KOFFERT TIL BESVÆR OG HUSSALG

Som lovet sist er kommer fortsettelsen. 

Flyet er på vei inn mot Bangkok, dvs det er faktisk nesten to timer til vi skal lande. Jeg hadde akkurat duppet av da jeg blir vekt av at lyset i cabinen tennes og det lukter frokost. Duppe av ja.En titt på klokka forteller meg at min dupp var på nesten to timer, ikke dårlig tatt i betrakting av at det også denne gangen var noen barn som gjorde sitt beste for at vi ikke skulle få sove. Heldigvis skal jeg ikke kjøre selv fra flyplassen denne gangen, en bekjent har tilbudt seg å hente meg mot at jeg smugler inn noen norske varer til han. Så derfor gjør det ikke noe at det ble lite søvn, kan alltids duppe av i bilen seinere i dag.

En titt ut av vinduet avslører en fantastisk himmel. Fram med mobilen dette må foreviges. Bildene ble ganske bra på tross av tykt glass i flyvinduet. Se selv

Så kommer den hyggelige flyvertinnen med varme kluter, slik at vi kan tørke av oss natten (på tross av at klokka i Oslo er 2230) og se fram mot en ny dag. Deretter følger det frokost ikke noe kulinarisk høydepunkt med greit nok. Påfyll av kaffen får jeg også. Å for ein strålende morgon!

Som vanlig lander vi  foran skjema. Selv om det er en stund siden sist jeg fløy denne veien husker jeg fra mine tidligere turer at Thai Airwais alltid har ligget foran ruta ved landing. Mannskapet på flyet har nok like stor hjemlengsel som meg, tenker jeg i det vi taxer inn mot gaten. 

Før vi dro så bestilte jeg VIP service. Jeg vet av erfaring at køene i imigration kan være fryktelig lange og jeg vil hjem ikke stå i en time eller to i kø. Damen fra VIP service er på plass med en diger plakat med navnet mitt på. Hun tar passet mitt og posen med taxfree varer. Jeg er større og sterkere enn henne og insisterer derfor å ta sekk og pc bag selv. Så er det bare å lange ut. Man kan bestille golfbil sammen med VIP servicen, men etter 9 timer i flyet er det bare godt å gå litt. Vi bruker 6 – 7 minutter fra gaten til fastrack imigration. VIP damen forlater meg og lover å vente på den andre siden. Jeg leverer fra meg pass og TM kortet. Blir tatt bildet av og stemplet inn i Thailand. Yes, jeg er hjemme igjen.

VIP damen som har hentet tralle til meg leder an mot bagasjebåndet. De er raske her i Bangkok, de første koffertene fra Oslo flyet er allerede på båndet. Nå håper jeg bare min koffert kommer raskt. Mens vi venter forteller VIP damen at dette er hennes første jobb og at hun liker denne jobben siden hun treffer så mange hyggelige mennesker. Hun jobber 12 timres skift kan hun fortelle og jeg er dagens første kunde. Men hvor blir det av kofferten min? Last bag on belt, lyser det fra tv skjermen.  Men min koffert kommer ikke. VIP damen (jeg glemte å spørre om hva hun het) ringer til bagasjeavdelingen på flyplassen. Hun har fått min kvittering og leser opp nummeret. «Wait a few minutts, they will ceck one more time» sier hun. Men nei min koffert med oster diverse Toro poser, en trompet en tromme og alle min klær er savnet. Jeg får i da valuta for pengene jeg har betalt for VIP tjenesten tenker jeg mens VIP damen snakker med de på savnet bagasje avdelingen hos Thai Air. Jeg fyller ut ett skjema med telefonnummer og adresse og får beskjed at de vil ringe meg så fort de finner ut hvor i verden min koffert befinner seg. VIP damen loser meg gjennom tollen, og vi skilles i ankomsthallen. Nå må jeg ringe kameraten som skal venter på meg. 

Etter litt uenighet om hvor vi står i forhold til hverandre treffer jeg da endelig på Roger. Det er Roger som skal kjøre meg hjem og det er Roger som skulle hatt det meste av maten som nå er savnet. Trøtt og litt fortvilet over den manglende kofferten synker jeg ned i setet på bilen. Det er morgenrush i Bangkok så vi snegler oss av sted. «Det blir bedre når vi bare kommer ut av byen». sier Roger. Det stemmer, så etter en time har vi fint driv på motorveien mot Buriram.  5 timer å kjøre så er jeg hjemme.  Telefonen ringer. Det er Thai Airways som kan fortelle at kofferten er funnet. Vil jeg hente den på flyplassen i Bangkok. «Nei, svarer jeg, «vi er på vei mot Buriram og snur ikke nå». Da blir den sendt til flyplassen i Buriram, du kan hente den der etter klokka 1940 i kveld. Jeg takker for hjelpen og er så glad at jeg helt glemmer å fortelle dem at det er 19 mil fra meg til Buriram Airport. Jeg kunne jo tilbudt meg å betale for at de haded sendt den med bil til meg, men nå var det forsent. Så da fikk det bli biltur på meg i kveld.

Turen hjem gikk greit og klokka 12 var jeg på plass i heimen. Min kjære lot kuer være kuer en stund og var kommet fra beitet for å ønske meg velkommen hjem. Det gikk fort å pakke ut, kun en pc bag og en ryggsekk med trompet pakket inn i ett par jakker tar det ikke allverdens tid å pakke ut. Sulten var jeg også blitt på veien så speilegg og stekte pølser smakte fortreffelig, thailunch får det bli i morgen.

Telefonen ringer. Det er min venn megleren. Det er nå to budgivere tilbake, kan han fortelle. Begge vil nå snakek med banken sin for så å komme med nye bud. Bare å vente altså.

En time går. Megleren nok en gang, Nytt bud fra den ene budgiveren, Den andre fikk ikke mer penger fra banken sin. Vil jeg godta budet? Megleren og jeg snakker fram og tilbake. Prisen er fortsatt under prisantyding men ikke så veldig mye. Hvis jeg avslår blir det ny visning seinere på sommeren og tid er penger tenker jeg. I tillegg har jo budgiver ønsket overtagelse 1/7, noe som betyr at jeg slipper de utgiftene ett tomt hus drar på seg. Jeg slår til. «Solgt», sier jeg til megleren. Dermed er jeg kvitt all fast eiendom i Norge. En lettelse.

Jeg kommer også til å skrive litt om mine erfaringer med forsikringsselskaper, NAV og andre instanser jeg har hatt befatning med i min karriere som utleier. Men siden forsikringssaken fortsatt er under behandling velger jeg å ikke skrive om dette nå. Det får vente til alt er avklart. 

Kofferten derimot kan du lese mer om i neste oppdatering, som kan komme helt plutselig

SLIK GIKK DET DA JEG LEIDE UT TIL NYE LANDSMENN siste del

Da huset var ferdig vasket og det meste av skrotet var kjørt vekk var det tid for meglere. Jeg hadde på forhånd kontaktet fire lokale meglere som alle var interessert i oppdraget. For å gjøre en lang historie kort var det av de fire som gjorde ett godt inntrykk, mens de to andre ikke virket veldig interessert i å selge hus for meg. Valget falt tilslutt på Krogsveen. Megleren gjorde ett veldig solid inntrykk. Jeg tenkte at er du like flink til å selge hus som til å selge seg selv skal dette bli bra. Ett par uker seinere fikk jeg dette bekreftet. 

Nå ble de hektisk. Det var takstmann og det var fotograf. Profesjonelle folk som gjorde en god jobb. Da jeg gikk gjennom huset med takstmannen prøvde jeg å bagatellisere noen småting. Men nei, den gikk ikke. Hvis det senere skulle vise seg at eierskiftet forsikringen vill komme i bruk ville disse gå rett på takstmannen og påstå at han ikke hadde gjort jobben sin. Flisene på badet som hadde vært sprukket siden jeg kjøpe huset fikk en stygg anmerkning. Det hjalp ikke at jeg sa at på dette stedet av badet kommer det aldri vannsøl. Slik var det også med en noen andre mangler som hadde vært der bestandig men som jeg aldri hadde utbedret siden det ikke hadde noen betydning. «Tror nok dette skal legges ut som oppussingsobjekt», sa han da vi var ferdige. Og slik ble det. 

Nå var det blitt 17.mai. Jeg skulle spille med mine gamle vanner i Høvik Janitsjarkorps. og annonsen på huste skulle være på finn.no i løpet av dagen. Jeg hadde en strålende dag med marsjer og marsjering og mer marsjer. 5 år siden sist men de tre øvelsene jeg hadde vært med hadde hjulpet på ambisen, så dette skulle nok gå bra. Det startett glimrende med flaggapell, ingen skudding det satt som det skulle. Da klokka var rundt 1600 og vi var ferdige var det fortsatt litt lyd igjen i  hornet

 

18.mai satte jeg meg i bilen nå skulle jeg en tur til Vågå. En av mine gode venner som er Thailandsfarer bor der. Siden det ikke var noe mer for meg å gjøre med huset nå så kunne jeg ta noen dager fri og hilse på samt se litt av Norge. Turen gikk over Valdresflya, nydelig natur og kun en bomstasjon. Hadde jeg kjørt E6 hadde jeg endt opp med 606 kr i bompenger tur retur. Nå slapp jeg unna med kr 65 tur retur. Jeg hadde noen hyggelige dager i Vågå hvor vi fikk drukket litt norskt øl og også gått noen flotte turer i skogen. Takk til Ola og frue for mat og husvære.

  

Flott i Vågå

Visning av huset skulle være tirsdag den 22/5 og jeg skulle reise hjem den 23 litt utpå dagen. Kanskje ble huset solgt før jeg forlot steinrøysa. Megleren ringte meg etter at visningen  var ferdig. Joda det hadde vært bra fremmøte og minst tre som var veldig interesserte kunne han fortelle. «klokka 0900 i morgen vil jeg begynne å ringe rundt», sa han. «Husk at jeg går på flyet litt før 1400 og at jeg må skru av telefonen», minnet jeg han på. Joda det skulle han huske. Skulle det bli en haftig budrunde så hadde min eldste datter fått fullmakt til å ta avgjørelser på mine vegne. Så jeg hadde full kontroll. Nå var det bare å vente.

Onsdag avreise og forhåpentligvis budrunde. På tross av dette hadde jeg sovet godt og var frisk og opplagt da jeg tok farvel med mine verter de siste dagene, Inger og Anders. Koffert var pakket og lastet opp med både ny tromme og en brukt trompet til korpset. I tillegg var det handlet inn litt norske varer bla brunost, gulost makrell i tomat samt kaviar. Godt jeg skulel fly med Thai airways som tillater 30 kg bagasje og 10 kg håndbagasje. Jeg fikk tredd på meg ryggsekk, pc bag i en hånd og koffert, heldigvis med hjul i den andre hånden. Nå kunne jeg gå 400 meter til trikken. Noen påstår at det går tbane til Bærum, det stemmer ikke, Kolsås banen er trikk. Planen var Kolsåsbanen til Nationalteateret og tog derifra til Gardermoen. Planen fungerte og rundt to timer etter at jeg hadde forlatt mine venner i Bærum var jeg sjekket inn og gjennom sikkerthetskontrollen. Nå var det bare passkontrollen igjen. Ville jeg bli trakassert denne gangen også? Nei jeg slapp, de selvbetjente passautomatene var i drift og ingen kø. Lett som bare det.

Vel inne i avgangshallen etter passkontrollen var det tid for en reise øl og en matbit. En øl og en sandwich kostet litt mer enn en natt på ett dyrt hotell i Thailand, men noe må man da unnse seg her i livet. Midt i den første biten med dyr sandwich ringte telefonen. Første bud var på plass kunne megleren fortelle. Budet var lavt men vi var i gang. Da jeg var halvferdig med maten min, ny telefon. Nytt bud noe høyere men fortsatt for lavt. Budet ble avslått der og da. I det jeg skal gå ombord i flyet ringer det igjen. Nytt bud men fortsatt for lavt det også. Jeg blir enig med megler om å avslå dette også. Siden jeg nå var på plass i flyet og lampen med «skru av telefonen» lyste måtte jeg legge på. Før jeg la på kunne megleren opplyse om at to av budgiverne ville snakke med banken sin før de kunne øke budene. Så da skjer det nok ikke mer før i morgen, sa han, før han ønsket meg god tur. 

Klar til avgang, vingen på ,itt fly kan sees. Norwegian flyet skulle forresten også til Bangkok

Neste gang kan du lese om det ble salg av huset

SLIK GIKK DET DA JEG LEIDE UT TIL NYE LANDSMENN del 2

For å få noe igjen på forsikringen på man gå til politiet og anmelde saken. Dette er noe jeg lærte for mange år siden, derfor dro jeg avsted til Røyken lensmannskontor litt utpå dagen på min første mandag i Norge. Bomtur! Åpningstider fra 0900 – 1500, da jeg ankom var klokken 1515 og det var steng. Hører dere kriminelle, etter klokken 1500 er det fritt fram. Politiet er da opptatt med viktigere saker som feks å ta deg når du kjører 5 km for fort for å rekke åpningstidene på det lokale lensmannskontoret. Skuffet måtte jeg reise fra kontoret med uforrettet sak. Dagen etter var jeg på plass klokken 0910, trakk kølapp og fikk nr 2. Nå skulle tyveriet av mine hvitevarer endelig bli anmeldt. For i tillegg til å fantegå fra hus og leiekontrakt var det meste av hvitevarene mine borte, stjålet heter det i mitt hode. Forøvrig hadde Gjensidige en annen oppfatning av dette tyveriet, underslag, kalte det de. «Vi  dekker ikke underslag» , hadde damen der fortalt meg dagen i forveien. Jeg skal komme tilbake til Gjensidige senere. Pling, nr 2 kom opp på tavlen og det var min tur. «jeg skal anmelde ett tyveri» , fortalte jeg damen i skranken». «Har du bestilt time?» Svarte hun. «Time?» Sa jeg tilbake. «De som stjal fra meg hadde ikke avtalt det på forhånd. Så nei jeg har derfor ikke bestilt time», fortsatte jeg. Damen satte øynene i meg. «har du ikke time får du ikke anmeldt noe i dag» , sa hun. Du kan få time på fredag klokken 9″ fortsatte hun. «Da må du ha skrevet ned anmeldelsen på forhånd, slik at vi slipper å bruke tid på dette», sier hun i det jeg booker timen på fredag. 

Med uforrettet sak, men med timeavtale førstkommende fredag forlater jeg lensmannskontoret. Neste post på dagens program er ett møte hos Nav for å fremme mitt erstatningskrav mot dem. Jeg legger meg på fartsgrensen, ingen grunn til å gi politiet ekstra arbeid med meg. For selvsagt har de tid til å sjekke trafikken slik at vanlige normalt lovlydige borgere kan tynes hvis de skulle være litt for harde på gasspedalen. Jeg ankommer Nav kontoret i Sætre 5 minutter før den avtalte tiden. «Bare sitt ned og vent, så kommer han snart», får jeg beskjed om da jeg legger frem mitt ærend. Som sagt så gjort, jeg setter meg ned og venter. Som den eneste hvite mannen på venteværelse føler eg at alle stirrer på meg og de tenker sikkert: Hva skal nordmann her, skal ha ha penger også. Slik må det være å gå til fastlegen i Afrika tenker jeg videre. Min tankegang blir avbrutt i det noen sier: «Iversen». Jeg reiser meg og min Nav kontakt rekker fram hånden og hilser. Vi har ett hyggelig møte. Han forklarer meg at Nav heller ikke vet hvor mine leieboere har tatt veien. Han er dog enig  at det er stor sannsynlighet for at de har reist ut av Norge og til hjemlandet.  Han lover meg å prioritere min erstatningssak og er oppriktig lei seg på mine vegne. Jeg legger igjen en stor bunke med inkassokrav og annen post. I tilfelle de tar kontakt med dere, sier jeg til han.

Da jeg kom til huset var strømmen skrudd av. For at  de som skal vaske skal få varmt vann på jeg få strømmen tilbake. «Solbakken 7b, ja det huset kjenner vi til» sier de på everket da jeg ringer dem. Jeg forklarer hva som har skjedd og at jeg gjerne vil ha strøm. Joda det skal de fikse. 10 minutter seinere er det lys og strøm i huset. Nå skal det bli varmt vann, slik at vaskefolka kan starte påfølgende dag. Men nei, slik skulle det ikke gå. Varmtvannsberederen lekker, ikke mye men nok til at gulvet blir vått. Jeg kontakter den lokale rørleggeren. De har egentlig ikke tid men siden de skal på ett oppdrag like ved skal de komme innom å kikke. «Gammel bereder, uten strøm men full av vann, en dårlig kombinasjn» , sier rørleggeren etter å kikket på den. «Vannet blir kaldt, metallet trekker seg sammen og du har lekkasje», fortsetter han. Jeg blir anbefalt å kjøpe ny bereder. Ny bereder blir bestilt. Samt ett nytt armatur og ny kran til vaskemaskin, disse var ødelagte. 

Noen dager seinere er rørleggeren tilbake. Ny bereder blir montert, nytt armatur og  kran til vaskemaskin likeså. Dermed kan vaskefolka komme neste dag og begynne. Jeg har også endelig fått anmeldt tyveriet. Politimannen jeg snakket med mente at jeg heller burde ta saken rett til forliksrådet. «Men jeg vet ikke hvor disse folka er» sa jeg til han. «Det gjør ikke vi heller det «,svarte han. Det han mente var nok at hvis jeg trodde politiet ville bruke ressurser på min sak måtte jeg tenke om igjen. 

Uansett så var nå flere ting på min «to do list» utført. 

Mer i neste oppdatering

  

Sånn så det ut på vaskerommet

 

SLIK GIKK DET DA JEG LEIDE UT TIL NYE LANDSMENN DEL 1

Når dette skrives befinner jeg meg i Norge. Skoleåret har startet på skolen i Nongtako men jeg er altså i steinrøysa. Hvorfor det? Les innlegget så skal du få svaret.

Som dere som har fulgt bloggen en stund sikkert vet, lever jeg av inntektene jeg for å leie ut huset mitt i Norge, noe som har fungert bra i nesten 5 år, men så i april var det brått stopp. Ingen husleie dukker opp på kontoen, leieboeren svarte hverken på epost eller telefon. Leieboeren som forøvrig var fra Tsjetsjenia hadde også tidligere ligget litt etter med husleie, men alltid svart på mail eller telefon, de gangene som det skjedde var de på ferie i hjemlandet, landet som de faktisk flyktet fra. Denne gangen stille som i graven. Jeg kontaktet Nav, siden det faktisk var Nav som hadde garantert for dem. Nav svarte at de har taushetsplikt og derfor ikke kunne hjelpe meg. Jeg fikk så en nabo til å gå å ringe på døren, han fortalte at han hørte det var folk der inne men ingen lukket opp. Han lovet å prøve på nytt dagen etter. Han fikk ingen kontakt påfølgende dag heller. En annen nabo kunne fortelle at de hadde sett på mange uker. Kunne noe ha skjedd?

Jeg kontaktet derfor det lokale politiet og forklarte situasjonen, de lovet å sende en patrulje innom for å sjekke. Ved 21(thaitid) tiden denne fredagskvelden  ble jeg oppringt av denne patruljen. De hadde vært inne i huset huset og kunne opplyse om at det nok ikke bodde noen der lenger, det meste av møblene var borte og huset bar preg av at det var fraflyttet i full fart. De hadde funnet nøklene i postkassa! så de hadde ikke brutt seg inn med låst seg inn. Jeg ba politiet om å ta vare på nøklene fram til jeg kunne hente dem. 

Jeg kontaktet så mitt forsikringsselskap i Norge, Gjensidige. Kunne de hjelpe? Jeg hadde jo tross alt en utleie forsikring hos dem. En forsikring som skulle dekke alle smeller man kunne støte på i forbindelse med utleie, dette var derfor jeg i sin tid ble anbefalt av rådgiveren deres til å tegne den, det var en dyr forsikring, over 6000 kr i året, men nå skulle jeg få glede av dette trodde jeg. Så feil skulle jeg ta. Jeg spurte om de kunne arrangere slik at en låsesmed kunne bytte dørlåser. Nei det kunne de ikke. Hva med flybillett til Norge var det noe som kunne dekkes? Nei. Nødhjelp til meg det var utelukket. Jeg fikk komme meg til Norge og ta kontakt med dem når jeg hadde en oversikt var svaret. 

Påfølgende mandag reiste jeg til imigration for å fornye årsvisumet mitt. Dette var noe jeg skulle gjøre uansett men nå måtte jeg ha reentry i tillegg.  Jeg var heldig på imigration jeg var der da de åpnet og var nummer 1 i køen. Siden jeg både skulle flytte visumet fra gammelt til nytt pass, ha nytt årsvisum og reentry tok det hele seansen nesten en time. Imigration offiseren stemplet, kopierte og signerte så svetten rant. Da jeg betalte og ikke ville ha igjen 200 Baht smilte han og bukket. Nå var visum og reentry på plass, på tide å bestille flybillett.

Billett tur retur Norge ble bestilt, 4 uker må da holde tenkte jeg.(det gjør det faktisk). En god venn av meg som også skulle til Norge hadde plass i bilen så påfølgende torsdag var jeg på plass på flyplassen for å ta den tunge turen til Norge for å ordne opp. At flyet var fullt og at det også var småbarn som skreik hele natta hjalp ikke på søvnen. Hvorfor skal norske småbarnsforeldre absolutt dra med seg barn under 3 år på slike reiser? det får jeg ta mer om i ett annet innlegg.

Trøtt og sliten gikk jeg av flyet i Oslo og ble møtt av lang kø i passkontrollen. I dag skulle det sjekkes nøye. Jeg la merke til at alle norske menn fikk passet sitt nøye vurdert, ja det var faktisk bare norske menn dett skjedde med, jeg hadde god tid der jeg sto i køen. Endelig min tur. «Hvorfor har du pass utstedt av ambassaden i Bangkok?» Ville den kvinnelige politidamen vite. «Bor du der?» Fulgte hun opp med før jeg rakk å svare. «Ja jeg bor for tiden i Thailand», svarte jeg. «Når var du sist i Norge?» Var neste spørsmål. Jeg følte jeg begynte å bli irritert, men klarte å beherske meg. «To år siden» svarte jeg. Hun bladde lenge i passet mitt, passet som var helt nytt og kun hadde stempler på de 3 første sidene. «Ok» sa hun etter en stund og ga meg passet tilbake. Heldigrisen meg, slapp inn i Norge. Etter dette velkomsten hadde jeg mest lyst til å ta første flyet hjem. Jeg tenkte på mine bortkommende leieboere som hadde bitt tatt gått i mot i Norge, mens jeg med norskt pass og norskt utseende ble mottatt slik at jeg følte meg trakassert og uvelkommen. Jeg har sagt det før og nå skriver jeg det her også: Etnisk Norsk mann: Du stiller nederst på rangstigen i Norge. Du har mange plikter og svært få rettigheter. Du blir ikke kvotert inn i hverken jobber eler skole, en skole som favoriserer jenter. Du lever 3 – 4 år kortere enn kvinner osv. Jeg skal skrive mer om dette også en annen gang.

Merkelig nok ble jeg ikke stoppet i tollen. Hadde de glemt at de også kunne trakassere enslige menn som km fra Thailand i tollen også? Jeg tok flytoget til Sandvika frokost has Iversen senior(min far) var avtalt. Sursild, Jarlsberg ost og kaviar smakte godt. Så god og mett gikk jeg ut for å hente leiebilen som var bestilt. Deretter gikk turen til Røyken lensmannskontor for  hente nøklene til huset mitt. Disse ble kvittert ut og jeg kjørte ut til Storsand for å se hvordan det sto til med huset mitt. 

Det stod ikke bra til. Jeg låste meg inn og oppdaget at strømmen var skrudd av, det luktet også sterkt av råtten mat, det var møkkete, kort sagt det så helt jævlig ut. 

Det var nesten så jeg ble på gråten. Jeg sjekket postkassa og der lå det ett sett til med nøkler. Hvor mange flere nøkler til huset mitt fantes. Jeg ringte nok en gang til Gjensidige. Å si at de var hjelpsomme var vel å overdrive. Joda låsesmed det kunne de dekke,»og husk egenandelen din er 4000kr», sa damen.  Det var fredag ettermiddag og ikke lett å få tak i låsesmed, kanskje en av naboene viste om noen. Gode naboer er kjekt å ha. Låsesmed, sa han, dette kan jeg sikkert ordne for deg. Utstyrt med drill og annet verktøy ble han med meg bort til huset. «Du drar og kjøper nye låsesylindere imens borer jeg ut de gamle» sa han. Klokka var 1530 det var fredag og byggvarehus stenger tidlig, her var det ingen tid å miste. Jeg rakk det. Nye låsesylindere ble montert på alle låser. Pris? Litt over 2500 kr samt en flaske god vin til den hjelpsomme naboen. Der sparte jeg Gjensidige for mange tusen. Senere fikk jeg erfare at de ikke kom til å takke meg for dette. Nå var huset forsvarlig låst og jeg satte meg i leiebilen for å overnatte hos min datter. 

Mens jeg kjørte dit lagde jeg en to do liste i hodet. Der og da bestemte jeg meg for at utleie det skulle det ikke bli mer av. Så derfor ble jeg enig med meg selv om at vaskefirma/ryddefirma måtte kontaktes, eiendomsmeglere måtte kontaktes, og selvsagt Nav. Nav som hadde garantert for disse stakkars flyktningene. Nav som trofast hadde utbetalt penger til dem hver måned slik at de kunne betale husleie og med jevne mellomrom reise på ferie til utlandet. Lurer på om de fikk samme sure mottagelse på Gardermoen slik jeg fikk, tenkte jeg mens jeg kjørte den siste biten. 

Neste oppdatering: Les om salgsprosess møte med Nav og det lokale lensmannskontoret