opp og at bilturen også gjorde sitt til at en myk hotellseng fristet. Så mens vi ennå oppførte oss pent tok vi avskjed og gikk hver til vårt.
Dermed våknet jeg frisk og rask klokken 0630. Om noen ville være med å ta morgenbad? Dumt spørsmål, som bare delvis ble besvart. Dermed gikk jeg alene ned til stranda. Litt disig men godt og varmt. Siden jeg hadde med meg både telefon og penger ble det kun vassing. Tok ikke sjansen på å legge fra meg dette.
Ett par timer seinere var vi klare for avgang. Det ble en stopp på hotellet til Ola for at jeg skulle få frokost. Reisefølget valgte å spise thaimat i en av sidegatene. Som vanlig ble det også en stopp på Foodland slik at ny forsyning med bla wienerpølser kunne kjøpes.
Så dro fra Pattaya for denne gang. Turen gikk i relativt liten trafikk og milene ble lagt bak oss en etter en. Men hvor lenge var Adam i paradis? Plutselig kommer det plankebit gjennom lufta. BANG der satt den i frontruta på Mørke Blå. Lastebilen som hadde mistet den fortsatt å kjøre. Jeg giret ned tok den igjen og la meg foran den og saknet farten. Han la seg i den andre fila og ville kjøre forbi. Nok en gang skiftet jeg fil og saknet farten for å tvinge han til å stoppe. Noe han etterhvert også gjorde. Vi gikk ut av våre respektive biler og jeg viste han frontruta mi som var totalt ødelagt. Nei dette visste han ingenting om sa han. «vil du se film? » spurte jeg. Da han fikk se daschbordkameraet mitt fikk pipa en anen lyd. Joda han hadde sett noe kom jeg lufta men trodde ikke det kom fra hans egen bil. Vi hadde nå ringt til forsikringsselskapet mitt. Agenten skulle komme så fort som mulig, men det kunne nok gå en time. Bare å vente. Etter en drøy time kom forsikringsagenten. Etter å ha hørt både vår versjon og motpartens versjon ble det bestemt at vi skulle reise til nærmeste politistasjon for å lese av minnebrikken i kameraet med politivitne. Forsikringagenten permiterte lastebilsjåføren. Han forklaret at alle personalia var sikret og at det uansett ville være en sak mellom de to forsikringsselskapene. Så derfor fikk han kjøre videre. På politistasjonen ble vi møtt av en hyggelig politimann. Etter litt om og men fikk han kopiert inn riktig fil på pc’en sin. Dermed var beviset levert hos politiet og i sikre hender. Jeg fikk rekvisisjon på ny frontrute av forsikringsagenten og to timer forsinket kunne vi nok en gang legge ut på veien.
Vi kom hjem uten noen flere hendelser. Nå venter jeg på ny frontrute. Leveringstid ca en uke monteringstid ett døgn. Ja ja
Vinduspusseren tok heldigvis av for det meste av støyten.