OVERTRO OG HJELPSOMME NABOER OG BEKJENTE

Samme dag som ulykken dro jeg ut på skolen. Korpset hadde spilleoppdrag dagen etter og Happy Birthday måtte øves inn, siden vi skulle spille i en bursdag måtte denne på plass. Nipaporn mente vi burde avlyse, men siden det går fint å spille trompet med en hånd, så bestemte jeg at vi prøver å få det til. Etter en liten time var Happy Birthday på plass og dermed var årets siste korpsøvelse historie.

Da Nipaporn kjørte meg hjem fortalte hun om niesen som hadde brukket tommelen og hadde hatt skikkelig vondt en hel natt. De hadde tatt henne med til den lokale heksedoktoren (samme som Snåsamannen) han hadde blåst på tommelen og smertene hadde forsvunnet. Nipaporn fortalte at hun normalt ikke trodde på slike ting, men det hadde virket på niesen hennes så dette burde jeg også prøve. Jeg ristet på hodet, dette vare ikke noe for meg. Vel hjemme hadde tydeligvis Gail også hørt om denne mirakelmannen og jeg fikk beskjed om at jeg var dum som ikke ville prøve. Gratis var det også. For husfredens skyld og det faktum at disse damene som bare ville mitt beste ikke skulle miste ansikt. Sa jeg ok, la oss dra. 

Nipaporn kjørte oss til nabolandsbyen, Siljien. og parkerte utenfor huset til mirakelmannen. Da vi kom holdt han på med to andre pasienter så det ble litt å vente. Det ble min tur. Gail fikk beskjed om å plukke 10 hvite blomster fra ett tre nede ved veien, disse ble lagt på en skål sammen med 10 Bath i mynter. Jeg fikk beskjed om å sette meg og dermed begynte behandlingen. Det var håndspåleggelse blåsing på skulderen og skrubbsårene, alt mens han mumlet noen hellige ord. Seansen tok 5 minutter. Ordet gratis hos slike folk betyr vanligvis at det ikke koster noe men at de forventer en gave. Jeg tok fram 100 Bath som jeg ville gi han. Men nei han ville ikke ha penger. Jeg kunne eventuelt gi en gave etter 7 behandlinger fikk jeg beskjed om. Hva faen tenkte jeg. Skal jeg hit 7 ganger, det kommer ikke på tale.

Ved 16 tiden dagen etter var det spilleoppdrag klokken 1800. Gail mente vi burde dra til den hellige mannen ved 16 tiden for etter spilleoppdraget ble det for sent på kvelden. Jeg satte foten ned og sa som sant var at dette var bortkastet tid og bare tull og tøys. Det falt ikke i god jord. Hvis jeg ikke ville bli bra så var det opp til meg fikk jeg beskjed om. 

klare for spilleoppdrag

Med rikelig med smertestillende innabords ble bursdagspillingen gjennomført med stor sucse. Happy Birthday som var øvd inn dagen før gikk greit og våre kjente juleslagere Jingle Bells og White Cristhmas ble fremført får vi runnet av med When The Saints. Etter avsluttet spilling tok vi med musikantene for å spise nudler. Jeg kjente at dopet mitt var i ferd med å sluute og virke så mens musikantene spiste satt jeg og håpet at de ville forte seg slik at jeg kunne komme hjem til pillene mine. Omsider var de mette og jeg ble kjørt hjem av Nipaporn.

Frua var fortsatt sur fordi jeg ikke ville gå til mirakelmannen. Så nok en gang for husfredens skyld ga jeg etter, men på en betingelse sa jeg, hvis jeg føler at det ikke hjelper skal jeg ikke dit flere ganger. Det ble akseptert. 

Dagen etter lagde frua mat, mye mat. Hva skjer? Spurte jeg. Søstrene hennes og naboene hadde bestemt at de måtte hjelpe meg å få tilbake good luck. Derfor skulle det arrangeres en seremoni på stedet der jeg veltet, etter denne seremonien skulle de drive ut bad luck fra meg, fikk jeg beskjed om. Jeg skulle ikke være med til ulykkesstedet jeg måtte bare forklarte nøye hvor det var. 

To pickuper ble fylt opp med eldre damer og menn fra landsbyen. Nå skulle bad luck til pers. Maten Gail hadde laget tok de med seg, for selvsagt skal det spises. Selv var jeg målløs. En stor ære for meg, alle de eldste i landsbyen stilte opp for å fjerne bad luck for meg. Bilene kjørte avgårde, Gail og jeg skulle vente hjemme til de kom tilbake. Etter en times tid var de tilbake. Nå måtte jeg sitte på en stol mens jeg fikk litt blomster og gress fra ulykkesstedet lagt på kroppen. Det ble knyttet bomullshyssing rundt håndleddene og anklene mine. Og jeg måtte spise ett kokt egg som hadde vært med til ulykkesstedet. Denne seansen varte en halv time. Jeg tilbød å betale for diesel til dem som hadde kjørt, men nei, dette gjorde de gratis for meg. Selv om jeg ikke tror en millimeter på slike ting, blir jeg litt rørt når jeg tenker på hvordan disse menneskene stilte opp for meg. 

Seinere på ettermiddagen ble det tur til mirakelmannen. Samme prosedyre som sist. Håndspåleggelse og blåsing. Denne gangen var jeg smart og sa etter seremonien med de eldste i landsbyen følte jeg at jeg ikke trengte mer good luck. Så derfor kunne jeg ikke skjønne at det skulle være nødvendig med flere turer til mirakelmannen. Dette ble akseptert under tvil. Så pr i dag er jeg ferdigbehandlet for bad luck.

Nå kan det bare gå en vei. Oppover i 2019

Godt Nytt År alle sammen

HARD ASFALT SKREMT HUND SYKKEL OG MANN PÅ 90+

Klokken var 0645 det var 2.juledag og jeg var i rute med mine morgenrutiner. Hva består disse morgenrutinene av, lurer du kanskje på. Intet hemmelig med dem så her er skjemaet. Ca 0530 våkner og står opp, setter på kaffe og gjør unna nødvendige ærend på badet. Ca 0600 spiser havregryn drikker kaffe og ser på kveldsnytt fra dagen i forveien. Ca 0630 skifter til sykkeltøy fyller vannflaske sjekker sykkel og rundt 0645 klar for 50km landeveisritt.

ute på morgentur en morgen hvor det gikk bra

Etter å ha tatt fri fra trening både julaften og 1.juledag var det deilig å sitte på sykkelen. Det var passe varmt, rundt 23 grader, ingen vind, og etter to dagers pause kjente jeg at det var bra med krefter i beina. Det stemte. De første 10 kilometerene ble klokket inn sånn rundt rekordtid (rekorden på min faste runde er 53 minutter). Her kan det ligge an til ny rekord tenkte jeg, mens damen i Samsung health appen stadig kom med oppløftende km tider. Jeg kom til landsby bummer to, Ban Bua, jeg svingte til høyre i hovedgata slik som jeg pleier og tråkket på for å få marsfart så fort som mulig. Jeg hører to hunder som sloss og plutselig kommer en sort hund ut fra en innkjørsel, den flykter i panikk og løper alt den orker. I det jeg ser den skjønner jeg at dette kommer til å gå galt. Jeg har rundt 30kmt hunden løper rett inn i forhjulet på sykkelen. Jeg hører den skriker i smerte. Så blir alt svart ett øyeblikk eller to. Jeg er nok borte en liten stund. Jeg kommer til meg selv av at noen på dårlig engelsk spør om jeg er alright. Selvsagt er jeg det. Man er da mann. Men når jeg prøver å reise meg kjenner jeg at jeg ikke er 100% alright. Det stikker i siden og når jeg rører på venstre arm gjør det så vondt at jeg tror jeg skal svime av.  Men med hjelp fra dem som har strømmet til kommer jeg meg på beina. Hunden er borte vekk. Jeg spør hvordan det gikk med hunden. Den er ok får jeg beskjed om. En bekymret mann spør om jeg er ok. Joda svarer jeg . ok. Jeg kikker på sykkelen som disse hjelpsomme menneskene har satt i veikanten. Styret er skjevt, refleksene er knust, gearskifteren til gearet foran er skjev, men ellers ser sykkelen kjørbar ut. Jeg tar tak i styret for å rette det. Smertene jager gjennom kroppen. En av hjelperne kommer til og retter styret for meg. Jeg takker pent for hjelpen setter meg på og sykler hjemover.

De 13 kilometrene hjem går overaskende greit, venstre arm er ubrukelig, men resten av kroppen fungere greit. Hver gang jeg prøver å legge venstre hånd på styret kommer smertene og jeg begynner å skjønne at det kan være mer alvorlig enn litt forslått. Da jeg kommer hjem og skal gå av sykkelen gjør det nok en gang så vondt at jeg må ta meg sammen for ikke å skrike. Jeg kommer meg av sykkelen får låst opp døra og går inn. Frua har ei ku som snart skal kalve så hun er nede på farmen. Min plan er nå å dusje, sette meg ned og se om smerten går over.

Etter mye om og menn får jeg av meg klærne, da åpenbarer det seg også flere skrubbsår, at jeg blør og har skrubbsår er noe jeg der og da  ikke bryr meg om. Jeg er mer irritert over smertene i skulderen og det faktum at jeg ikke har nubbtjangs til å få på meg klær etter dusjen. Jeg står naken på badet og er forbanna fordi jeg plutselig er hjelpeløs. Så hører jeg utgangsdøra bli låst opp og Gail kommer hjem. Naken som jeg er håper jeg hun kommer alene, ikke for det at jeg er sjenert, snarere fordi det ikke blir tatt godt imot hvis noen andre får se meg naken. Hun kom alene. Jeg forklarer hva som har skjedd og at hun må hjelpe meg på med klær. Jeg blir kledd på og på spørsmål om vi skal dra til sykehuset for røntgen må jeg svare ja. 

Gail hjelper meg med å ta av presseningen fra bilen. Jeg åpner døra legger venstre hånd på girspaken, prøver å sette bilen i fri, men må gi opp. Giret settes i fri med høyre hånd. Bilen startes, høyrehånd legger inn 1.gir, høyre hånd holder i rattet og vi kjører mot hovedveien. Jeg prøver å legge inn 2.gir men må gi opp. Jeg ber Gail om å gire. Dette har hun aldri gjort før så hun setter bilen i fri. More power sier jeg. Hun setter bilen i 6.gir. Jeg gir opp. Jeg stopper i veikanten bruker høyre hånd til å sette bilen i 3.gir. Slurer på klutchen og bilen triller i gang. Det blir 3 gir hele veien til sykehuset. Heldigvis finner jeg parkeringen i veikanten rett utenfor, dermed slipper jeg å rygge og svinge på en trang parkeringsplass. 

Inne på sykehuset er det mange som venter på tur. Gail tar med id kortet mitt og steller seg i kø, jeg får beskjed om å sitte og vente. Etter en halvtimes tid er det klart for røntgen. Legen viser meg bruddet på bildet og forklarer at det er ett brudd som ikke trenger operasjon. Her er det bare å holde seg i ro spise smertestillende og vente ca 6 uker. Alle skrubbsår blir renset og plastret. Jeg blir påmontert støttebandasje og fatle og blir utstyrt med en liten bærepose med medisiner. En time etter at vi ankom sykehuset går vi tilbake til bilen. (lurer på om det hadde vært like raskt i Norge?). 

 

Her sitter jeg og kan ikke annet

Det å kjøre hjem er faktisk litt verre enn turen til sykehuset. Støttebandasjen gjør sitt til at høyrearmen ikke lenger rekker bort til girspaken. Jeg får da bilen i gir på ett vis og nok en gang med 3 giret inne kjører vi hjem. 

Servicen og måten jeg ble behandlet på på vårt lokale sykehus var helt topp. Selvsagt er det en mye enklere standard her enn i Norge. Men i motsetning til i Norge har hver eneste ampur (tilsvarer en norsk kommune) sitt eget sykehus. På disse sykehusene utfører de enkle operasjoner, fødsler og polikliniske ting. Er det mer alvorlig blir man fraktet til det fylkessykehuset i Buriram. Det var slik det norske helsevesenet var en gang, før man fant ut at sentralisering var det beste for alle. De glemte bare å spørre brukerne. Var det dyrt? Siden jeg er gift med en thai så får jeg thaipris. For røntgen, medisiner, og bandasjer betalte jeg 500 thb, rundt 125 nkr. 

Når dette skrives er det noen dager siden ulykken. Jeg har opplevd en utrolig støtte fra hele familien og landsbyen. Det skal jeg skrive litt om i morgen. 

FARVEL RØDE VELKOMMEM MR BIG del 2

Vi hadde en fin tur opp til Khon Kaen, Røde koste seg og holdt greit følge med de store gutta. De store gutta var: 1 stk Honda 500x og to stk Kawasaki Vulcan 650. Jeg tok meg stadig i å tenke at egentlig gjør Røde en helt grei jobb, kanskje det var dumt å selge han, men nå var han lovet bort til ny eier så det var for sent med slike tanker. 

Jeg hadde håpet å få sett på mange nye sykler i Khon Kaen,tross alt var det jo Bike Week. Men de eneste merkene som var representert var BMW og Harley. Jeg har aldri vært noe Harley fan så den standen lot jeg stort sett være i fred. BMW derimot har jeg alltid hatt litt lyst på, men de er litt dyre. Likevel  ble flere BMW’er prøvesittet. Men det ble med drømmen for dyrt for mitt budsjett.

mye lekkert fra BMW

Bike week ble avsluttet med Carabau konsert

Jeg slo fra meg tankene om å skrive kontrakt på ny sykkel i Khon Kaen, i stedet nøt jeg kvelden med godt drikke, gode venner og konsert med Carabau. Vel hjemme kunne jeg fastslå at Bike Week i Khon Kaen var stusselige greier, men at det hadde vært en vellykket avskjedstur med Røde.

Nå var det fullt fokus på ny sykkel. To av de som hadde vært med til Khon Kaen, Leif og Gary, hadde begge kjøpt nye Kawasaki Vulcan den siste måneden. Gary var overbevist om at jeg derfor burde få en meget god pris hos Kawasaki. Kona til Gary kjente også selgeren litt fra før. Han ba kona si om å ringe selgeren og fortelle at jeg var veldig interessert i en Versys 650 men at jeg måtte ha en god pris for at det skulle bli handel. Hun ringte selgeren, som svarte at han hadde en grønn Versys på lager og at vi kunne komme dagen etter å kikke, så skulle han se på prisen. 

Gary og kona ble med Gail og meg til Kawasaki dagen etter. Inne på verkstedet sto Mr Green, han var akkurat kommet til butikken og hadde fortsatt beskyttelses plast på seg. Det ble kjærlighet fra første blikk. Han var høyreist og maskulin og jeg visste der og da at denne skulle jeg ha.

   Høyreist og maskulin

Første gang vi satt på han

Mens frua og jeg prøvesatt og fotograferte hadde Gary tatt med selgeren utenfor. På vegne av meg hadde han klart å få en veldig veldig god pris. Men ikke skriv under ennå, sa han, vi må se hva du kan få med av utstyr. Utstyrskatalogen ble tatt fram og jeg krysset av for ekstralys, toppboks, sidevesker, handguards og 12 volts uttak. Utstyr for tilsammen nesten 50 000. Nå ble det noen tøffe forhandlinger, selgeren måtte ringe sjefen sin flere ganger, men tilslutt var vi enige om totalprisen. Jeg signerte kontrakten og betalte 2000 i håndpenger. Selgeren skulle ringe når sykkelen var klar. Siden de ikke hadde alt utstyret på lager kunne det ta inntil en uke sa han. Greit for meg. 

Torsdag ettermiddag ringte selgeren. Sykkelen din er klar i morgen tidlig. Jeg dro til banken og tok ut penger, her i Thailand er det cash som gjelder, også når man kjøper ting til over hundre tusen. pengene ble lagt i safen til dagen etter. Min gode venn Ola skulle komme ved 10 tiden dagen etter for å kjøre oss til Buriram. Jeg hadde litt sommerfugler i magen og sovnet derfor ikke med en gang. Når jeg gleder meg til ting blir jeg som ett barn igjen.

Fredag morgen ble det sykkeltur som vanlig, godt å få trent litt. Ola var på plass til avtalt tid, fullt kjøreutstyr ble lagt inn i bilen hans, jeg sjekket at jeg hadde med pass penger og gul husbok, alt var med, så da var det bare å reise de drøye 6 milene til Buriram.

Vel framme i butikken var det mange papirer som skulle underskrives. Kopi av husbok og id kort ble også tatt, passet trengte de ikke siden jeg hadde Thai id kort, disse kopiene skulle brukes slik at jeg fikk sykkelen registrert i mitt navn. En stor konvolutt med penger byttet eier. Da pengene var talt opp og kvittering skrevet ble Mr Big trillet inn i showrommet. Med vesker og ekstralys montert var han enda mer stilig enn for noen dager siden. Dessverre har jeg ingen bilder fra overrekkelsen, men slik ser han ut

Selgeren gikk over sykkelen sammen med meg og viste meg hvordan ting fungerte, serviceheftet ble også gjennomgått og første service var etter 1000 km. Da var det klart for jomfruturen. Fullt kjøreutstyr var på plass og frua hadde klatret opp bak meg. På med tenning og inn med startknappen. Mr Big brummet i gang, den tosylindrede motoren har en vakker klang. Sykkelen kjentes stor og tung ut. Men da første giret var lagt inn og vi var i gang forsvant den følelsen. Da hjulene begynte å rulle kjente jeg med en gang at balansen var perfekt og at selv om den var tung var det ikke noe problem. Mr Big var stødigheten selv.

Frua og jeg hadde en fin jomfrutur fra Buriram og hjem. Etter noen km følte jeg meg mer og mer hjemme på Mr Big. Den oppreiste sittestillingen passet en litt eldre kropp perfekt. Det å kunne kjøre forbi uten å gire ned 2- 3 gir var noe jeg ikke hadde gjort siden jeg kjørte stor sykkel i Norge. Jeg kjørte med ett stort smil og var sikker på at det kommer til å bli mange turer på oss.

Når dette skrives har vi allerede hatt noen flotte turer. Mr Big har snart 4000 km på telleren. Men grunnet ett knekt kragebein blir han nok stående i minst 4 uker. Mitt møte med asfalten (på tråsykkel) og det lokale sykehuset skal jeg skrive om seinere.

Fra en av våre turer

 

 

FARVEL RØDE VELKOMMEM MR BIG del 1

Jeg kan fortsatt huske den dagen jeg kjøpte Røde en januardag i 2012. Det var 4 dager igjen av ferien, og lysten på noe annet enn Waven jeg hadde kjørt med så langt var stor. Egentlig var planen å kjøpe en brukt Honda Phantom, men denne hadde forhandleren solgt dagen i forveien. Han foreslo derfor at jeg satte pengene mine i en Honda cbr 250r, helt ny. Å si det var kjærlighet ved første blikk er å overdrive. Jeg var av den oppfatningen at dette var en mc for ungdom, ikke for gubber på nesten 50. Forhandleren ga meg nøklene til sin egen cbr og ba meg prøve. Etter en 10 minutters prøvetur var saken klar. Nå går jeg i banken, så tar jeg lunch, når jeg kommer tilbake skal sykkelen være klar. Hvis ikke det går skal jeg ikke ha den. Som dere vet så var ikke mine krav noe problem for forhandleren. Etter lunch kjørt vi (frua og meg) vår første tur på Røde.

 Røde gjøres klar

Det ble mange fine turer på Røde og han sviktet aldri. På de 36000 km jeg kjørte han ble vi aldri stående noe sted pga tekniske problemer. Den siste langturen med Røde gikk til bike week i Kohn Kaen i oktober. Da kjørte vi sammen med bare store sykler (500 +), selv med passasjer holdt han fint følge med de store gutta. 

Så når jeg var så fornøyd med Røde hvorfor bytte han ut? En av mine venner hadde kjøpt seg en Honda cb500x en flott sykkel. Røde og jeg reiste ut til denne kameraten en dag for å kikke på den nye sykkelen hans. Kameraten lurte på om jeg ville prøve den en tur. Det var ikke nei i min munn. Det ble en kostbar tur. Neida prøveturen gikk uten uhell den. Men nå kjente jeg savnet etter noe større og vassere enn Røde.

Det gikk ett par uker. Så åpnet Honda Big Wing i Buriram ny butikk. Det skader ikke å dra og kikke tenkte jeg. Det ble mc tur til Buriram. Det var en kjempefin butikk med alt av Hondas store sykler utstilt. I det vi kommer inn i butikk, vi er en kamerat og meg, blir vi møtt av en waiende selger som gir oss hver sin flaske med Honda vann. Så blir vi overlatt til oss selv. Det er tre fire ansatte i rommet, de snakker med hverandre og lar oss gå rundt alene. Tilslutt går jeg bort og spør om noen snakker engelsk, joda mannen som ga oss vannet kan engelsk. Jeg forklarer at jeg er interessert i en 500x . Den koster 220 000 sier han. Ikke noe rabatt eller utstyr hvis jeg betaler kontant spør jeg. Joda ett års forsikring og hjelm skal jeg få med. Så piper telefonen hans og han velger bort meg til fordel for telefonen. Kanskje kona hans skulle føde eller at det var noe annet viktig, hva vet jeg. Etter 5 minutter snakker han fortsatt i telefonen, vi går.

En uke seinere er jeg tilbake i Buriram, denne gangen med bil. Jeg har god tid og finner ut at jeg skal gi Honda en sjanse til. Bilen blir parkert utenfor butikken og vi går inn. Samme som sist, Vi blir waiet inn og får hver vår flaske med vann, denne gangen av en søt dame. Etter 10 minutter har både kameraten og meg prøvesittet flere sykler, uten at en eneste ansatt har vist interesse for oss. Vi går og denne gangen bestemmer jeg at det ikke vil bli noen handel med Honda Big Wing i Buriram. Når man er i kjøpemodus og blir ignorert av personalet, hvordan er det da hvis man kommer og skal klage på noe. Skal jeg ha  Honda tenker jeg så blir det ikke fra denne butikken.

På vei hjem kjører vi forbi den relativt nyåpnede Kawasaki forhandleren i Buriram. To venner av meg hadde noen uker tidligere kjøpt seg Kawasaki og de skrøt av servicen. Vi stoppet for å ta en titt. Her blir vi ikke tilbudt vann, i stedet kommer en hyggelig dame og lurer på hva hun kan hjelpe oss med. Jeg forklarer at vil titte litt så tar vi kontakt hvis det er noe vi lurer på. Det står en Versys 1000 i butikken, jeg vinker på damen og spør hva denne koster. Som jeg trodde langt utenfor mitt budsjett. But we have it in 650 also, sier damen. Hun tar oss med inn på verkstedet. Der står det en 650 som klargjøres til den heldige kjøper. Prisen på en 650 er også over budsjettet, men det er en jævlig fin sykkel. Jeg blir utstyrt med brosjyrer og prisliste. Nå har jeg fått noe å tenke på. 

Senere samme dag får jeg en telefon. Røde blir solgt, kjøperen kommer ikke og henter han før om fire uker. Det blir avtalt at jeg muligens må bruke han til Khon Kaen, noe kjøperen sier er greit.

Nå må det bli ny sykkel. Men det får bli etter Khoen Kaen turen. 

Dermed er det duket for avskjedstur med Røde

siste tur med Røde

Del 2 kommer plutselig

ENDELIG EN OPPDATERING

Korpset gjorde som vanlig sin debut konsert på morsdagen, her i Thailand er det den 12/8. I år har jeg tidenes yngste musikanter, så jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå. Det gikk over all forventning. I mine øyne var konserten høydepunkt Amazing Grace, hvor en av solistene på trompet kun hadde spilt i 3 måneder. Er hun musikalsk? Ja. Kommer hun til å bli jævlig god? Ja. Det er så inspirerende å finne slike talenter. Slike elever som er så ivrige at de ikke vil hjem fra spilletime og som noen ganger må bremses litt. I den andre enden av skalaen har vi dem som bare er med fordi det er stas med ett blankt instrument og fin uniform. Som lærer er det da min oppgave å prøve å snu disse slik at de finner spillegleden, noen ganger klarer jeg det, andre ganger går det ikke så bra. Men ingen blir kastet ut av korpset. Skolen og korpset har nå ett slagord som sier: No child left behind. Derfor har jeg også prøvd å inkludere noen av skolens bråkmaker gutter. Det krever litt ekstra, men for noen resultater! Jeg har fått noen fantastiske hyperaktive trommeslagere. Gøy. Musikalsk var nok korpset bedre i fjor, men den gjengen som spiller nå har mange år igjen på vår lille skole. Så det kommer til å bli det beste korpset ewer, må bare ha litt tid på oss.

fra årets debut konsert

Skolens lærerinner viser fram noen av blomsterdekorasjonene til morsdagen

Tradisjonen med å dra og bade på lørdager har vi opprettholdt. Det har blitt så populært at det sprenger budsjettet mitt. Nå har det også begynt å møte om noen yngre elever på lørdagene, fra 1 og 2. klasse. Dette er gjerne søsken til dem som spiller fra før. Selvsagt får de være med både på øvelsen og svømmingen etterpå. Det er en fin måte å rekruttere på. De spiller på tamburin eller noe annet av slagverksutsyret vårt. På denne måten blir de en del av miljøet og vil garantert bli på fast basis neste skoleår. Antallet musikanter å¨lørdagene ligger nå på 14 -18. Det finnes verre ting å bruke tid og penger på. Nå må jeg også benytte anledningen til å takke Elisabeths svømmeskole for de flotte badedraktene de ga oss. Ingen av barna har eget badetøy. Til guttene kjøpte jeg inn badebukser for en stund siden, jentene derimot har jeg måttet leie badetøy til. Nå kan flere av jentene ha glede av de nye draktene, ryktet sier også at flere drakter er på vei.

Stolte jenter i nye badedrakter

Jeg må nok en gang takke for alle bidrag som er kommet til korpset dette året. Det har kommet pengegaver på konto 97105315051 og pengegaver når vi har spilt konserter samt gaver i form av instrumenter og annet utstyr. Vi er dypt takknemlige for disse bidragene. Jeg har dessverre ikke mulighet til å finansiere alt sammen alene, så uten dere hadde ikke disse barna hatt noe korps.

Nå i desember har korpset vært veldig aktivt. I år som de tre foregående årene ble vi invitert til å spille på ett stort idrettsstevne for videregående skoler. Mine musikanter i alderen 8 – 12 år spilte bedre enn korpset med ungdommer. Nok en gang var det mange som ble imponert over hvilket trøkk det er i disse små musikantene. 

Vi har også hatt to seminarer med lærere fra den store skolen i Bankruat. Denne skolen har ett stort korps som ofte deltar i kunkuranser i marsjering og faktis har vunnet litt priser opp gjennom årene. Det er i dette korpset mine elever havner når de bytter skole. Rektor på skolen vår har lenge hatt ett ønske om at vi skulle spille mer tradisjonell thaimusikk.  Denne musikken kan jeg ikke så mye om så derfor gravde rektor i pengepungen og hentet disse lærerne slik at både musikantene og jeg skulle lære litt. På det første seminaret hadde disse lærerne lagt lista alt for høyt, på tross av mine råd i forkant. Det ble kjedelig både for musikanter og lærere. Til seminar to hadde de lyttet til mine råd og tatt i mot mitt tilbud om å arrangere låtene på en slik måte at det er noe musikantene faktisk kan klare. Dette ble ganske vellykket og det blir en ny runde i januar. 

 Fra det første seminaret

Når dette skrives er det 3.juledag. Korpset gjorde det som har blitt en juletradisjon, nemlig det å spille inne i Bankruat. Siden julaften i år var på en mandag ble første stopp på kontoret. De fremmøtte kunne glede seg over vakker julemusikk fremført av mine unge elever. Som vanlig på mandager var det også marked noe som gjorde at vi etterhvert fikk ett stort publikum. Neste stopp på årets juleturne var hos Noy og Kell sin restaurant. Siden det var marked i byen var det ikke plass til ute på gata, jeg hadde derfor avtalt med Bankruat Bakery som lå ved siden av restauranten at vi skulle få stå der og spille. Her spilte vi i to avdelinger. I pausen mellom avdelingene kom innehaveren av bakeriet ut med flere store kaker til musikantene. Det var kaker for over 1000 thb, imponerende. En stor takk til bakeriet. 

Siste stopp på denne spillingen ble sportsbaren. Her satt det ikke så mange men vi syntes at også disse skulle få litt julestemning. Så var det tid for ett av årets høydepunkt for musikantene. Spise på grillrestaurant. Dette er min gave til musikantene hvert år,og for veldig mange av musikantene den eneste gangen i året de får spise på restaurant. Takk til Nipaporn og Ya som bruker av fritiden sin på dette. Selv kjørte jeg hjem med bilen full av instrumenter. Jeg hadde gjester å lage julemat til og korpset skulle jo også komme å spille for oss når de hadde spist.   

Vi var akkurat ferdige med julemiddagen da musikantene ankom. Musikantene stilte opp og dagen fjerde konsert var i gang. Deler av denne ble sendt direkte på Facebook. Kanskje noen av dere så den? Det var noen slitne og trøtte musikanter som takket for seg og reiste hjem. Vi hadde fått til nok en vellykket julekveld.

Planen var at nå slulle vi ha noen dager jule og nyttårs fri, men den ferien er utsatt noen dager. I dag den 27. har vi blitt spurt om å spille i bursdagsselskap. Da sier vi selvsagt ikke nei, vi trenger pengene. Så i går øvde vi inn Happy Birthday. Så da blir det julemusikk hos Jacop nå i kveld.

Gled dere.