RØDE

De av dere som har fulgt bloggen en stund kjenner jo til Røde. For de av dere som er nye så kan jeg fortelle at Røde er en motorsykkel (selvsagt har alle mine kjøretøy navn), nærmere bestemt en Honda 250 cbr. Røde har nesten fulgt meg så lenge jeg har frekventert Thailand. Han kom til meg en god stund før jeg flyttet hit, nærmere bestemt i januar 2012. De første årene var han kun ute på turer 4 – 5 ganger i året 1 – 2 uker i strekk. Mens jeg var i Norge og tjente til livets opphold stod Røde lagret hos venninda til en god venn. Her sto han trygt og godt sammen med ett par andre motorsykler som også var eiet av langpendlere. 

På bildet er Røde 2 -3 dager gammel og har ennå ikke fått skilt og toppboks

 Røde, Gail og jeg har hatt mange fine turer rundt i Thailand. Han har aldri sviktet men trofast tatt oss ned til kysten og opp på fjell. Maskinen hans på 250 ccm og 28 hester er ikke allverden men han henger greit med i trafikken og har ingen problemer med å marsje i over 100kmt når dette kreves. I oppoverbakker vil han gjerne ha litt turtall og lette gir, får han det så legger han glatt både lastebiler og picuper bak seg. Han er nøysom på bensin og klarer seg helt fint med 91 oktan gasohol. Holder vi oss under 100kmt klarer han seg med rundt 0,2 på mila, selv med 2 personer og bagasje. På disse årene vi har hatt sammen har han brukt opp ett sett med dekk og ett batteri, hatt sine regelmessige oljeskift og servicer og det er det. Men dere som leser dette og selv kjører Honda vet jo at det er regelen med slike sykler. 

Røde har alltid hatt litt «rakle lyder» i motoren sin. Dette har egentlig plaget meg mer enn han tror jeg. For han har aldri brukt noe olje eller vært slapp i motoren. Han har raklet og lagd noen ulyder på tomgang, men dette har blitt borte når vi har kjørt og veldig ofte også når han er varm. Men i forrige uke syntes jeg det låt litt verre enn det pleier i tillegg hadde venstre forgaffel  begynt å lekke litt olje og med 33 tusen km på klokka var det uansett tid for oljeskift. Derfor dro vi til vår lokale mc kirurg. Til dere som lurer han jobber ikke for Honda, men for seg selv. I mine øyne er han byens beste mc mekaniker. Da Mr. PCX måtte fikses pga noen ulyder i gearkassa var det han som fant feilen og fikset dette. Min lokale Honda forhandler mente dette ikke var noe å bry seg om.  Men mine ører fortalte meg at slik en lyd skulle ikke gearkassa på en pcx ha. Mc kirurgen var enig og fikset dette mens jeg ventet. Siden den gangen har han fått ansvaret for alle motoriserte 2 hjulinger i min hustand. Men tilbake til Røde.

Jeg svingte inn på verkstedet og kirurgen kone (det er hun som styrer økonomien mm) kom bort og lurte på hva jeg ville. Jeg viste henne forgaffelen med oljelekkasje, joda det kunne de fikse, ca 2 timers jobb. Så startet jeg Røde og ba henne lytte, hun ropte på kirurgen, altså mannen sin, han kom med en skrutrekker som stetoskop, lyttet og lyttet. Han måtte åpne motoren for å sjekke og dette kunne nok ta ett par dager sa han. Helt greit for meg.Vi ble enige om at de skulle ringe når han var ferdig.  Røde ble forlatt på verkstedet og jeg dro hjem sammen med Gail som hadde kommet for å hente meg.

Det gikk tre dager uten at jeg hørte noe. Siden jeg alikevel skulle til byen stakk jeg innom verkstedet for å se hvordan det gikk. Jeg hadde egentlig en plan om å dra på tur dagen etter for å besøke en kompis i Chayapum. Men da jeg fikk se Røde skjønte jeg at den mc turen ville det ikke bli noe av. Røde led av dårlige stempelforinger samt litt problemer med registerkjedet sitt. Motoren til Røde lå demontert på verkstedet og kirurgen kunne fortelle at han ventet på deler fra Honda. Disse ville antagelig komme på tirsdag sa han. Siden det var lørdag i dag var det bare å smøre seg med tollmodighet. 

Motoren til Røde i deler

Røde naken og uten motor

Endelig i dag ringte kirurgen. Røde var ferdig og klar til henting var budskapet. Det var bare å komme seg inn til byen. Da vi svingte inn på verkstedet så jeg han med en gang. Han stod der og skinte i sin røde prakt der i sola. Kirurgen kom og ba meg ta en prøvetur for å sjekke at alt var slik jeg ville ha det. Spent satte jeg meg på og startet motoren. Det var annen lyd det, han malte som en fornøyd katt. Jeg tok en runde slik at Røde ble god og varm. Da han var blitt varm fikk han jobbe litt skikkelig. Joda alt var som det skulle draget var der og alt var i sin skjønneste orden. Jeg kjørte tilbake til kirurgen. 5400 Bath byttet eier. Fornøyd tok jeg Røde med på en skikkelig omvei på vei hjem. 

Røde skal nok bli hos meg i mange år til. Snart tar vi den avlyste turen til Chayapum.

HELE BYGDA SAMLET TIL BEGRAVELSE

De av dere som følger meg på fjesboka husker at jeg lovet å skrive om den siste begravelsen her i bygda. Jeg holder det jeg lover så her er litt om denne hendelsen.

I forrige uke leste jeg nok en gang om eldre ensomme mennesker som hadde dødd alene og blitt liggende så lenge at de ble funnet pga lukt. Det er fryktelig tragisk at slikt kan skje, men jeg vet jo at i Norge er de fleste seg selv nærmest og man bryr seg ikke med andre, jeg har jo selv bodd der i 50 år så jeg kjenner til det. Noe sånt ville aldri skjedd her på bygda i Thailand. Her tar folk vare på hverandre og ingen dør alene her. Slik var det også med den eldre damen som døde nå på fredag. Hun hadde levd ett langt liv og hadde både barn og barnebarn. Ofte når jeg syklet forbi huset hennes om morgenen så jeg henne sitte utenfor huset, noen ganger vinket hun til meg og jeg vinket tilbake. For ett par uker siden så jeg henne ikke lenger. Kona kunne fortelle at hun var blitt syk og at hun var så gammel at hun kom til å dø snart. «Hvordan vet du det?» Spurte jeg. «Hun sier det selv», svarte kona. Både kona og andre naboer besøkte henne hver dag, de var der med mat og annet, men damen hadde bestemt seg. Nok er nok, nå ville hun hjem til Bhudda. Og slik ble det. Tidlig tirsdag morgen døde hun med sine nærmeste rundt seg. Klokken 0600 talte landsbyhøvdingen  over høytalerene i landsbyen og dermed var dødsbudskapet kringkastet over hele landsbyen. Som vanlig ble det dugnad med oppsett av partytelt, henting av alt som skal til for å bespise landsbyen. I løpet av ett par timer var alt rigget og klart til begravelse. Begravelsen skulle denne gangen vare fram til mandag, altså i dag. Begravelse koster penger, mye penger, har man forsikring, noe de fleste har, så vil det forsikringen dekke det meste. Har man ikke forsikring blir det gjerne en kort begravelse, med kremering samme dag eller dagen etter. Normalt vil begravelsen bli arrangert hjemme hos den døde, men hvis den døde ikke hadde noe skikkelig hus eller det ikke er plass blir begravelsen holdt i tempelet i stedet. Hos min døde nabo var det både forsikring og stort hus, så her skulle det holdes begravelse i heimen med mat og drikke 4 dager til ende. 

Siden jeg flyttet hit til bygda for snart ett år siden har jeg gått i alle begravelser som har vært her. Hvorfor det? Lurer du kanskje på. Det er ikke det at jeg er veldig glad i slike arrangement, men nå har det vel heller blitt slik at de forventer at jeg kommer. Som fastboende innvandrer, musikklærer på skolen osv, vet alle her i bygda hvem jeg er. Jeg setter pris på dem og jeg føler også at de setter pris på meg, derfor går jeg konsekvent i alle begravelser slik at jeg ikke fornærmer noen. Jeg gir stort sett like mye penger hver gang og hvis ikke den avdøde er i nær familie møter jeg ikke opp i kremasjonen.  

I går søndag var det tid for å ta farvel med den avdøde nabokona. Ved 17 tiden var vi på plass hos den avdøde og hennes familie. Det var ikke bare oss her, de fleste fra landsbyen var innom denne kvelden. Det første vi gjør når vi ankommer en begravelse er å gi konvolutten med pengegave til familien, beløpet blir så ført inn i en bok, slik at de kan gi samme beløp tilbake til oss når det blir vår tur. Når dette er gjort går vi fram til kista med den avdøde, vi tenner røkelse og kneler og vaier for den avdøde. I går da dette var gjort var det ett par timer til munkene skulle komme og kveldens seremoni skulle finne sted. Gail og jeg gikk utenfor huset. Her var det mange i gang med å tilbrede mat. En nyslaktet gris var akkurat ankommet så Gail ble med en del av de andre damene på kjøttskjæring. Vel kanskje ikke akkurat kjøttskjæring slik vi kjenner det fra Norge. Kjøtthugging er nok ett mer dekkende ord. 

Her blir grisen delt på dugnad

Mens Gail hjalp til med kjøttet gikk jeg litt rundt og gjorde ingenting. Flere av mine elever var her og de hilste og vinket. Jeg fikk også mange tilbud om å drikke Lakao, noe jeg høflig avslo. For de av dere som ikke vet det så er Lakao en risvin. Den lukter som dårlig sats og smaker sånn også. Når jeg får slike tilbud, sier jeg aldri at jeg ikke liker det, jeg skylder på at jeg har dårlig mage og har fått beskjed at legen at jeg ikke kan drikke. Dette blir respektert og jeg fornærmer ingen.  Jeg måtte selvsagt bort og hilse på min favoritt kokke, henne stiftet jeg  for første gang bekjentskap med under min svigermors begravelse, og stort sett så er det henne som lager maten når det er begravelse, bryllup eller andre store ting på gang i bygda. I miner øyne så er det ingen som lager bedre Isanmat enn henne. Hun ga meg en skje slik at jeg fikk smake på det hun kokte, det var svinekjøtt i  kokossaus. Nydelig var det. «Arroy mak mak » sa jeg til henne. Hun smilte og ga meg tommel opp. 

En halvtime før kveldens seremoni skulle starte var Gail ferdig med å dele gris, dermed kunne vi spise. Her var det patkapow, svinekjøtt i kokossaus, sprøstekt svinesvor, og suppe. Alt sammen tilbredt under oppsyn av min favoritt kokke. Maten var som alltid veldig god. Mens jeg satt og spiste hørte jeg seremonimesteren spørre om det var noen som hadde sette noen lærere her. Så fikk han øye på meg. Siden ingen lærere fra skolen var kommet, var jeg neste mann på lista. Det var bare å legge fra seg skjea og bli med han. Nok en gang var det jeg som skulle tenne lysene foran munkene. Jeg har gjort det før men aldri i en så stor begravelse. Med mine dårlige knær kom jeg da ned i stilling og fikk tent lysene uten å lage skandale.  Det å få en slik oppgave er en stor ære samt ett bevis på at man blir sett på som en av de viktige personene i bygda. Da lysene var tent kunne jeg gå tilbake til middagen min. 

Gail og jeg rakk akkurat å spise opp før selve seremonien med bønner og alt som hører med startet. Selv om jeg er ateist, ville jeg aldri funnet på å demonstrere dette ved å ikke delta i seremonien. Som vanlig satte jeg meg bakerst, men gjorde som alle andre, tok av skoene og lot som jeg ba. Da alle bønner var ferdige var det tid for ofring til munkene. Som vanlig hadde selvsagt Gail gitt to konvolutter med penger til seremonimesteren. Dermed måtte mine dårlige knær til pers igjen. Ned på kne foran min munk og på kommando fra seremonimesteren ble pengegaven overrakt. Da alle som ville bidra hadde vært fremme og gitt  sin skjerv, var det tid for avsluttningsbønn. Etter denne bønnen var det offisielle programmet over. Munkene ble kjørt tilbake til tempelet. Nå var det tid for gambling, lakao og øl. Gail og jeg dro hjem for å se vm finalen i fotball.  

Livet på rismarkene blir aldri kjedelig. Jeg elsker det og jeg blir mer og mer integrert for hver dag som går. Enda jeg ikke har gått på integreringskurs. Men det er nå meg da.

PENGER OG ATTER PENGER

Det har gått alt for lang tid siden forrige oppdatering men her er den endelig.

Selv om det nå ser ut til at jeg får dekket noe av tapet gjennom forsikringene samt at NAV har utbetalt sin garanti vil jeg ha ett tap på nesten 100 000 kr når alle utgiftene i forbindelse med opprydning og alt det andre er summert. Det som jeg må gjøre er å stramme inn på forbruket. Synd å si det men det betyr også at skolekorpset må spare. Det er ingen hemmelighet at jeg ut ifra egen lomme bruker mye penger på dette prosjektet. Våre badeturer hver lørdag er noe jeg betaler. Disse turene er veldig populære men også veldig dyre. Hittil har jeg ikke hatt hjerte til å si at det ikke blir noe bading, men det vil tvinge seg frem ganske snart. Når mitt budsjett er på under 1000 thb om dagen sier det seg selv at jeg ikke kan sponse 500 – 1000 thb på dette lenger.  Korpstur i mars er også noe som muligens må droppes selv om vi fikk mye økonomisk  hjelp til forrige tur så la jeg ut nesten 25 tusen av egne midler for å få dette til. Dette har jeg heller ikke muligheten til å gjøre nå.  Det som jeg skal prioritere er det musikalske, så får det ikke hjelpe at korpset kommer til å bli mindre. Jeg er dessverre helt sikker på at en del av musikantene vil slutte når det ikke blir mer svømming og ingen korpstur. Til gjengjeld kan korpset bli veldig bra siden jeg blir sittende igjen med de som virkelig er interessert i å spille. Spennende å se hva som skjer. 

Pr i dag har vi rundt 30 tusen Bath på konto, dvs at vi har penger til vedlikehold av instrumenter og andre utgifter. Så får vi håpe at det dukker opp noen sponsorer sånn etterhvert slik at jeg ikke må legge ned driften.  Er det noen som vil støtte disse barna slik at tilbudet om korps kan fortsette og slik at vi muligens kan få en tur i mars neste år så er vår norske konto 9710 5315 051. Kontoen står i mitt navn. Jeg ble tipset om at det kunne være lurt å ha Vipps tilknytte denne kontoen, men siden jeg ikke bor i Norge blir vel det umulig eller? Tar gjerne i mot råd her.

I dag er det lørdag og det er snart korpsøvelse og for de av dere som lurer. Det blir bading i dag også. Jeg har ikke hjerte til å stoppe dette. Så jeg får spare 1000 Bath på mat og drikke i stedet. 

Hvordan det går musikalsk? Joda det er stadig bedring og vi vill være klare til morsdagen og den kommende paraden som alltid. I år med større korps enn noen gang, dvs over 30 musikanter. 

 

Oppstilt og klar for marsjøvelse

Badeturene våre på lørdag er populære

Neste oppdatering kommer plutselig ganske snart