DERFOR BRUKER JEG ALLTID HJELM

Det hender at de tøffe gutta i landsbyen ser dumt på meg og lurer på hvorfor jeg alltid bruker hjelm, selv når jeg bare skal fra huset og bort til skolen, en avstand på under en kilometer. Joda svarer jeg: Jeg er så dårlig til å kjøre at jeg må bruke hjelm. Jeg er allerede så dum at jeg ikke tør å miste mer vett, pleier jeg å legge til. De rister på hodet av denne falangen som er så dårlig til å kjøre. Så drar de på bakhjulet med kameraten bakpå og blir borte. Selvsagt uten hjelm. For er det noen som er flinke til å kjøre på to hjul så er det thaier. En av mine tidligere elever døde i en mc ulykke for tre år siden, tre stykker på sykkelen og uten hjelm. Var det noen som lærte noe av det? Tror ikke det. I begravelsen kunne jeg observere flere av den avdødes venner komme kjørende uten hjelm. Buddha take care

Kjerringa er også blitt slik. Skal hun bare rundt i landsbyen nei da trenger hun ikke hjelm, hun har da caps må vite. Skal hun inn til Bankruat derimot, ja da er det på med hjelmen, her kan det jo være kontroll og noen bot vil hun ikke ha. Jeg har prøvd å forklare henne at asfalten er like hard der som her i landsbyen. Da blir hun bare sur, dette har jeg selvsagt ikke greie på. Jeg er falang og ikke Thai.

Men nå er det ikke bare thaier som stoler på egne ferdigheter. Daglig kan jeg observere flere falanger, også norske, som kjører uten hjelm. Gjerne med ørlite støttepromille i tillegg. Noen av dem har jeg jo spurt om dette med hjelm. Svaret er uten unntak som følger. Når vi bare skal ned på puben eller butikken bruker vi ikke hjelm, skal vi langt ja da bruker vi hjelm. Felles for alle disse er at de ikke er ordentlige mc folk. Dette er folk som har tatt mc lappen her i Thailand og som aldri har lært å kjøre og lært om sikkerhet. Altså de stiller i samme klasse som de fleste Thaier. De gjør noe av det farligste man kan gjøre i Thailand uten å tenke på sikkerheten. Eller tenke på dem som skal rydde opp etter en ulykke. Sikkert ikke noen hyggelig jobb å skarpe opp hjernemasse fra asfalten. Så kjære leser bruk hodet og tre på dere hjelmen, selv på korte turer.

Grunnen til at jeg skriver om dette er følgende: For noen dager siden ryddet jeg opp litt i heimen. Da fant jeg sykkelhjelmen min, den som jeg hadde på meg da jeg møtte asfalten 

Svett med sykkelhjelm


Denne hjelmen hadde ligget i hylla siden ulykken og var blitt skikkelig støvete. Siden det fortsatt blir en god stund til jeg kan sykle igjen tenkte jeg at jeg skulle tørke litt av den og legge den i skapet. Da jeg tørker bort støvet ser jeg sprekken. Hjelmen er sprukket på venstre side tvers igjennom.

Denne reddet kanskje livet mitt  



Hadde jeg ikke hatt hjelmen på så er det store sjanser for at hodeskallen hadde sprukket i stedet for hjelmen. Jeg grøsser ved tanken. Husk farten jeg hadde var rundt 30km/t. Noe å tenke på når du feier hjem fra butikken på scooter i 60km/t. Men det er klart jeg er så dårlig til å kjøre at jeg MÅ bruke hjelm. Du er nok mye flinkere enn meg.

Ha en god dag

OMREGISTRERE KJØRETØY IKKE BARE BARE

Ikke bare bare å selge privat

Mine møter med disse kontorene når noe skal omregistreres har aldri vært vellykket. Nå har også Håvard som kjøpte Røde av meg fått erfare det samme. Kravet til dokumentasjon ser ut til å endre seg fra besøk til besøk. Men la meg starte med mine egne erfaringer.

Da Røde var ny bodde jeg ikke i Thailand og hun som senere skulle bli min kone hadde jeg knapt truffet. Så da jeg kjøpte Røde ble han registrert på kona til kameraten min. Noe som gikk enkelt å greit. Noen år seinere leide jeg og frua ett hus i Barnkruat i Buriram og i den forbindelse tenkte jeg at det måtte være greit å få Buriram skilt på Røde, samt at den heller kunne være registrert på frua. Papirer ble fylt ut. Kona til kameraten hadde en venninne på Yamaha som kunne ordne dette raskt og effektivt for 1000 Bath. Det gikk to uker ingen grønn bok kom i posten. Vi ringte til kameratens kone, hun sjekket med Yamaha damen. Det var det at hun hadde hatt så mye å gjøre at hun ikke hadde rukket det, var svaret. En uke til gikk, ny telefon. Nå var alt i orden var beskjeden. Yamaha damen hadde sendt den grønne boka i posten. En uke til gikk ingen bok. Nå var kameraten min kommet fra Norge. Jeg ringte han. Om ikke han kunne gå til Yamaha butikken å sjekke? Det gjorde han. Noen timer seinere ringte han tilbake. Han hadde min grønne bok. Han hadde kjeftet på Yamaha damen og truet med politi, da hadde hun inrømmet at hun hadde underslått tusenlappen og ikke gjort noen for å omregistrere Røde. Men nå skulle han få kjerringa si til å fylle ut nye papirer så skulle det sendes og vi kunne gå på vårt lokale kontor og ordne alt her. Noen dager seinere var papirer og grønn bok kommet.Da vi dro ut på det lokale biltilsynet (jeg kaller dem det) spurte jeg hva som måtte til for at Røde kunne stå på meg. Han som betjente oss ristet på hodet og holdt ett langt foredrag for kjerringa. Det hele kokte ned til at siden jeg kun hadde turistvisum så kunne den ikke stå på meg. Dette er feil, men den gangen godtok jeg det og sykkelen ble satt på frua. Alt vel så langt

Noen år seinere flyttet jeg til Thailand og jeg kjøpte en gammel pickup. Nå hadde jeg sjekket hva som trengtes av papirer for at den kunne stå på mitt navn. Bostedsbevis fra imigration ble ordnet kopi av visum og pass likeså. Nå dro vi på hovedkontoret i Prakonchai. Jeg tenkte det at her er det sikkert folk som kan jobben sin, i motsetning til disse som er på de små filialene rundt omkring. Det ble vår tur. Damen bladde gjennom papirene mine og ristet på hodet. Kjerringa forklarte at jeg manglet kopi av id kortet til hun vi leide huset av samt kopi av husboka. Bostedsbeviset fra imigration var i hennes øyne ikke noe verdt. Jeg ga opp, bilen ble registrert på frua noe som var i orden på 10 minutter.

En annen kamerat av meg hadde kjøpt seg en ny PCX denne hadde han fått i sitt navn. Dog ikke uten komplikasjoner. Hos den første forhandlerenn sa de at, joda sette den i hans navn det skulle de ordne. PCX’en ble bestilt. Uka etter gikk han til forhandleren og skulle hente den. Nei den kunne ikke stå i hans navn, den måtte stå på samboeren hans var beskjeden nå. Samboeren hans som var med og som også var venninne selgeren tok fram husbok og id kort for at å få sykkelen på seg.. Da skal jeg ikke ha sykkelen sa kameraten og gikk. Dagen etter tok han bussen til nabobyen, uten å fortelle dette til samboeren. Der fant han en Honda PCX hos en forhandler, betalte den kontant og fikk den registrert på seg. Kjørte hjem blid og fornøyd. Samboeren hans hadde vært sur en uke etterpå.

Ett år seinere solgte han denne PCX’en til meg. Han og jeg dro så til mitt lokale biltilsynskontor for å omregistrere. Jeg hadde med thai id kort gul husbok samt kopi av pass og visa. Kameraten hadde med pass og id kort. Å nei det gikk nok ikke var beskjeden vi fikk. Her manglet det bostedbevis fra imigration både på meg og kameraten. Vi ga opp og nå to år etter er fortsatt PCX’en registrert på kameraten. Det skal den fortsette med

Da jeg kjøpte ny bil hadde jeg hverken gul husbok eller id kort. Men jeg sa til selgeren at den skal stå på mitt navn, får du ikke til det skal jeg ikke ha bilen. Den prosessen kan du lese om her

Da mister Mr Big ble kjøpt, gikk det på skinner. Forhandleren tok kopi av gul husbok og thai id kort det var det. Tre uker seinere hentet jeg skilt og grønn bok i mitt navn.

Nå tilbake til salget av Røde. Håvard som hadde kjøpt Røde, kjerringa og jeg dro til det lokale biltilsynet. Kanskje de kunne ordne alt der? Nei, det gikk ikke. Håvard måtte dra til sitt lokale biltilsyn for å få Røde i sitt navn. Kjerringa fylte ut de papirene som var nødvendige. Vi fikk også tatt kopi av ekteskapsattesten vår, siden kjerringa hadde byttet etternavn. Det ble en tykk konvolutt som Håvard fikk med seg. Men dette skulle være det han trengte.

Mandagen etter ringte han. Om vi kunne sende nye papirer? De godtok ikke dem han hadde siden kjerringa hadde skrevet under med sitt nye etternavn. Hun måtte skrive under med sitt gamle. Som sagt så gjort. Ny runde med å smale inn papirer og sende dem. Noen dager eter ringte Håvard igjen. Det var fortsatt ikke riktig. Vi ble enige om at vi skulle sende dobbelt opp med papirer,ett sett med gammelt etternavn og ett med nytt. Så kunne damen på biltilsynet velge hva hun ville ha. Nok en stor konvolutt ble sendt i posten. Det gikk en uke. Håvard ringte. Nå var han på biltilsynet og damen var fortsatt ikke fornøyd med papirene. Nå lot vi kjerringa mi og damen på biltilsynet snakke sammen. nå måtte det da bli en årning på dette. Ny runde med å samle papirer. Nytt besøk på postkontoret. Denne gangen var jeg lei å dyre forsendelser så jeg sa nei takk til EMS. Konvolutten ble sendt med vanlig post og siden har ingen sett den. Det har gått tre uker og papirene er borte. Så i dag blir det ny runde med å samle papirer og denne gangen blir det sendt som EMS . Så hvis Buddha vil går det kanskje greit, denne gangen.

Moralen er: Kjøp kun gjennom forhandler og la disse ordne opp. Tro meg jag har flere bekjente som har hatt like mye kluss som meg.

GROR SAKTE PÅ GAMLE FOLK

I går var det endelig den store dagen, jeg skulle på røntgen. Jeg hadde store forhåpninger til dette men håper brast i grus

Timeavtalen var klokken 1300, så 15 minutter før, parkerte vi utenfor sykehuset. Jeg la merke til at porten var stengt, men tenkte at de har jo flere innganger så det gjør ikke noe. Men slik var det ikke. Sist jeg kjørte i denne veien og parkerte var ett par timer etter ulykken, da hadde jeg mer enn nok med å komme meg utav bilen og inn på sykehuset. Derfor hadde jeg ikke lagt merke til at de faktisk bygde ett nytt sykehus inntil det gamle. Nå var det nye sykehuset tatt i bruk så det var derfor porten til det gamle var stengt.

Det nye sykehuset var lyst og trivelig og hadde det ikke vært for at jeg var litt forkjøla og tett i nesa hadde jeg nok kjent at det luktet nytt. Her som de fleste andre steder i Thailand er det lunsj mellom 12 og 13, så det var stille og rolig der da vi ankom 1245. Men jeg fikk da registrert meg, målt blodtrykket og så beskjed om å vente.

Da klokka passerte 1310 kom alle tilbake fra lunsj. Lyset i korridoren innenfor der jeg satt ble tent og alle skrankene ble bemannet. Så ble jeg ropt og fikk beskjed om å gå inn i det gamle sykehuset for røntgen.

Det var den samme hyggelige operatøren som sist. Han var like blid og prata i vei på ganske godt engelsk. Jeg ble stilt opp mot og røntgen ble tatt. Deilig tenkte jeg, nå skal jeg endelig bli kvitt denne støttebandasjen. Så ble jeg ropt inn for å se på bildet. Det så dessverre ikke så bra ut. Bruddet var bare grodd lite grann. Operatøren ga meg streng beskjed om å ta på støttebandasjen straks. Så fikk jeg spørre legen om jeg kunne slippe å bruke den sa han. Vi gikk tilbake til den nye avdelingen for å vente på legen.

Etter en 20 minutters venting var det min tur. En ung nydelig damelege tok meg imot på det nye fine kontoret sitt. Hun hentet opp både det gamle røntgen bildet og det nye. Joda bruddet var grodd men det var ikke ferdig grodd, sa hun. Om jeg kunne slippe støttebandasjen, spurte jeg. Hun ristet på hodet. Den måtte jeg fortsette med en stund til. Hun skulle nå sende over bildene til en ortoped i Buriram og få hans mening om skaden min. Hun innrømmet at hun ikke var spesialist i ortopedi så for å være sikker skulel hun sjekke med Buriram for meg. Også for å få vite hva jeg kunne gjøre av fysisk aktivitet uten at bruddet gikk opp. Dermed ut på gangen for å vente litt til

20 minutter seinere vinket hun meg inn på kontoret. Jeg måtte være veldig forsiktig, sa hun. Bruddet var bare delvis grodd og en brå bevegelse eller stor belastning kunne få det til å gå opp. Joda jeg kunne gjerne gå og løpe (men med støttebandasjen på er det uaktuelt pga svette og dårlig lukt). Jeg kunne kjøre motorsykkel men veldig forsiktig slik at jeg ikke belastet venstre skulder for mye. Så kunne jeg få begynne å trene skulderleddet slik at det ikke stivnet. Men jeg fikk ikke lov til å strekke armen ut til siden og løfte den alene. Her skulle jeg ha hjelp til å løfte armen. Strak arm ut til siden var for tungt for bruddet sa hun. Denne øvelsen som jeg skal gjøre hver dag må jeg derfor ha hjelp til. Husk du er ikke noen ungdom lenger sa hun til meg og smilte. Da jeg gikk fra sykehuset med ny timeavtale for røntgen om 2 uker følte jeg meg gammel.

Så her sitter jeg med ny støttebandasje og føler meg gammel.

JOMTIEN: VI KOMMER I MARS

Da er det klart, vi drar til Jomtien og Sjømannskirken helga 15 – 17 mars. Jeg er positivt overasket over kommunen og skolen som i år godkjente turen på noen timer. For 2 år siden brukte vi mange uker og måtte også dra på visningstur for å dokumentere hvor vi skulle bo og spille. I år tilbyr kommunen seg til og med å bidra med litt penger slik at vi ikke trenger å tømme hele korpskassa. Dette kan vi nok takke rektor for som har gode kontakter med de høye styrende herrer. Å ja bandet bidrar også til at kommunen og de som styrer vet hva vi står for, vi sier jo aldri nei når vio blir bedt om å stille opp på noe. Så dette er litt av belønningen. For meg som driver dette bandet er det en ekstra inspirasjon når vi får slik anerkjennelse.

Jeg lar meg stadig imponere av mine venner både her i Thailand og i Norge. Det er stadig bidrag å hente. Nå sist var det Håvard som ved hjelp av noen kontakter i Norge fikk ordnet 10 instrumenter til oss samt uniformer. Fra før har korpset kjøpt noen uniformer. Men disse var billige og av dårlig kvalitet og bestod kun av jakke og hatt. I tillegg har vi ikke hatt nok. Nå derimot ser det ut til at det blir bukser, jakker og båtluer. Alle som kjenner Thaier vet at de elsker uniformer. Så jeg gleder meg til disse kommer i begynnelsen av februar. Tusen takk til min gode venn Ragnar som har bestilt en ekstra koffert for å ta med disse til oss.

Stilige nye uniformer

Jeg har skrevet det før men gjør det igjen. Tusen takk til dere som hjelper oss. Både dere som putter penger i hatten når vi er ute og spiller og til dere som bruker tid og ressurser på å samle inn instrumenter mm i Norge.

Er det noen som leser dette som kunne tenke seg å ta med ett instrument eller to på neste tur. Ta kontakt.

God hælj til alle sammen

VALG I THAILAND KJEPPER I HJULA FOR KORPSTUREN

Onsdag morgen kom eposten fra Sjømannskirken i Pattaya, vi er velkomne til å besøke dem i slutten av mars. Siden vi allerede har passert midten av januar går det fort til mars. Så derfor hev jeg meg rundt i går. Jeg kjenner prosedyren fra 2 år siden så det å få tillatelse fra skolen, kommunen og foreldrene kan ta litt tid. Epost ble sendt til skolen. Jeg foreslo helgen 22 – 24 mars. 10 Minutter senere fikk jeg svar. Joda skolen og kommunen var positive til dette. Kommunen skulle til og med bidra med litt penger!!

På øvelsen i går var musikantene mer ivrige enn normalt. De hadde allerede fått beskjeden at vi skulle på tur. Nipaporn var litt mer avmålt. Vi skal finne ett sted å bo til 30 musikanter og 10 voksne, vi skal organisere mat, ja det er mye som skal på plass. Ønske mitt er at vi kan bo i tempelet på Jomtien denne gangen også. Beliggenheten var helt perfekt for oss. Bare gå rett over veien så var vi på stranda, ikke vare det dyrt heller. Bakdelen med å bo der er at vi er avhengige av andre for å få mat. Det er ikke tillatt å lage mat der. Så vi får se oss om etter ett alternativ. Hvis noen av leserne vet om noe så ta kontakt.

Klokka 1800 i går tikket det inn melding fra Nipaporn. Det skal være valg i Thailand den 24 mars. Lærerne og rektor er da beordret av myndighetene til å være på skolen og passe på at valget går riktig for seg. Uten lærerne og rektor ingen tur.

Nå har jeg bedt skolen se om vi kan ta helgen før eller helgen etter. Men det er ikke sikkert det går. De eldste elevene skal ha eksamen de skal også ha en seremoni hvor de får overrakt diplomer osv. Vi kan heller ikke ha tur som strekker seg inn i skoleferien. Da skal mange av musikantene reise til foreldrene og være sammen med dem. Får håpe dette går i orden. Musikantene har gledet seg så mye.

Denne herlige gjengen vil på tur

Oppdatering kommer så fort jeg vet noe

TO DAGER TIL MED STØTTEBANDASJE

I forrige innlegg skrev jeg at jeg skulle dra på sykehuset få tatt røntgen og forhåpentligvis bli friskmeldt. Nei sånn ble det ikke. Slik jeg forsto det på legen skulle jeg komme tilbake etter 4 uker for røntgen. Det stemte nesten. Det viser seg at jeg har fått time den 25/1 klokken 1300 for røntgen. Det jeg trodde var en kvittering var faktisk en timeavtale. Så da jeg sa til frua i dag tidlig at etter frokost drar vi på sykehuset for røntgen fikk jeg beskjed om at slik var det ikke. Jeg fikk lese timekortet mitt. Ved nærmere studie så ser jeg både klokkeslett og dato, så dette burde jeg vel skjønt.Ja ja. Legen snakket engelsk men skrive på ett språk jeg skjønte det klarte han ikke.

Min timeavtale

Da ble det plutselig ledig tid i dag. Så nå blir det ut å gå en tur. Pga gnagsår blir det uten joggesko. Jeg blir nødt til å gå i mine plastikksandaler. Det er samme fottøyet som de innfødte går i og mange av dem går jo langt i løpet av en dag. Så da skal vel jeg klare minst 5 km som får være målet med disse skoa.

Disse får jeg ikke gnagsår av

Både Mr Big og Mr PCX trenger en runde med såpe og vann så jeg får vel teste ut skulder og arm på litt mc vask også i dag. Det er greit å holde seg hjemme, siden jeg venter på vannvogna også. Vannvogna er han som kjører rundt i bygda og selger vann. I dag trenger vi både store dunker med vann og små drikkeflasker. Kjerringa skulle si ifra til sjefen hans at han måtte komme innom oss i dag. Er jeg heldig dukker han opp etter jeg er ferdig med å gå, men før jeg skal på skolen.

Dermed er nok en dag i paradis planlagt og tilrettelagt.

Snakkes

HVA SKAL JEG SKRIVE OM?

Så sitter man her og er glad for at denne bloggen ikke er noe jeg lever av. For plutselig er alt nesten helt normalt. Kalven er født, jeg klarer å kjøre Mr.Big igjen, hva skal jeg skrive om da? Jeg kunne jo selvsagt skrive litt om en norsk millionær kone som ved hjelp av sin manns penger og privatfly skal redde verden. Men henne er det da skrevet mer enn nok om allerede. Dessuten så skal jeg vedde hva som helst på at det ikke er en eneste innfødt her på rismarkene som bryr seg eller som vet hvem denne Gunhild er. Her har de mer enn nok med sine egne problemer. Som for noen kan være så enkelt som hvordan de skal få betalt strømregninga eller neste avdrag på motorsykkelen. Eller hvordan de skal få gamlemor til legen. Så en millionær kone fra Norge er det ingen her som bryr seg om. Jeg tror faktisk det gjelder folk flest. Folk flest bor ikke i Norge eller Europa, de bor andre steder i verden og driter en lang marsj i både Brexit og Gunhild. Så da skriver jeg ikke om det.

Mr BIg på tur

I går hadde jeg skolefri og derfor dro jeg på MC tur sammen med en kamerat. Ikke noe voldsom utflukt, men det ble da 180 km innen jeg var hjemme. Målet vårt var Buriram, altså, byen Buriram. Kameraten hadde funnet en ny vei som han mente vi måtte teste ut. Som sagt så gjort og vi hadde en fin tur og kom inn i byen fra en helt annen side enn det vi pleier. Men Buriram City er ikke så voldsom stor så vi fant da fram. Etter en lunch på Twiggit til den heftige sum av 40 THB ca 11kr. Ble det kaffe og is på Swenson iskrem. God is og god espresso kaffe, men her var det mye dyrere. Kaffe og is kom på 170 thb rundt 45kr. Men godt var det

Swensson icecream dyrt men farlig godt

God og mett gikk turen hjemover. Vel hjemme ble Mr. Big Parkert og Mr PCX ble rullet fram. Det var snart kontortid. Til kontoret er det Mr PCX som er den foretrukne reisekameraten. Det er trangt og mye trafikk når det er marked så da er scooteren god å ha.

Som vanlig var det hyggelig på kontoret. Her ble alt fra priser på bilforsikring til visa regler diskutert. Selvsagt løste vi som vanlig noen verdensproblemer også. Selv med litt dårlig oppmøte var det mye ekspertise tilstede. Da klokken passerte 1700 kunne jeg som fungerende formann takke alle for god to og orden på møtet. Den offisielle kontortiden er mandager fra 16 – 17. Under møtet gjelder regelen at det kun må drikkes to pilsner hvert kvarter. Da jeg hadde hevet møtet opplyste jeg som vanlig at det nå var fritt frem for å drikke hva man ville.

Her fra ett tidligere møte

I dag er det tirsdag. Jeg startet med 8 km rask gange. De sokkene jeg hadde i dag ga meg gnagsår. Så i morgen får jeg prøve noen andre sko, hvis jeg skal ut å gå. Jeg skriver hvis. For i morgen er det 4 uker siden jeg hadde mitt ublide møte med asfalten. Derfor blir det tur på sykehuset i morgen for røntgen. Håper jeg får lov til å kvitte meg med støttebandasjen og at jeg kan få lov til å svømme. Jeg innbiller meg at svømming må være bra trening for armen og skulderen. Så mulig det blir en tur på Frognerbadet i morgen. Selv om jeg fortsatt har litt vondt så håper jeg at det er muskulært og at bruddet har grodd. Får krysse fingra.

I dag har det også blitt produsert medisterkaker på mitt hobbykjøkken. For de av dere som måtte lure. Jeg kjøper kjøtt og lager farsen helt fra bunnen av. Både farse og ferdigstekte kaker har blitt populært blant mine venner og bekjente her, så det lages farse og stekes kaker både titt og ofte.

Medisterkaker

Musikkundervisning har det som vanlig vært fra 15 – 17. Vi øver mot korpstur. Sjømannskirken i Pattaya har fått epost fra meg om denne turen, men jeg har ennå ikke fått svar. Så derfor er vi ikke 100% sikre på at det blir Pattaya i år. Skulle det mot formodning vise seg at det ikke går, så har jeg ett par reserve steder i ermet. Men Pattaya med bading i havet og konsert på Sjømannskirken er valg nummer en.

Fra korpsturen for to år siden

Sånn går nå dagene her på rismarkene. Jeg har stort sett alltid noe å drive med men uten at det blir noe stress. Stress og mas, det har jeg sluttet med.

Ha en fin dag folkens

LITT DRAMATISK FØDSEL

De av dere som har fulgt med vet jo at buskapen vår venter kalver. Jeg skriver kalver for i tillegg til den fødselen jeg skal skriver om her, er to av de andre kuene også på tjukken. Men nå skal det handle om den førstefødte.

Jeg har en god venn som er tidligere bonde i Norge og har drevet med kuer. Han har blitt konsultert flere ganger de siste ukene. For både kjerringa og de andre selvutnevnte ekspertene har vært sikre på at kalven skulle komme i snart to uker. Men tipsene fra den gamle storbonden i Norge kjente de ikke til. De Thailandske ekspertene kom også til kort i går kveld da det begynte å bli kritisk.

Kuene ble sluppet ut på beitet ved 9 tiden lørdag morgen. Den høygravide var den første til å rusle ut til det grønne gresset, de beste plassene går først. At det begynte å nærme seg noe kunne jeg se i det kua passerte meg. Hun hadde utflod og var hoven og mer åpen der bak enn de andre kuene. Juret hennes hadde også vokst og så nå ut til å være velfylt av melk. I følge de tipsene jeg hadde fått skulle det da være like før. Men kua beitet og spiste som normalt så jeg ba kjerringa ringe meg hvis fødselen kom i gang. Ikke fordi jeg kunne gjøre annet enn å gå i veien, men fordi jeg gjerne ville se kalven bli født.

Nr 2 fra venstre den høygravide

Lørdagen ble til ettermiddag og siden det var lørdag ble det kontor. Da jeg kom hjem fra kontoret var ikke kjerringa hjemme. Jeg ringte. Joda nå var det snart kalv kunne hun melde. Jeg dro ned til farmen. Alle kuene bortsett fra den fødende var inn i fjøset. Den fødende gikk hvileløst i ring. Det stakk en kalveklov ut av fødselsåpningen til kua. I mitt hode var ikke dette normalt. Alle de Thailandske ekspertene mente at dette ville gå seg til bare kua la seg ned. Jeg ringte min gode venn storbonden. Han var delvis enig med meg. Og hvis det ikke skjedde noe ganske snart kunne det bli litt kritisk. Rådet var å stikke hånda inn, kjenne at klaven lå riktig vei og så dra den ut. Jeg formidlet dette til alle ekspertene som var der. Nei det var det ingen som hadde gjort før. Bedre å vente så ville kua legge seg ned og fødselen ville skje. Jeg måtet gjøre meg sint og si til kjerringa, at nå ringer du til veterinæren og ber han komme. Hvis denne kua dør pga dårlige råd fra de lokale ekspertene da er vår tid som kubønder historie. Da skal alt selges. Dette skjønte kjerringa. Hun ringte veterinæren og forklarte. 15 minutter seinere var veterinæren på plass. Han var enig med meg. Dette var en fødsel med komplikasjoner. Han fikk på seg utstyret stakk armen inn i kua og fikk kalven ut. Kalven levde og moren begynte å slikke den. Veterinæren kunne fortelle meg, på ganske bra engelsk, at uten hjelp hadde kalven dødd. Takk til min gode venn den tidligere storbonden fra Norge for gode råd.

Det gikk bra kalven reiste seg etterhvert fant den juret til moren og fikk sitt første måltid.

Helt nyfødt


I dag tidlig var det en tørr og vakker kalv som møtte meg da jeg kom ned på farmen. Den sto og sugde i seg melk fra en stolt mor. Jeg fikk komme helt bort og klappet både mor og datter.

Litt seinere i dag kom veterinæren tilbake for å gi kalven noe medisin samt sjekke at alt var ok. Kalven fikk sin medisin (vaksine?) og ble erklært frisk og rask.

Etter ønske fra min eldste datter i Norge har den fått det Norske navnet Lena.

Trøtt og mett

Nå er det bare å vente på de kommende fødslene.

FREDANN

Plutselig var det fredag og hælja står for tur. Hælja tenker dere, han merker da ikke forskjell på hverdag og helg, han som ikke jobber. Joda, det gjør jeg, enda jeg ikke er skatt og lønnsslave lenger. Til de av dere som ikke kjenner min histortie: Nei jeg går ikke på trygd, jeg mottar ikke ett øre fra den Norske stat. Den Norske stat derimot forsyner seg godt av mine midler. Men nok om det. Dette innlegget skulle ikke handle om hverken skatt lønnslaver eller Norge. Det skal faktisk handle om en helt vanlig fredag her på rismarkene.

Som vanlig starter dagen med havregryn med melk og hjemmelaget jordbærsyltetøy, en sånn frokost som Gunhild sikkert ville applaudert. Nei forresten det ville hun ikke, jeg har hatt sukker i syltetøyet. Denne i mine øyne sunne frokosten toppes med ett par kopper kaffe og kveldsnytt fra i går. Alltid greit å få med seg hva NRK’s venstrevridde nyheter kan by på. Som vanlig var det også i dag negativ omtale av en viss president.

Neste post på programmet er trening. Jeg holder meg fortsatt til raske spaserturer i nabolaget. I dag startet turen med å si god morgen til kuene våre.

Kjære Gunhild og dere i MPG, jeg vet at kuene våre promper og at dere mener at kupromp er med på å gjøre jorda for varm og at rødt kjøtt er skadelig. Vi på rismarkene er ikke enige. Kuenes promp lukter helt ok og biff er faktisk veldig godt. Så vi skal ha flere kuer og kalver etterhvert.

Farmen ligger en liten km fra huset. Vi venter kalv men det var ingen fødsel på gang i dag tidlig. Så etter å ha bivånet at kuene ruslet ut på beite gikk ferden videre.

Dagros og vennindene er klare for en dag med gress og promping


Fra farmen gikk ferden opp til skolen. I det jeg gikk forbi kunne jeg se at elevene hadde stilt opp og at lærerne ga dagens beskjeder. Håper de husket på å minne om at det er øvelse for hele korpset i dag tenkte jeg, mens Valdressmarsjen låt i øreproppene mine. Joda jeg er så gæern at jeg trener til korpsmusikk. ‘

Fra skolen gikk turen ned mot Steinsfjorden og rundt denne. Treningsappen kunne fortelle at jeg hadde gått 3 km i det jeg hadde gått rundt fjorden og satte kursen mot neste landsby.

Steinsfjorden. Den er egentlig bygdas vannreservoar

Da jeg nådde nabobygda snudde jeg og gikk tilbake, slik som jeg har gjort de siste dagene. Vel hjemme var i underkant av 8 km og litt over 10 tusen skritt unnagjort. Snart klart for neste post på programmet.

Neste post på programmet var faktisk å ta Mr Big på en tur til Prakonchai. Jeg har de siste dagene fått flere forespørsler om leverpostei. Skal det lages leverpostei må jeg ha lever og hos Tesco i Prakonchai pleier de å ha flott lever. Det hadde de i dag også. Så da blir det leverpostei i morgen lørdag.

Nå sitter jeg her og skriver mens klokka tikker mot korpsøvelse. Så sånn ca 1530 får jeg dra bort på skolen. Som vanlig vet ingen helt når skoledagen er slutt. Det enste som er sikkert er at det er seinest klokka 1600, da ringer det ut. Men klokka 1600 er de fleste elevene allerede ferdige med dagens undervisning, så derfor prøver jeg å være på skolen mellom 1500 og 1530. Skulle de mot formodning slutte før 1500 pleier Nipaporn å ringe meg.

Vi driver nå og øver inn de låtene vi skal bruke på korpsturen vår. Norge i Rødt Hvitt og Blått skal testes ut med fullt korps i dag. Noen av trompetene og ett par av melodicaene kan hele så da prøver vi med trommer og fullt band. Skal bli spennende.

Etter en times korpsøvelse blir det fredagspils på Steinsfjorden Panorama. Her regner jeg med at noen av mine gode venner dukker opp. Så blir vi sittende her og skravle mens vi ser på solnedgangen.

Fra Steinsfjorden Panorama forrige fredag Ebbe vil helst være anonym så han ser ikke i kamera

Fredagen avsluttes med hjemmelaget pizza. Siden skaden min gjorde det vanskelig å kjevle har det ikke vært pizza på menyen på noen uker. Men nå i dag skal det kjevles om jeg så med gjøre det med en hånd. Deigen står til heving klokka drar seg mot korpsøvelse og jeg har skrevet det jeg skulle i dag.

God Hælj folkens

NÆRMER MEG FRISK OG RASK

Nå er det litt over tre uker siden jeg syklet og hadde mitt ublide møte med en hund og hard asfalt. Det har vært tre laaange uker. De som kjenner meg vet at jeg hater å sitte stille, jeg må drive med noe hele tiden. Jeg prøvde meg på en skikkelig gåtur uka etter ulykken. Det var ikke smart. Jeg puttet innpå litt smertestillende og la i vei. De to første kilometerne gikk greit. Så begynte det å gjøre vondt i brukne ribbein og kragebein. Jeg klarte å komme meg hjem, men resten av dagen måtte jeg tilbringe på sofaen i sterkt medisinert utgave. Jeg måtte også ta en uke og litt til fra fra mine ivrige musikanter. Ribbeina gjorde det umulig å spille trompet. Riktignok klarte jeg å spille dagen etter ulykken ved hjelp av medisiner men det var nok ikke det smarteste jeg har gjort. Så det måtte jeg lide for natten og dagen etter. Men nå endeligbegynner jeg å fungere som normalt. Jeg kan gå treningsturer i raskt tempo i en time før det begynner å bli ubehagelig. Jeg klarer å gire med venstre hånd når jeg kjører bil. Mr PCX fikk luftet seg på mandag uten at det gjorde vondt. Joda dette er bedre.

Siden det var sportsdag for lærerne i går onsdag, hadde jeg fri. Derfor tok jeg mot til meg og klatret opp på Mr.Big. Tanken var egentlig å se om jeg klarte å komme av og på uten at det gjorde vondt. Det gikk, riktignok ikke så veldig elegant men det gikk. Neste test var å prøve om jeg fikk på mc jakka. Mc jakka er stor og tung og jeg må innrømme at det smertet litt da jeg tok den på, men jeg klarte det. Neste steg var da å ta på hjelmen. Det å ta på hjelmen medfører at begge armene må løftes til hodehøyde for å tre den på. Litt ubehagelig var det men ikke vondt. Så var det å klarte opp på Mr Big, nok en gang. Neste mål var å få den ut fra parkeringa uten for mye ubehag. Mr Big er stor og tung og underlaget på parkeringa hans er grov singel, noe som krever litt kraft. Begge hendene ble plassert på styret og jeg brukte beina til å bakke han ut. Det gikk som smør i flesk og Mr Big var fri. Han hadde stått stille i nesten fire uker men startet med en gang (skulle da bare mangle). Jeg prøver en liten tur sa jeg til meg selv. Gjør det vondt får jeg snu. Målet var å kjøre bort til en kamerat som jeg skulle hjelpe med noe datagreier, en avstand på 12 – 13 km. Det gikk som en drøm. Det var faktisk letter å kjøre Mr Big enn det hadde vært å kjøre Mr PCX på mandag.

Endelig på tur med Mr Big igjen


Etter å ha hjulpet min gode venn Knut med pc problemene var jeg sulten. Det var også lenge siden jeg hadde vært og spist papaya salat i Prakonchai og siden det var fint mc vær dro Mr Big og jeg dit. Han brummet fornøyd av sted mens undertegnede satt og nøt den gode følelsen man får av å kjøre mc. Vel fremme i på Tesco Lotus Prakonchai ble Mr Big parkert og jeg gikk inn for å få meg papaya salaten. Det var mye folk der, faktisk så mye folk at det ikke var noe ledig bord til meg. I det jeg tenkte at det var bomtur ser jeg noen kjente ansikter. Det er tre av lærerinnene fra skolen min. Ya, Nipaporn og Gail. Jeg går bort og hilser og blir invitert til å sitte sammen med dem. Flaks. Ikke bare fikk jeg sitteplass men jeg fikk jammen sitteplass sammen med tre flotte damer. Heldiggrisen meg. Papayasalaten min kommer på bordet og damene er imponert av jeg klarer å spise noe med så mye chili.

Papayasalat

Etter en hyggelig lunsj bestemmer jeg meg for å kjøre en skikkelig omvei hjem. Det blir en runde på nesten 100 km før jeg er hjemme. Det eneste jeg merker når jeg kjører er at jeg er ekstra på vakt når jeg ser hunder i veikanten eller i nærheten av veien. Ett par ganger skvetter jeg til og har noen kraftige oppbremsinger pga dette. Får håpe at dette går over. Jeg er vel også litt stivere i svingene enn det jeg var før ulykken. Men det skal nok også gå seg til. Da jeg parkere Mr Big etter turen er både skulder og arm helt ok. Dermed har jeg friskmeldt meg selv for motorsykkelkjøring.

Sykling og løping det får vente en uke til. Jeg vil ha tatt røntgen og fått lov til å kaste støttebandasjen før jeg skal gi meg i kast med noe jeg blir veldig svett av. Nå har jeg hatt på denne støttebandasjen 24/7 siden ulykken. Den har kun vært av når jeg har dusjet. For at denne ikke skal få en mer udelikat lukt enn den allerede har, så får skikkelig svetting vente til den kan kastes. Men det er det doktoren som bestemmer når skal skje. Jeg håper å tror der er mindre enn en uke til.