Samme dag som ulykken dro jeg ut på skolen. Korpset hadde spilleoppdrag dagen etter og Happy Birthday måtte øves inn, siden vi skulle spille i en bursdag måtte denne på plass. Nipaporn mente vi burde avlyse, men siden det går fint å spille trompet med en hånd, så bestemte jeg at vi prøver å få det til. Etter en liten time var Happy Birthday på plass og dermed var årets siste korpsøvelse historie.
Da Nipaporn kjørte meg hjem fortalte hun om niesen som hadde brukket tommelen og hadde hatt skikkelig vondt en hel natt. De hadde tatt henne med til den lokale heksedoktoren (samme som Snåsamannen) han hadde blåst på tommelen og smertene hadde forsvunnet. Nipaporn fortalte at hun normalt ikke trodde på slike ting, men det hadde virket på niesen hennes så dette burde jeg også prøve. Jeg ristet på hodet, dette vare ikke noe for meg. Vel hjemme hadde tydeligvis Gail også hørt om denne mirakelmannen og jeg fikk beskjed om at jeg var dum som ikke ville prøve. Gratis var det også. For husfredens skyld og det faktum at disse damene som bare ville mitt beste ikke skulle miste ansikt. Sa jeg ok, la oss dra.
Nipaporn kjørte oss til nabolandsbyen, Siljien. og parkerte utenfor huset til mirakelmannen. Da vi kom holdt han på med to andre pasienter så det ble litt å vente. Det ble min tur. Gail fikk beskjed om å plukke 10 hvite blomster fra ett tre nede ved veien, disse ble lagt på en skål sammen med 10 Bath i mynter. Jeg fikk beskjed om å sette meg og dermed begynte behandlingen. Det var håndspåleggelse blåsing på skulderen og skrubbsårene, alt mens han mumlet noen hellige ord. Seansen tok 5 minutter. Ordet gratis hos slike folk betyr vanligvis at det ikke koster noe men at de forventer en gave. Jeg tok fram 100 Bath som jeg ville gi han. Men nei han ville ikke ha penger. Jeg kunne eventuelt gi en gave etter 7 behandlinger fikk jeg beskjed om. Hva faen tenkte jeg. Skal jeg hit 7 ganger, det kommer ikke på tale.
Ved 16 tiden dagen etter var det spilleoppdrag klokken 1800. Gail mente vi burde dra til den hellige mannen ved 16 tiden for etter spilleoppdraget ble det for sent på kvelden. Jeg satte foten ned og sa som sant var at dette var bortkastet tid og bare tull og tøys. Det falt ikke i god jord. Hvis jeg ikke ville bli bra så var det opp til meg fikk jeg beskjed om.
klare for spilleoppdrag
Med rikelig med smertestillende innabords ble bursdagspillingen gjennomført med stor sucse. Happy Birthday som var øvd inn dagen før gikk greit og våre kjente juleslagere Jingle Bells og White Cristhmas ble fremført får vi runnet av med When The Saints. Etter avsluttet spilling tok vi med musikantene for å spise nudler. Jeg kjente at dopet mitt var i ferd med å sluute og virke så mens musikantene spiste satt jeg og håpet at de ville forte seg slik at jeg kunne komme hjem til pillene mine. Omsider var de mette og jeg ble kjørt hjem av Nipaporn.
Frua var fortsatt sur fordi jeg ikke ville gå til mirakelmannen. Så nok en gang for husfredens skyld ga jeg etter, men på en betingelse sa jeg, hvis jeg føler at det ikke hjelper skal jeg ikke dit flere ganger. Det ble akseptert.
Dagen etter lagde frua mat, mye mat. Hva skjer? Spurte jeg. Søstrene hennes og naboene hadde bestemt at de måtte hjelpe meg å få tilbake good luck. Derfor skulle det arrangeres en seremoni på stedet der jeg veltet, etter denne seremonien skulle de drive ut bad luck fra meg, fikk jeg beskjed om. Jeg skulle ikke være med til ulykkesstedet jeg måtte bare forklarte nøye hvor det var.
To pickuper ble fylt opp med eldre damer og menn fra landsbyen. Nå skulle bad luck til pers. Maten Gail hadde laget tok de med seg, for selvsagt skal det spises. Selv var jeg målløs. En stor ære for meg, alle de eldste i landsbyen stilte opp for å fjerne bad luck for meg. Bilene kjørte avgårde, Gail og jeg skulle vente hjemme til de kom tilbake. Etter en times tid var de tilbake. Nå måtte jeg sitte på en stol mens jeg fikk litt blomster og gress fra ulykkesstedet lagt på kroppen. Det ble knyttet bomullshyssing rundt håndleddene og anklene mine. Og jeg måtte spise ett kokt egg som hadde vært med til ulykkesstedet. Denne seansen varte en halv time. Jeg tilbød å betale for diesel til dem som hadde kjørt, men nei, dette gjorde de gratis for meg. Selv om jeg ikke tror en millimeter på slike ting, blir jeg litt rørt når jeg tenker på hvordan disse menneskene stilte opp for meg.
Seinere på ettermiddagen ble det tur til mirakelmannen. Samme prosedyre som sist. Håndspåleggelse og blåsing. Denne gangen var jeg smart og sa etter seremonien med de eldste i landsbyen følte jeg at jeg ikke trengte mer good luck. Så derfor kunne jeg ikke skjønne at det skulle være nødvendig med flere turer til mirakelmannen. Dette ble akseptert under tvil. Så pr i dag er jeg ferdigbehandlet for bad luck.
Nå kan det bare gå en vei. Oppover i 2019
Godt Nytt År alle sammen