NY SESONG ER I GANG

En uke forsinket i forhold til skolestarten var vi i gang med årets øvelser. Som vanlig i begynnelsen av en sesong ganske kaotisk. En frivillig ubetalt musikklærer på rismarkene i Thailand må ha evnen  til å improvisere samt aldri la seg irritere over at det som er planlagt å undervise i som oftest ikke blir noe av. Dette er sjette sesongen så jeg begynner å bli vant til det. 

Min gode hjelper Nipaporn har laget en timeplan for meg, hvor musikantene er delt inn i grupper og hver gruppe har fått sin faste tid, denne planen er skrevet både på engelsk og thai slik at både jeg og musikantene kan lese den. Etter 2 uker med undervisning har det kun skjedd to ganger at elevene kommer til den faste tiden. Som oftest dukker det opp neon andre elever enn de som skal ha time mens de som skulle hatt denne timen kanskje kommer dagen etter i stedet. Hvorfor er det sånn? En av grunnene er at vi aldri vet når lærerne slipper barna ut av klasserommet. Skoledagen varer offisielt fra 0800 – 1600. De første spilletimene starter klokken 1550, men som oftest har jeg elever allerede rundt 15 tiden.  De yngste på melidica er dem som oftest står og venter på meg når jeg kommer til skolen litt før 1500. Da blir det gjerne 30 – 45 minutter på disse musikantene hver dag. Når klokka nærmer seg 1600 er det alltid spennende å se hvem som dukker opp. Ofte blir da slik at alle vil spille først. Det å forklare dem at noen må vente på sin tur er ikke lett. Etter en lang skoledag så er selvsagt musikantene ivrige etter å bli ferdige med spilletimen slik at de kan gå hjem, det å sitte å vente i 20 – 40 minutter er fryktelig kjedelig. Så noen ganger gir jeg etter og tar 10 trompeter samtidig. Med 10 trompeter på samme tid kommer en ny utfordring noen har spilt i mer enn ett år og er på ett helt annet nivå enn de som begynte rett før sommerferien. Derfor blir ofte kvaliteten på slike spilletimer veldig dårlig. Men siden formålet med korpset at alle skal få være med og at det skal være gøy, så får det bli som det blir. For en ting er sikkert vi har det veldig gøy på øvelsene.

I går fredag var skolen stengt, fordi lærerne skulle på kurs. Som vanlig fikk jeg beskjed dagen før altså torsdag. Siden Anton og jeg hadde planlagt en MC tur til Korat denne helgen tenkte jeg at det kunne passe fint, da kan vi jo dra på fredag. Men slik ble det ikke. Beskjeden om fredagens stenging fikk jeg mens jeg underviste hele melodica gruppa. De ga klar beskjed om at ville ha øvelse på fredag selv om skolen var stengt. Slik ble det. Vi ble enige om å starte klokka 10 for da ville jeg rekke å sykle morgenrunden min først.

Klokka 0930 sto jeg i dusjen etter mine 50 km på sykkel. Så hører jeg bikkja bruke seg noe forferdelig der ute. Tydelig at det er folk i gården. Joda det stemmer. Når jeg kommer ut av dusjen kun iført håndkle står halve trommerekka i utenfor huset og lurer på om jeg kommer snart. Vi skal jo øve.  Det var bare å hive seg rundt å komme seg bort på skolen.

På skolen ventet rundt 15 musikanter. Vi fikk øvd en god del på de låtene vi skal spille på årets debutkonsert som vanlig vil finne sted på morsdagen i august. Vi har ett stykke igjen før vi er klare for konsert, men med så ivrige elever skal nok dette bli veldig bra.  Jeg må ha verdens fineste og triveligste  ubetalte jobb. Ja og jeg har verden beste elever, det er jeg helt sikker på.

God helg  folkens

 

 

Noen av trommegutta

Flere bilde musikanter 

KOFFERT TIL BESVÆR

Så var det på tide å avslutte soga om kofferten min. Siden jeg har litt annet å gjøre enn å skrive blogg har det tatt litt tid men nå er jeg da her foran skjermen igjen.

Avtalen med Thaiairways var som skrevet i forrige innlegg at kofferten skulle sendes til flyplassn i Buriram. Selv om jeg også bor i Buriram er det ikke akkurat rett rundt hjørnet denne flyplassen ligger. Neida den ligger 100 km fra meg, så tur retur blir da rundt 20 mil. Kofferten skulel komme ed det flyet fra Bangkok som i følge Thaiairways dkulle lande i Buriram klokken 1940. Jeg satt hjemme å prøvde å la vær å sove. Nå var det mer enn 24 timer siden sist jeg sov skikkelig, og en biltur på 20 mil i mørket ville ikke gjøre meg mer våken. Siden det var mat i kofferten ble alle tanker om å hente den dagen etter lagt vekk. Jeg gikk inn å sjekket på nettet for å se om flyet var i rute, og det var det. Veldig i rute faktisk hadde flyet godt en time tidligere enn det Thai hadde sagt til meg, så da jeg sjekket var det kun 15 minutter til det skulle lande. På tide å kjøre. 

Det ble en lang og slitsom tur det var mørkt det regnet og i tillegg var det klekking av døgnfluer. Denne klekkingen må bare oppleves, du tror det ikke før du får se det. Det var som å kjøre bil i tett snøvær. Insektene ble smurt utover vinduet av vinduspusserne det hjalp med spylervæske men det var til tider tåkete. Jammen var jeg glad for at jeg ikke gjør som folk flest her og bare har vann på tanken. Jeg har tatt meg råd til litt oppvasksåpe og det hjalp. Med slitne øyne og begynnende hodepine svingte vi inn på flyplassen. Det var mistenkelig mørkt her syntes jeg, men kanskje uværet hadde gjort noe med strømmen, tenkte jeg da jeg låste bilen og gikk mot terminalen. Terminalen ja, den så da også veldig mørk ut. Her var nok strømmen blitt borte og de kjørte på nødstrøm, det var nok forklaringen. De automatiske dørene til ankomsthallen gikk ikke opp. Jeg la også merke til at det var helt tomt der inne. Jeg prøvde neste dør, den for avreise, den gikk opp og jeg var inne på flyplassen. Her var det ensomt, ingen andre å se. Men det må da være en nattevakt eller noe her sier jeg til Gail. Finner vi han så kan jeg sikkert få kofferten min. Vi lette rundt, jeg var til og med inne på kontorene til administrasjonen uten at vi støtte på noen. Det var bare å innse. Bomtur. Det var stille i bilen hjem, kun dieselmotoren og vinduspusserne brøt stillheten. 20 mil til ingen nytte. Bare å innse at det måtte bli nytt forsøk i morgen tidlig. Da måtte vi til gjengjeld dra veldig tidlig. I henhold til Thailandsk lov måtte jeg også melde meg på imigration innen 24 timer, det måtte også gjøres dagen etter. 

Vi kjøpte nudler på veien hjem og spiste da vi kom hjem. Oppe i alt kaoset var det deilig med Thaimat igjen. Da nudlene var fortært sjekket jeg på nettet når første fly skulle lande dagen etter. 0650 stod det. «Da får vi prøve å være på flyplassen rundt klokka 0700. Så henter vi kofferten. Så tar vi imigration på veien tilbake og da burde vi være det sånn omtrent klokka 0800 når der åpner. Klokka ble satt på vekking 0500, og min første natt i egen seng på lenge kunne nytes. 

0500 vekkes jeg av telefonen som gjør sitt beste for å vekke meg på en skånsom måte. Å si at jeg er uthvilt og veldig opplagt er å overdrive, men etter en dusj og tannpuss føles det bedre. Dog ingen barbering da barbermaskinen ligger i kofferten. 0530 sitter vi i bilen på vei til Buriram airport. Sola er i ferd med å stå opp, det er lyst og derfor adskillig bedre å kjøre nå enn i går kveld. Inn mot Buriran er det rushtrafikk og litt kø. men detter er på landet så det kan ikke sammenlignes med køen inn til feks Oslo. 

VGi ankommer flyplassen og denne gangen er det åpent og folk her. Jeg henvender meg i skranken til Nok Air og jeg kan se kofferten min stå der allerede før det er min tur. Hadde jeg sett den i går hadde det vært stor fare for et jeg hadde klatret over disken og stjålet den. Etter å ha legitimert meg og kvittert får jeg endelig holde kofferten igjen. Den legges på lasteplanet på Mr.Dark Blue og ferden går nå mot imigration.

Der er egentlig huseier som skal melde ifra til imigration at jeg er tilbake, men det er jeg som må betale boten hvis det ikke blir gjort, forklarer jeg Gail, i det vi parkerer utenfor hos imigration. Vi forter oss inn, veldig dumyt hvis det kommer noen foran oss som har ett ærend som tar en time sier jeg til Gail, hun har ikke så lange bein som meg og sliter med å holde følge. Det er tre stykker foran oss så her er det bare å vente. En liten time seinere er vi ute igjen med alle papirer i orden. Jeg ringer kameraten som hentet meg i Bangkok. Vi blir enige om å møtes på en bensinstasjon i Bankruat slik at han kan få varene sine. 

Han har allerede kommet, da vi svinger inn på den avtalte stasjonen. Jeg åpner spent kofferten. Har osten klart seg? Joda det ser slik ut. Både gulost og brunost er veldig myke, men av erfaring så vet jeg at noen timer i kjøleskap vil gjøre underverker. 

Vel hjemme blir osten lagt i kjøleskapet og undertegnede blir lagt i senga. Noen timer på øret før jeg skal ut på skolen må til. 

Korpssesongen 2018/19 skal starte. 

Mer om dette neste gang.