EN SESONG ER OVER KORT OPPSUMMERT

Nå er det skoleferie her og over en måned til vi starter opp med korpsåret 2017/18.  Jeg planlegger litt vedrørende neste sesong så skriver hele tiden notater om hva som bør endres og hva jeg skal fortsette med. Jeg skriver jeg, ikke vi med vilje. Som instruktør, dirigent, arrangør (av musikken), matrialforvalter, +++ så er det mitt prosjekt. Kan du ikke få hjelp? Vil noen av dere spørre om. Ikke så lett det, lærerne på skolen har lange dager og og heller ikke noe kunnskap om det vi driver med. Skal jeg ta med en annen falang (utlending) så må jeg finne en som er like entusiastisk som meg selv, som er villig til å bruke masse tid og litt penger  og vedkommende må være en som musikantene trives med Foreløpig har en slik person ikke dukket opp. Så jeg derfor fortsetter som før. 

Men det var året som gikk jeg skulle skrive om. Blåserekka (trompet og trombone) hadde sine første spilletimer i januar 2016.De begynte med enkelttimer 2 ganger i uka samt gruppetime en gang i uka. De var flittige og lærte fort, dermed var vi klare med ett ganske stort program til morsdagen. Morsdagen har de siste årene vært premierekonserten vår. Slik ble det også i 2016. Les alt om debut konserten her http://thailandlivet.blogg.no/1471153211_rets_debukonsert_er_h.html  Så ble det to parader på oss en i september og en i oktober. Ekstra spilleoppdrag ble det i desember hvor vi spilte under paraden til idrettsleken i nabobyen. Så var det julaften med spilling rundt på byens spisesteder, nytt av året var at det også ble spilt hjemme hos meg for mine gjester. I februar  var det nok ett spilleoppdrag før vi rundet av med korpstur til Pataya/Jomitien. På musikkfronten har dette korpsåret vært det mest aktive til nå.

Korpsets besetning har bestått av 28 musikkkanter fordelt på følgende instrumenter: 7 trompeter, 1 trombone, 7 slagverk 13 melodica. en av melodica musikkkantene er under opplæring på saxofon.

Korpset har i året sin gikk gått til innkjøp av 2 skarptrommer, 2 mini storttrommer, 1 par marching cymbals, 1 minitrompet, 1 trompet. I tillegg har vi fått i gave 1 tenorsaksofon og en trompet.

Vår innstrumentbeholdning er som følger. 9 trompeter, 1 trombone, 1 tenorsaksofon, 13 melodica, 2 skarptrommer , 2 mini stortrommer,. 1 par marching cymbals. I tillegg disponeres vi skolens trommeutstyr.

Korpset fikk også i året som gikk en god del bidrag inn på vår konto i Norge, videre ble det samlet inn penger både på julaften og under korpsturen samt at ampur (kommunen) betalte oss de gangene vi fikk spilleoppdrag. Takket være dere som har støttet oss har vi nå en flott instrumentpark og uniformer (kjøpt 2015) til alle musikantene.  

Målsetningen for det kommende korpsåret er å bli enda litt bedre til å spille og ikke minst. Ha det like gøy.

Vi snakkes  

KORPSTUR DEL 4

Man skulle tro at etter en knallkonsert hvor musikantene og dirigent ga alt, at man blir tom, snarere tvert om. De av dere som spiller selv kjenner sikkert igjen denne godfølelsen etter en vellykket konsert. Endorfinene herjer i kroppen og tilfører enda mer energi. På godt norsk. Høy. Det var det vi var da vi var vel ombord i bussen etter konserten. Høye på endorfiner. Anlegget i bussen pumpet ut bass og trommer og det var dans og sang og masse blide ansikter. Det ble spilt så høyt i bussen at folk som gikk på fortauet stanset og kikket etter oss. Vi var ordentlig gærne. Da bussen svingte inn på tempelområdet ble musikken skrudd til store protester fra musikantene, men på tempelområdet skal det være ro og orden. Jeg tok mikrofonen og annonserte bading resten av dagen, noe som medførte stor jubel blant musikantene.

Men før det kunne bades var det overrekkelse av en pent brukt trompet. Martin møtte opp til avtalt tid og trompeten så fin ut den. Ingen bulker, alle ventiler gikk lett alle stemmetrekk var smurt opp. Jeg prøvde den litt forsiktig og den virket veldig lettspilt. Denne skal vi få glede av i mange år. På vegne av korpset: Tusen takk Martin

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Trompeten overrekkes

Så var det bading. Vi var i vannet ca 1500 og jeg tror jeg var på land ca 1800, da var det tid for middag. Vår hotellkokke kom denne gangen med «tom jam gung» (rekesuppe) samt grilla kylling og ris. Ett herremåltid for både barn og voksne. Da middagen var fortært kjente jeg at det hadde vært en veldig lang dag med høyt energinivå. Det var nok ikke bare meg som kjente det sånn, selv musikantene var nå rolige og noen hadde allerede kveilet seg sammen på stråmatta si for å hvile litt. Det ble samme opplegg som kvelden i forveien. Våre medbragte bestemødre  skulle bli på tempelet å passe på barna. Lærere, mødre, busssjåfør og meg selv gikk ned på stranda for å nye litt voksentid. Vi leide oss strandstoler og siden de fleste barna nå lå å sov kunne vi ta oss en liten øl. Stadig vekk dukket det opp selgere som solgte mat. Lærereinnene kunne ikke dy seg og dermed ble det kveldsmat også. Mye god sjømat.
Voksentid
En perfekt korpstur dag var over

 Men da klokka rundet 2030 var øynene mine tunge og søvnige. Det var også blitt rolig rundt bordet, så da jeg annonserte at jeg ville trekke meg tilbake for noen timers skjønnhetssøvn gjorde resten av selskapet det samme. En dag jeg aldri kommer til å glemme var over.

Søndag siste dag på tur og siste dag med 2016/17 utgaven av korpset. Denne dagen skulle jeg være før musikantene i vannet tenkte jeg da jeg våknet 0500.Jeg kikket ut av vinduet og kunne observere at  det fortsatt mørkt og  gaten var folketomme. Tannpuss og barbering ble unnagjort. Så på med badebukse. 0530 gikk jeg ut av hotellet fortsatt ikke helt lyst men vindstille og passe varmt. Jeg går 100 meter og oppdager at jeg er for sent ute. musikantene er i vannet allerede. Selv to av lærerinnene som hittil har sittet pent på land er ute i vannet. Vi bader til klokka er over åtte. Da må vi sjekke ut av tempelet spise frokost og få alt inn i bussen. Vi skal spille under gudstjenesten i sjømannskirken klokka 11 og siden vi skal stå for preludiet må vi være på plass i god tid.

Jeg går tilbake til hotellet dusjer av meg sand og saltvann tar på søndagskjorta og sjekker ut. Da jeg kommer tilbake til tempelet har musikantene pakket og fått det meste inn i bussen. De fleste har også fått på seg uniformen. Jeg går bort på den nærmeste kaffebaren og får meg en dobbel svart kaffe. Så er det frokost. En av musikantene henter mat til meg, ris svinekjøtt og litt salat. Sr godt ut. Men før jeg rekker å smake kommer kokken. Nei nei du skal ha denne sier hun. Det er en stor pakke og da jeg åpner er det en nydelig salat. Reker, egg skinke to typer dressing nå skulle jeg bli mett. Det var utrolig godt, og jeg ble skikkelig mett. 

Ikke lenge etter frokost var det klart for avgang til kirken. I kirken hadde de dekket ett flott langbord til oss for de hadde lovet oss lunch etter gudstjenesten. Gudstjeneste ja, det har jeg ikke vært på siden jeg ble konfirmert, og for resten av reisefølget var det første gang. Her blir det det blandings tenkte jeg i det jeg gikk ut av bussen. Her skal jeg som er ateist ta med musikantene mine som er Bhuddister til en kirke fylt med kristne, men hav gjør man ikke for kunsten.  Jeg treffer presten og han forteller meg hvordan dette er organisert og når vi skal spille. Jeg treffer også flere av de som var der i går og til min store overraskelse, en hyggelig nordlending som jeg snakket mye med på,lørdagen. Han var helt klar på at selv om han var i kjerka hver lørdag på grøt var han der aldri på søndager og gudstjeneste, enda Ragnvald (presten) hadde mast mye på han. Men nå var han her. Jeg bare måtte høre korpset en gang til, sa han. Herlig.

Korpset stiller opp trommene har fri til etter gudstjenesten så de sitter ved langbordet. Resten av korset er klare. Til preludium blir det Amazing Grace med samme solist som i går. Ragnvald nikker til meg, jeg nikker til Må og hun setter i gang. Rent pent akkurat som i går. Da korpset har spilt begynner selve gudstjenesten. Musikantene setter seg ved langbordet de har fått lærere og bestemødre og mødre står bak. Selv sniker jeg til meg en kopp kaffe og går utenfor porten. Her står også min venn fra nord. Jeg kom for å høre på dere ikke presten, sier han. Musikantene er trøtte flere av dem sovner mens presten forteller om etter eller annet  



Dette var kjedelig ikke skjønte de hva som ble sagt og lang tid tok det også.

Endelig var det tid for postludie og en premiere på What a Wonderfull World. Her skulle ikke hele korpset spille, kun 3 trompeter. Må, Not og Wiev. Etter å ha sittet stille i en time uten å få spilt for så å gå rett løs på denne syntes jeg de gjorde en flott figur. Stor applaus fikk de også. Deretter annonserte jeg to avskjedslåter. Defilermarsj og Norge i Rødt Hvitt og Blått. Litt vemodig å tenke på at det var siste gang disse musikantene spilte sammen. Men de leverte, det låt bra.. Så var det lunsj. Kirken hadde laget ris og kurry. Musikantene spiste og koste seg. Jeg var fortsatt mett etter den store salaten jeg fikk til frokost så jeg nøyde meg med bløtkake og kaffe.  Rett før vi skulle reise kom Ragnvald med pengene som var samlet inn til oss nesten 12 000 bhat. Fantastisk. Jeg bukket og takket på vegne av korpset.

Nå skal det bli to minitrompeter til det er helt sikkert. Så tusen takk til dere som ga penger til oss i kirken.

Bussturen hjem startet med sang og karoke, så ble det litt film før det ble helt stille. Det var faktisk an av knapp på musikkanlegget i bussen. Det bel noen stopp underveis også. Barna hadde noen lommepenger som måtte brukes opp på brus og snop. Så stoppet vi for å spise middag. Etter middag, brus og snop er det helt naturlig at ting også må ut igjen så det ble mange toalettstopp underveis. De siste 15 milene var det skikkelig regnvær med lyn og torden rundt bussen. Vår sjåfør som jeg tidligere har skrytt av viste ansvar og tok det pent og rolig i uværet. Dette medførte at vi ikke var hjemme før nærmere halv tolv på natta. Men hva gjorde det? Musikantene hadde skoleferie og dermed skulle hverken jeg eller lærerne på jobb mandag.

En av de morsomste korpsturene jeg har vært på var over. Blir det ny tur neste år? Ja! Vi har allerede blitt spurt om å komme tilbake.   

En liten bonus tilslutt. Sånn høres det ut når vi kjører buss https://youtu.be/1YnshHFGBxw     

 

  

KORPSTUR DEL 3

Med nystemte instrumenter og en regnskur som har gjort seg ferdig er det klart for konsert. Nå skulle jeg til å skrive at vi aldri har spilt for så mange før, men det har vi faktisk gjort flere ganger under diverse parade. Så la meg heller omformulere det til at det var mer enn 100 publikummere der så vidt jeg kunne se. Allerede mens vi stiller opp kommer det folk bort til meg og forteller at dette gleder de seg til. Alltid gøy når publikum har forventninger.

Ragnvald (presten) presenterer oss og gir meg mikrofonen slik at jeg kan fortelle litt om korpset. Etter en kort innledning om bandet drar vi i gang Defilermars. For første gang i historien er trompetsignalene bortimot 100% dette lover bra. Marsjen avsluttes med trampeklapp. Låt nr 2 presentere  jeg som Buriram’s nasjonalsang. Welcome to Buriram. Nok en gang låter det helt perfekt. Jeg merker det på bandet at de også føler at dette går bra. Før neste nr forteller jeg litt mer om bandet og presenterer dagens første solister. Not og Wiv på trompet samt Tao på melodica . Låta de skal være solister på? Cherry Pink and the Blossom White . Også den i mitt eget arrangement. Solistene gjør jobben, trommene spiller riktig og publikum klapper fornøyd. Nå er tid for siste låt før vi skal ha en kort pause. Før vi drar i gang When The Saints vil gjerne presten låne mikrofonen. Han forteller at de setter opp en kasse hvor de som vil gi litt til korpset kan legge penger. Jeg teller opp og When The Saints ljomer utover sjømannskirken. På denne låta er det også lagt inn litt sang, noen ganger kan denne sangen bli litt slapp. Men ikke i dag det synges med trøkk og musikalsk leder er strålende fornøyd etter halvgått løp.


Velfortjent pause

Mens musikantene får en pause blir det en liten tale for dagen av en av de ansatte i kirken. Jeg må innrømme at jeg ikke følger så nøye med, så hva det dreide seg om vet jeg faktisk ikke. Jeg bruke pausen på å skryte av musikantene og fortelle dem at nå er det bare å gi alt på de tre siste numrene.

«Så skal musikkkorpset spille litt til for oss», hører jeg dagens taler  si. Jeg får overrakt mikrofonen og annonserer neste nr som er: Norge i Rødt Hvitt og Blått, den desidert vanskeligste og lengste låta vi spiller. Nå er jeg spent. Vil alt det vi har terpet på bli husket? Kommer den til å være så perfekt at vi kan være stolte av den?  Svaret er ett rungende JA. Tempo, styrkegrader og alt stemmer. Etter denne er det tid for en låt uten trommer men med en solist på Cornet. Må, hun har spilt siden januar 2016 og er en av to som skal fortsette to år til i korpset. Merk dere navnet folkens: Må. Hun kommer til å bli veldig veldig god. Nå skal hun starte Amazing Grace helt alene, ingen trommer ingen komp kun  en nydelig cornett solo. Ready? Spør jeg henne. Hun nikker trekker pusten og begynner å spille. Hun klarer å formidle denne låten med innlevelse og nydelig klang i corneten. Etter 1.vers tar melodica over melodien, jeg kikker på Må og gir henne tommel opp samtidig som jeg diskret tørker en tåre far øyekroken. 3. vers er det hele bandet som spiller og det låter nydelig. Applausen kommer og Må bukker sjenert til publikum mens hun går tilbake i trompetrekka og jeg tørker en tåre til.


Må fotografert i 2016

Nå er det bare sjarmøretappen igjen. Vårt egen rocke medley. Rock Around the Clock som jeg har bundet sammen med Hound Dog. Publikum klapper takten og er med far første tone, hadde ikke dette vært en kirke er jeg sikker på at det hadde blitt danset. Slitne musikanter og en svett dirigent bukker til publikum og marsjerer på en rekke ut til bussen. Nå blir det intervjuer med både musikanter og lærer Nipaporn. Thailands Tidende har møtt mannsterke opp med både journalist og redaktør.
Nipaporn intervjues

Etter intervjuer og fotografering av korpset blir det servert vafler med hjemmelaget jordbærsyltetøy til musikantene samt saft.Det er ikke bare norske musikanter som liker vafler, for her dyttes vafler med syltetøy inn i ansiktene som bare det. Jeg blir tilbudt risgrøt og tar en liten porsjon, ikke min favorittmat men lenge siden jeg har kjent smaken. Joda, det smakte. Men det å spise grøten tar tid. Det er mange som vil gratulere med vellykket konsert og mage som vil vite litt om prosjektet mitt. Hyggelig. Når noen kommer bort til meg og forteller at de fikk tårer i øynene da vi spilte Norge i Rødt Hvitt og Blått, blir jeg glad, da traff vi med låtvalg. 

Så kommer det bort en kar og presentere seg som Martin. «Jeg har en trompet liggende, kunne dere trenge den?» Spør han. «Hvis den er spillbar så tar vi gjerne i mot» sier jeg. Joda trompeten er spillbar, sier han. Det er ikke noe flott merke men noe øst europeisk sier han. Jeg må svare som sant er at vi skal spille på den ikke snakke med den, så det går nok bra. Hvor bor dere? Spør han. Jeg forklarer. Da kommer jeg med trompeten om 2 timer sier han. Vi utveksler telefonnummer og han blir bort i mengden.

Hvordan det gikk? Les neste del som kommer fredag  
 

   

  

KORPSTUR DEL 2

Lørdag morgen og som vanlig våkner jeg av meg selv litt før 0600. Har man først den vanen så hjelper heller ikke en god hotellseng. Jeg tar meg god tid, barna er sikker ikke våkne ennå, tenker jeg mens barbermaskinen durer. Morgenbad må vi så jeg tar på badebukse og legger shortsen i sekken. Jeg leverer nøkkelen i resepsjonen kikker på klokka som viser 0630. Får håpe ingen blir sure når jeg kommer så tidlig tenker jeg i det jeg kommer ut på beachroaden. 50 meter seinere så skjønner jeg at jeg ikke trenger å være bekymret for å vekke noen. På stranda sitter alle lærerne, mødrene og bestemødrene. Samtlige musikanter er i vannet. Hans Hans. Roper de når de ser meg. Leo Leo (fort deg fort deg). Her er det bare å legge fra seg telefon og penger å komme seg ut i vannet. Morgenbadet varer i nesten 2 timer. Jeg er alt fra svømmeinstruktør til stupetårn. Hadde musikantene det gøy? Ja! Haded jeg det minst like gøy? Selvsagt. Da vi må på land for å spise frokost og gjøre oss klare til konsert er jeg helt enige med musikantene om at vi skal bade mye mer etter konserten.


Morgenbad
 

Frokosten ble også levert av den samme mammaen. Til frokost var det ris og svinekjøtt samt vann. De fleste plussa også på med diverse godteri fra kiosken så her ble alle mette. Rundt hjørnet for tempelet lå det en kaffebar og dermed fikk jeg morgenkaffen min også. Morgenbad deilig frokost så kaffe  kan ikke bli bedre.  Mammaen som hadde tatt på seg å ordne mat til oss gjorde en fantastisk innsats under hele turen. Fra hotellkjøkkenet hun jobbet på kom det 3 måltider hver dag tilkjørt. Skulle hun ha noe for jobben? Nei, Skulle vi betale for maten? Nei. Maten var en gave fra hotellet.


Vår catringdame tusen takk skal du ha

Etter frokost var det fortsatt en drøy time til bussen skulle gå til sjømannskirken. Noe bading var det ikke tid til, men en rusletur på stranda kunne vi ta. Halvparten av musikantene ville være med. De andre voksne var heller ikke så interessert så dermed var det meg 12 – 13 musikanter som koste oss på en liten rusletur. Skjell og steiner formet av vannet er det ikke så mye av på rismarkene så en del av jentene plukket skjell og småstein som ble lagt i lommene for å bli med hjem. Guttene var mer opptatt av vannscootere og båter som lå langs stranda. Vi gikk ikke langt og ikke fort men vi hadde en hyggelig time i vannkanten.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Bussturen opp til sjømannskirken tok 15 minutter. På denne turen sto jeg foran hos sjåføren og hjelpemannen hans for å vise veien. Nå ble jeg skikkelig imponert over sjåføren og måten han rattet bussen på, det var smalt og trangt og stor trafikk. Der hvor jeg tenkte at dette går aldri i verden lirket han bussen rundt hjørner, mellom motorsykler og biler, ofte bare med cm klaring. Imponerende kjøring. 

I det bussen blir parkert utenfor kirken og instrumentene er pakket ut kommer regnet. Det er en stund til vi skal spille så ingen grunn til at musikantene skal bli våte så musikantene blir kommandert inn i bussen mens jeg går for å finne presten for å bli enig med han om hvordan vi skal gjøre ting. Når jeg kommer inn på gårdsplassen til kirken møter jeg først en journalist fra Thailands Tidende. Han vil gjerne filme hele konserten samt intervjue Nipaporn noen musikanter samt undertegnede. Publisitet er bra så dette takker vi selvsagt ja til. Så men regnet øser ned blir jeg intervjuet. Etter hvert kommer også Ragnvald som er sjefen og presten i kjerka. Vi blir enige om at vi spiller fra 1245 – 1300 så blir det litt informasjon fra kjerka før vi spiller 10 – 15 minutter til. Det er 15 minutter til konsert og det regner fortsatt.  Jeg går inn i bussen for å varme opp med trompetene og stemme litt. 

Hvordan konserten gikk?? det kan du lese om i del 3 som kommer i morgen torsdag

 

 

EN FANTASTISK KORPSTUR ER OVER DEL 1

Klokka var 0500 fredag 17.mars. Det var fortsatt mørkt og veien var våt etter nattens nedbør. Men i turnebussen vår var det verken mørkt eller vått. Her var det diskolys full guffe på anlegget og allsang. Faen tenkte jeg, skulle kjørt selv. Dette kommer til å bli slitsomt for ører og humør. Men nå var det for sent, Mørke Blå var parkert hos Nipaporn og vi hadde allerede begynt å kjøre. Kan Nipaporn og de andre voksne holde ut så skal jeg klare det også tenkte jeg. Etter en stund var det faktisk helt ok, allsangen jomet gjennom bussen og mikrofonene gikk på rundgang blant både lærere, foreldre og musikanter.  Nong Tako Schoolband var på tur.

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Discolys karoke og allsang.

De siste dagene hadde antallet påmeldte musikanter steget fra 17 til 26, nå var det kun en trompet og en melodica som ikke var med. Alle lærerne inkludert rektor var også med, samt 3 mødre og 2 bestemødre, ett bra lag. Jeg hadde kalkulert med 8 timer busstur noe som skulle vise seg å stemme ganske bra. Med barn som koste seg med både brus og godteri ble det mange tisse stopp. Under denne bussturen oppdaget jeg at både Ja og Nipaporn kunne synge. Begge disse lærerinnene er til daglig litt stille og sjenerte, men nå, med mikrofon i hendene og karokeanlegget på, sang de med full innlevelse. Må se om jeg kan få dem til å synge sammen med meg og mitt enmannsband.

Etter drøyt åtte timer og uendelig mange tissepauser var vi framme ved Tiger Zoo. Det å se på neddopede dyr er ikke min greie, men barna vill gjerne dette og det var skolen som betalte. Så her var det bare å dilte med. Til dere som lurer. Ligg unna bruk heller pengene deres på noe annet. Vi ble guidet fra «show» til «show» der inne, og jeg var litt småkvalm da vi endelig var utenfor. Dette i mine øyne organisert dyreplageri kamuflert som underholdning. Men men, resten av turen kommer til å bli bra tenkte jeg med meg selv. Og det skulle jeg få helt rett i. 

Litt kø var det den siste biten inn til Pataya og Jomtien. Men musikantene gledet seg og etter en liten periode kun med video i bussen (Thailandsk såpe) var allsangen i gang igjen. Herlig! Da bussen rundet bakketoppen på Jomtien og vi kunne se havet gikk det gisp gjennom bussen. For de fleste musikantene var det første gang de så havet, våre to bestemødre hadde heller ikke sett havet før. Da bussen svingte inn på beachroaden stilnet allsangen og alle sammen satt og så ut. Her var det mange som gledet seg til å bade.

 

Hans Petter Iversen sitt bilde.

Kort vei til stranda

Inne på tempelområdet fikk vi nøkkel til rommet vårt. Her skulle alle bo i en stor sal og det var stråmatter til å sove på samt puter. Salen hadde plenty med vifter i taket og vinduer til å åpne så ikke noe problem med varmen. To netter her skulle jeg fint takle. Men, det var ett stort MEN for meg. Dassen. Her var det ikke noe fallangdass her var det stådasser som gjaldt. Jeg har vokst opp med utedo (fikk ikke bad og vannklosset før jeg var 6 år) men stå do, det har jeg aldri prøvd. Og jeg tenkte at det prøver vi ikke nå heller. Dermed ble det hotell på meg. Jeg unnskyldte meg med dårlig rygg. Jeg var heldig og fant ett billig hotell 100 meter unna tempelet sjekket inn der og gikk tilbake til reisefølget mitt. Badebukse hadde jeg også fått på meg, jeg hadde jo lovet musikantene kveldsbad. 

Men først var det middag. Moren en til en av trommegutta holdt det hun lover sist vi var her. Middagen kom varm rett fra hotellkjøkkenet hennes. Her var det ris, kokt kylling og litt grønnsaker. Nydelig mat. Jeg var bare halvveis i min porsjon da de første gutta lurte på om jeg ikke snart var ferdig, vi skulle jo bade. Her var det bare å tygge raskere. Endelig var farangen ferdig og vi kunne begi oss til stranda. Stranda lå rett over veien for tempelet så det tok kun 3 minutter å gå dit. Dermed ble det bading en drøy time. Da var det begynt å bli mørkt så jeg kommanderte alle på land. 


Staben slapper av, barna sover
 

Det var mange trøtte og slitne musikanter nå. De fleste hadde vel knapt sovet om natten, så var det busstur hvor ingen sov, men brente av mye energi på sang og dans. Så hadde det vært tiger zoo og nå avsluttet vi med bad. Det var ingen som protesterte da våre medbrakte mødre og bestemødre tok dem med til tempelet for å sove. Lærerne og meg ble sittende en times tid og nyte lyden av bølger og en frisk havbris. Da jeg sa god natt og gikk til hotellet, slo det meg hvor stort dette hadde vært for barna og enda var det mer i vente, Dette kom til å bli bra!

Forresten, jeg sovnet omtrent før hodet nådde puta. Det var ikke bare barna som var slitne.

3 DAGER TIL KORPSTUR. KORPSTUREN SOM DERE HAR GJORT DET MULIG Å FÅ TIL

Jada nå er det bare finpuss som står igjen før det er klart for to konserter i Pataya/Jomtien. Gjett om vi gleder oss. Denne turen er noe jeg har jobbet med siden i sommer, men det er dere lesere som har gjort det mulig å gjennomføre den. Ja faktisk hele korpsprosjektet er det  dere lesere som har dratt rundt. Jeg har bare distribuert hjelpen og litt kunnskap. Les takken min til alle dere her http://thailandlivet.blogg.no/1484883749_tusen_takk.html 

Nå 3 dager før avreise føler jeg at det er noen flere personer som fortjener en kjempetakk for bidrag som  gjør denne turen mulig.  Så Anne, Inger Johanne, og Ola. Tusen tusen takk nok en gang for bidragene deres på konto nr 97105315051. Tusen takk til Kåre, Kurt og Anton som har bidratt med penger her i Thailand. Generøse bidrag fra dere alle gjør at korpsturen nå kan bli en tur som musikantene vil huske hele livet (jeg husker fortsatt min første korpstur).

Til de av dere som har muligheten: Vi spiller på sjømannskirken både lørdag og søndag. Lørdag er det mulig å høre oss litt før klokka 1300 og litt etter klokka 1300. Så er du på plass rundt 1230 bør du kunne få med deg konserten vår. Søndag spiller vi under gudstjenesten som starter klokka 1100 og muligens under kirkekaffen. Så har du mulighet be there.

Noen av dere som husker denne artikkelen? http://www.thailandstidende.com/component/k2/item/2427-ildsjel-i-ban-kruats-korpsliv   Thailands Tidende er varslet om konsertene våre og de har sagt de skal komme. Dermed er pressedekning ordnet. .

Det som er litt trist er at disse to konsertene blir avskjedskonsertene til denne utgaven av bandet. Når vi er tilbake i Bankruat søndag den 19 er det skoleferie. Dermed forsvinner alle trompeter så nær som 2. Trombonisten samt en del av trommegruppa blir også borte. Nok en gang blir det å starte med nesten blanke ark i juni. Nye blåsere er på gang og vi har hatt noen test øvelser de siste lørdagene slik at potensielle trompetister og trombonister har fått prøvd seg.

 

Noen av disse vil utgjøre neste års blåserekke

Klokka tikker og det er på tide for meg å laste trompet og kropp opp på Mr. PCX for å holde den nest siste øvelsen før tur.

Ha en fin dag folkens

PENGER ER IKKE ALT MEN NESTEN

Om en drøy uke vil Nong Tago schoolband være her. Her det er altså Jomtien beach. Nå er alle tillatelser på plass og det meste av planleggingen er unnagjort så det blir tur.

En stund har jeg vært veldig usikker på om det i det hele tatt ville la seg gjennomføre. Men vendepunktet for meg kom for noe dager siden. Nipaporn og jeg sto og diskuterte fram og tilbake om det skulle bli tur eller ikke. Jeg var på det tidspunktet veldig bestemt på at det å avlyse ville være det beste. Vi kunne skylde på at tillatelsen fra skolestyret ikke kom tidsnok, mente jeg. Nei den kommer. Svarte Nipaporn. Så det kan vi ikke skylde på, mente hun. «Vi kan jo si at det blir for dyrt», sier jeg. Denne turen vil tømme hele korpskasse vår og enda vil vi mangle midler. Joda, Nipaporn var enig at det ville bli dyrere enn vi først hadde trodd, så hvis jeg mente vi ikke hadde nok penger fikk vi avlyse.    En av trommegutta sto i nærheten og lurte på vi vi snakket om. Han hadde nok fått med seg at både Pattaya og Jomtien ble nevnt, og jeg vet jo at disse elevene kan mer engelsk enn vi tror. *Kanskje vi må avlyse turen» sier Nipaporn til han. Jeg ser at tårene hans sprenger på og at han er i ferd med å begynne å gråte. Vi har snakket om denne korpsturen lenge, musikantene gleder seg og gråtende trommegutter det orker jeg ikke. Så der og da bestemmer jeg følgende. Kommer tillatelsen fra skolestyret så får jeg eventuelt skrape sammen det beløpet vi mangler av egne midler. 

I dag har jeg satt opp regnestykket og kommet fram til at vi manglet rundt 30000 Bath (ca 7500 nkr) for å få til en grei tur. Da spiser vi på billigste måte og kutter ut ting som koster penger. Siden vi skal bo tvers over veien for stranda så kan vi kose oss gratis der. de fleste av musikantene har jo aldri sett sjøen og langt mindre badet i saltvann. Så uansett vil dette bli en stor opplevelse for dem.

I det jeg var ferdig med regnestykket blir jeg oppringt av min gode venn Anton. Han lurer på hvordan det går med korpsturplanene. Jeg forteller som sant er at det blir tur men at vi sliter med å finansiere den. «Da betaler jeg halvparten av bussen» sier han. «jeg kommer jo på besøk til helga og da får du 10 000 av meg til dette». Jeg blir målløs, han har jo allerede bidratt en masse til bandet og nå får vi nok en gang nyte godt av hans gavmildhet.  Dermed er vi nede i minus 20 000 bth. Klarer vi ikke å skaffe disse får jeg ta av sparepengene mine (trenger ikke ha så dyrt bryllup). 

Så håper jeg at vi får mange publikummere på våre to konserter på sjømannskirken og at alle de fremmøtte er i det gavemilde hjørnet.

Lyst til å hjelpe meg med driften av korpset? kontonummer i Norge er: 9710 53 15051 og kontoen står i mitt navn. Hans Petter Iversen

Ha en fin dag folkens. Jeg skal ut på skolen hvor vi skal øve til korpstur

Glade trommegutter uten tårer i øynene  

 

TOLMODIGHET OG ATTER TOLMODIGHET

Nok en gang sitter jeg og venter på at bilen skal bli ferdig. Etter å ha ventet i 2 uker på ny frontrute er det endelig klart. Ca 2 timer var beskjeden da vi kom, nå etter snart 3 timer skjønner jeg at det ikke bare er kalenderen de ikke kan her. Og der dro sjefen her av gårde. Bare å vente ja.

Hva har skjedd med korpstur siden sist?

Svært lite. Fortsatt ingen beskjed fra skolestyret. Det å avlyse turen er pr nå ikke aktuelt. Så mange barn som gleder seg. I følge Nipaporn kommer godkjenning helt sikkert. Så bare å vente. 

De som følger bloggen har vel også fått med seg at jeg jobber med å få på plass alle papirene som må til for at min kjære og meg skal få giftet oss. I forrige uke var faktisk alle dokumenter i orden, så i går (mandag) dro vi til ampur (samme som rådhus/kommunekontor) i Prakonchai for å bli gift. Dette kontoret har jeg fryktelig dårlig erfaring med fra en del andre besøk, så jeg var spent. Da vi ankom var det klart for lunsj på dette kontoret, så en time å vente. Bare å gjøre det beste ut av det. Vi fant en gaterestaurant og tok lunsj vi også. Nydelig gatemat med svinekjøtt ris og rikelig med chili og hvitløk.

 

 Etter en snau time var vi tilbake på ampur. Og etter en times venting var det vår tur. Joda alle dokumenter var i orden, nå måtte vi bare vente på sjefen. For slike saker var det han som ordnet. Ny kølapp og nye 30 minutter gikk. Så var det oss. Sjefen bladde gjennom papirene våre. Ristet på hodet kikket på passet mitt, ristet på hodet en gang til. Så sa han noe på Thai. Dette hørtes ikke bra ut i mine ører.  Å nei vi skulle ikke bare komme her og kommer her. Nå måtte vi skaffe en Thai som kunne gå god for meg, mente han. Gail svarte at i følge advokaten som hadde sørget for å få godkjent alle papirene hos det Thailandske utenriksdepartementet var ikke det nødvendig.  Nå ble sjefen på ampur litt rød i kjakan.  Hvis vi ikke ville godta hans regler, så fikk vi finne oss ett annet ampur, sa han. Jeg satt pent ved siden av og lot som jeg skjønte hav de snakket om.  Men siden jeg faktisk skjønte det meste, var det ikke lett å holde seg rolig. Hvis jeg med min falangthai skulle blande meg inn, da hadde ampursjefen fått hjerteproblemer. Så jeg spilte dum og bare satt der.  Etter litt mer fram og tilbake skjønte jeg at her kom vi ikke videre i dag.  Så vi fikk tilbake alle dokumentene reiste oss og forlot kontoret hans

Jeg var litt uheldig da vi gikk ut fra kontoret hans. Etter litt mye chili og hvitløk  til lunsj hadde jeg ett gassproblem. Som hevn, slapp jeg en skikkelig surt smyger  rett før jeg nådde kontordøra.   

Gail mente vi måtte dra til ampur i Ban Kruat og prøve der. For mannen hadde jo sagt at vi fikk gå til ett annet ampur. Jeg viste det var dødfødt, fordi Thaiene skal gå i til det kontoret som hører til kommunen de er registrert i. Siden Gail er registrert i Prakonchai er det kun de som kan gi oss ekteskaps attest. Men det nytter jo ikke for meg å lære en Thai om Thailandske regler. Så derfor vi kjørte vi dit. Her var de hyggelige nok. Men kunne ikke hjelpe.

Da vi satt i bilen var Gail både oppgitt og lei seg.  Enten må du melde flytting til ampur Bankruat eller så må vi få Nipaporn til å bli med og garantere for meg sa jeg.  Melde flytting var ikke aktuelt så derfor spurte vi Nipaporn.  Joda ikke noe problem. Men hun har ikke tid før i midten av måneden.

Oppdatering følger.

Utrolig hva man rekker mens man venter på ny frontrute (det drøyt 3 timer +). Det meste av dette innlegget er skrevet på mobiltelefon. Sliten i øya og litt ømme fingre og nesten tom for strøm på mobilen. Men det går an.

 

En ting til. Skolestyret sa ja i dag. SÅ PATTAYA GLED DERE

TIDSFRISTER, SNILLE OG HJELPSOMME MENNESKER OG ANNET

Februar er historie for i år, og vårmåneden mars er i gang.  Vårmåneden ja, det får gjelde for dere i Norge. Her går det raskt mot den varmeste tida på året  det er nå man skal ta service på aircondiotionen sin. Jeg vil ringe «min» mann i løpet av kort tid. 

Tidsfrister ja, det er ikke bare bare. Som dere har lest tidligere venter jeg på å få skiftet frontrute på Mørke Blå. Det skulle i følge verkstedet  at en uke før de fikk ruta på lager. Når dette skrives er det gått en og en halv uka og verkstedet vet fortsatt ikke når de får inn min nye frontrute. Min frist for dem går ut i morgen fredag. Kan de ikke gi meg en dato da så skal jeg gjøre noe som min kjære hater. Jeg skal sette meg i Mørke Blå, kjøre de 4 milene ut til verkstedet bed dem å kansellere hele jobben og få tilbake rekvisisjonen fra forsikringsselskapet mitt. Deretter blir det å fine ett annet verksted som gidder å levere. Gail liker ikke slikt. Thaier har stor respekt for dem som er litt oppe på samfunnsstigen og en sjef på ett stort verksted skal man ikke bråke med. Han er tross alt høyt opp på stigen. Men når min tålmodighet er slutt skal han nok komme ned på bakkenivå.  Det vil også bli sendt ett klagebrev til forsikringsselskapet på dette verkstedet. De har 24 timer på seg.

En annen tidsfrist som ebber ut er fristen for å få alt på plass til korpsturen vår. Vi venter fortsatt på godkjennelse fra skolestyret. Svaret fra dem skulle  vi hatt i begynnelsen av uka og i dag torsdag er det fortsatt ikke kommet noe svar. Hvis jeg skal ta ansvaret for en tur med 17 musikanter og noen ledere så vil jeg ha alt planlagt i god tid. Nå er det ikke lenger god tid. Denne fristen går også ut (i mitt hode) nå på fredag. Det ville være synd å avlyse turen etter så mye arbeid jeg har lagt i prosjektet, men kan den ikke gjennomføres på en skikkelig måte får vi helle finne på noe annet. Jeg her derfor begynt å tenke på alternativer til tur, men foreløpig ikke fått noen ide om hva vi kan gjøre i stedet.

Snille og hjelpsomme mennesker finnes både her på bygda i Thailand og i Norge, ja de finnes selvsagt overalt men de jeg skal fortelle i dette innlegget befinner seg her på bygda og i Norge. La meg begynne her på bygda: 

Forrige uka var jeg som vanlig ute å syklet min morgentur. Denne turen har stadig blitt lenger og ligger nå på i overkant av 30 km. Jeg sykler ikke en runde men snur sånn ca mellom 15 og 16 km for så å ta den samme veien tilbake. Slik var det også forrige onsdag. Jeg snudde i følge gps’en på 15,5 km. I det jeg snur kjenner jeg at bakhjulet er i ferd med å bli tomt for luft. Pungtering, er vel riktig ord. Vendepunktet ligger 3 km ute på rismarkene så her er det bare rismarker så langt øye rekker. Bare å begynne å trille. Vurderer om det er noen jeg kan ringe til som kan plukke meg opp men tenker at det er litt tidlig på dagen så det får vente. Mens jeg triller og forbanner meg selv fordi jeg ikke har på sko som er gode å gå i passerer det en gammel pick up. 50 meter etter ¨å ha passert meg stopper den og rygger tilbake. En eldre kar smiler med ett tannløst smil og spør om om jeg har «phom pam», problem på norsk. Jeg peker på det pungterte dekket, dermed åpner han baklemmen på bilen, bare å laste inn sykkelen. Han spør hvor jeg skal og jeg svarer Nong Tako  (landsbyen hvor skolen min er) her jeg vet om ett verksted som kan lappe hjulet samt at her kan jeg få skyss helt hjem hvis det blir nødvendig.  10 minutter seinere stopper han i Nong Tako, jegf takker pent for hjelpen og tilbyr han 100 Baht som takk for hjelpen. Han rister på hodet vil ikke ha penger.  Jeg finner verkstedet og får etter hvert en ny slange i bakhjulet. 

På, mandag da jeg nok en gang var ute på min morgentur og kommet til vendepunktet dukket det nok en gang opp en vennlig bilist som ville hjelpe meg. Det var bare det at denne gangen trengte jeg ikke hjelp. På mandag syklet jeg en km lenger enn vanlig før jeg snudde. For å se hvor langt jeg hadde syklet tok jeg fram telefonen for å sjekke gps’en. Mens jeg driver med dette må jeg nok ha sett litt fortapt ut. Jeg ser i øyekroken at en liten hvit bil snur 150 meter forbi meg. Tenker ikke mer på det før den stopper ved  siden av meg. En hyggelig dame spør på engelsk om jeg har problemer. Jeg forteller henne at alt er i orden og at jeg bare sjekker telefonen før jeg skal sykle tilbake til Bankruat. Bankruat? Sier hun. er ikke det veldig langt å sykle?  Joda, svarer jeg men det går bra. Jeg takker pent på Thai for tilbudet om hjelp. Damen snur bilen atter en gang og kjører avgårde. 

Alltid hyggelig med folk som vil hjelpe.

Jeg må atter en gang får sende en stor takk til dere i Norge som gir penger til korpsprosjektet. Uken som gikk har det tikket inn nok ett bidrag på konto nr 9710 53 15051 (den står i mitt navn). Tusen tusen takk.