UFLAKSUKA DEL 2

Siste del om denne litt spesielle uka

Fredagen hadde jeg lovet min gode venn Herbert å komme innom for å hjelpe han med nettbank og litt annet datarelatert. Herbert er 82 år og ikke lenger helt komfortabel med pc og nettbank, så jeg har de siste årene vært hans sekretær og hjulpet han med slike ting. Denne dagen tenkte jeg at jeg kunne kombinere turen til Herbert med trening. Planen var som følger: Syklet til Herbert via en omvei slik at det ble rundt 30 km sykling for å komme dit, strake veien til Herbert er 10 km. Etter å besøkt Herbert sykle til Frognerbadet, svømme en time for så å sykle hjem.

Klokka hadde passert 830 da jeg la av gårde. Jeg hadde sjekket dekkene på sykkelen pumpet dem harde og fine, samt puttet badetøy i sekken. Det var medvind de første 15 kilometerne så gjennomsnittsfarten var rundt 30km/t . De siste 15 kilometerne var det blanding av sidevind og motvind, så da jeg kom fram til Herbert var snitthastigheten sunket 28 km/t. Det går fort når man ikke skal over noe fjell.

Etter endt oppdrag hos Herbert var neste post på programmet å sykle bort til Frognerbadet. En tur på rundt 10 kilometer. Jeg holdt god fart og gledet meg til å svømme litt samt fylle opp energilageret med en kopp kaffe. Men slik skulle det ikke bli. Ett par kilometer får Frognerbadet ble sykkelen myk i bakdelen. Joda nok en gang punktering. Faen! Sa jeg, men det hjalp ikke. Rundt 3 kilometer til Bankruat og verksted. Her var det bare å trille avgårde nok en gang. Svømming fikk det bli når sykkelen var lappet.

Jeg hadde vel gått og trillet noen hundre meter, da en motorsykkel som akkurat hadde passert meg snur og kommer tilbake. En hyggelig mann spør om jeg trenger hjelp. Han snakket forbausende bra engelsk. Jeg peker på bakhjulet mitt og forklarer at jeg får trille sykkelen til Bankruat for å få den lappet. «I am police» Sier mannen og viser fram politiskiltet sitt. » I will help you». Borte i veien kommer en pickup kjørende. Politimannen steller seg midt i veien holder opp politiskiltet sitt og bilen stopper. Jeg hører at han spør sjåføren hvor de skal. Bankruat, svarer sjåføren. «Da skal dere ta med falangen» . Sier politimannen. Og slik ble det. Han hjelper meg med å løfte sykkelen opp på lasteplanet. Før jeg klatrer opp på lasteplanet, må vi ta bilde. «Show my boss that I work and help falang». Sier han og smiler. Vel oppe på lasteplanet sammen med sykkelen bærer det avsted til Basnkruat. Jeg blir kjørt helt til verkstedet. Sjåføren kommer ut og hjelper meg med sykkelen. Da jeg tar fram lommeboka for å betale litt for bryderiet rister han på hodet. Han vil ikke ha noe for jobben. Jeg takker høflig for hjelpen og triller sykkelen inn på verkstedet. Nok en gang blir dekket lappet.

Da sykkelen atter en gang er lappet,ser jeg på klokken og oppdager at det ikke er tid til svømming. Jeg skal være på skolen klokka 1500. Men en omvei hjem det er det tid til. Jeg legger inn en 10 km ekstra sløyfe rundt Bankruat. Det går helt fint helt til jeg er 2 kilometer hjemmefra. Gjett hva som skjer. Helt riktig. Flatt bakhjul igjen. to ganger på samme turen. Nok en gang kommer jeg trillende hjem med sykkelen. Denne gangen skal jeg reparere selv. Bakhjulet blir tatt av dekk og slange blir tatt av felgen. Slangen har fått mange lapper og bakdekket er utslitt. Ikke noe mer å tenke på. Her får jeg bare investere i nytt. Så mandag får det bli Buriram tur. Fram til da så får jeg plage knærne mine med løping i stedet for sykling.

Lørdag er det treningsfri. Dvs ikke helt. Jeg tar jo med korpsbarna og bader, så det blir gjerne en time eller to med svømming og lek. Sånn ble det også denne lørdagen. Merkelig nok så var det ingen ting som gikk i stykker den dagen.

Søndag ble det løping. Det gikk letter enn forventet. Men etter 50 minutter verket knærne såpass at det var bare å gi seg. Det samme på mandagen 50 minutter løping. Etter å ha strekt ut og dusjet ble bakdekk lagt bak på bilen og ferden gikk til sykkelbutikken i Buriram. Grunnen til at jeg tok med det gamle var at jeg ville være helt sikker på at jeg fikk riktig dekk med hjem. Det er tross alt 60 kilometer hver vei. Butikken hadde både dekk og slange. Vel hjemme ble alt montert og dermed var sykkelen klar til neste dag.

Tirsdagens tur gikk greit helt til jeg var 500 meter hjemmefra. Da var bakhjulet flatt igjen. Ny slange og nytt dekk holdet akkurat 50 kilometer! Nok en gang ble det trilling hjem. Dekk og slange demontert. Slangen ble lappet. Så vasket jeg slange, felg og dekk i vann, slik at det ikke skulle ligge hverken sand eller annet inne i dekket. Lot det henge til tørk resten av dagen. Så monterte jeg det. Og nå noen uker seinere er det fortsatt i orden. Punkteringsspøkelset har dratt sin vei for denne gangen. Bank bank bank

UFLAKSUKA DEL 1

Noen uker vil det seg bare ikke. Her er en slik uke

Det var uka etter jeg hadde vært i Norge. Sykkelen hadde stått ubrukt i 7 – 8 dager. Motivasjonen for å komme inn i de faste rutinene mine var stor. Joda jeg er ett vanemenneske som liker at ting går på skinner. Tid er som penger, hvis man ikke planlegger hvordan den skal brukes, blir den bare borte. Så derfor, om å gjøre å komme seg ut på sykkelen igjen og inn de faste daglige rutinene.

Det var mandag, kalenderen viste første juli, klokka var 0645 og jeg var i rute. Siden det var en stund siden sykkelen hadde blitt brukt fikk den litt luft i hjulene, litt olje på kjede samt en liten dæsj på gearwirene. Spotify spilte fra «sykle» spillelista mi, Samsung appen var fikk beskjed om jeg skulle sykle. Til tonene av Chuck Berry la jeg avsted. Det var deilig å kjenne at jeg ble varm og svett. Kjenne musklene jobbe mens hjerteslag og pust økte frekvensen.

Nytelsen varte i drøye 7 km. Flatt bakhjul. Faen! Langs ruta mi er det mange motorsykkelverksteder hvor jeg kan få lappet ett punktert dekk. Men ruta har noen «hull». Mellom hjemme og 13 km er det ett slikt hull. Dvs at nå var det like langt til mitt lokale verksted hjemme som det var til verkstedet i nabobyen. Jeg valgte å trille sykkelen hjemover. Rask gange med punktert sykkel i slitte plastikksandaler er jo også en form for trening, tenkte jeg mens jeg langet ut. Svett skulle jeg i vertfall bli.

En liten time senere var jeg tilbake hjembygda. Sykkelen ble trillet inn på det lokale verkstedet. Innehaveren og for så vidt den eneste som jobbet der var ikke tilstede. Kona kunne fortelle at han kjørte sønnen på skolen. Ok, sa jeg. Jeg henter sykkelen seinere i dag. Jeg gikk hjem for å dusje. Jeg hadde da fått trent selv om det ikke ble den treninga jeg hadde planlagt.

Jeg hentet sykkelen seinere på dagen. Det hadde vært to hull i slangen kunne mekanikeren fortelle. Men nå var det tett. Men jeg burde nok tenke på å bytte dekk mente han og viste meg hvordan det så ut. Joda jeg måtte si meg enig. Det var nok på tide å kjøpe ett nytt. I følge sykkelcomputeren hadde bakdekket gått rundt 4600 km, så det hadde da gjort nytten sin. Men noen turer til fikk det holde. For å få ett nytt dekk av den typen jeg bruker måtet jeg til Buriram og en slik tur var ikke planlagt før nærmere hælja. Så fire fem turer til a 50 km det måtte det klare, tenkte jeg. Så feil kan man ta.

Tirsdagens tur gikk uten problemer. Jeg kom meg rundt og sykkelen fungerte helt greit. Når jeg skriver helt greit er det fordi sykkelen bærer preg av å ha rullet rundt 23000 km. Selv om det er ett kjent merke, Trek, var det ingen dyr sykkel. Det at det er en billig modell merkes godt på den nå. Riktignok har kranklager, kjede, kassett (drev) og andre slitedeler blitt byttet underveis, men den er sliten og ikke mer enn 90% i orden. Men siden jeg sykler for å brenne av fett og få bedre kondisjon tenker jeg at det gjør ikke noe. Jo tyngre sykkelen er å sykle, desto hardere trening. Så inntil videre får den holde.

Onsdagen kom. Jeg dro i vei og holdt en fin fart. De 2,5 kilometerne med stigning var unnagjort. Nå var det 2 km utfor. Belønningen for å ha tråkket opp. Utforkjøringene ble unnagjort og en km etter disse var jeg hallveis, altså 25 km unnagjort, og dermed ca 25 km unna hjemme. Beina kjentes gode ut og jeg holdt meg rundt 28 – 30 km/t. Ingen vind i dag, dette kunne bli en bra tid. Samsung appen kunne fortelle meg at jeg hadde 19 km igjen da det skjedde. Flatt bakhjul igjen. Nå var jeg i det andre store «hullet» på ruta mi. Det var rundt 8 km til nærmeste verksted. Av med hjelmen, stoppe sykkelappen og begynne å gå. Som jeg skrev i litt lenger opp. Ingen vind i dag, til gjengjeld var det steikende sol. Det ble noen lange og varme kilometer før jeg kom til verkstedet en time og litt til etter. Sykkelen ble lappet og jeg kunne atter en gang sykle hjemover.

Torsdagen ble det ingen sykling. Jeg hadde lovet frua å bli med å kutet gress til kuene. Jeg blir like svett av det som av sykling, det er varmt og selv om kutteren går på bensin og gjør jobben er det tungt arbeid. Etter to timer var vi ferdige. Gresset ble lagt i sekker og sekkene ble stablet på den medbragte vogna. Vogna ble igjen festet bak på fruas scooter. Etter 300 meter bikket vogna og halvparten av sekkene falt av. Nå var det den jævla vogna som hadde pungtert. Gresset ble stablet om slik at mest mulig vekt kom på vognas «friske» side. På den måten kom vi oss tilbake til farmen, slik at kuene kunne få mat. Min lokale mekaniker tjente nok en gang en liten slant på å lappe hjul. Selv dro jeg til Frognerbadet hvor en ett par times svømming fikk meg i bedre humør.

Over halve uka var godt, men det skulle bli verre. Så følg med på del 2 som kommer helt plutselig

*Denne vogna ble dratt av scooteren da den punkterte*

HJEMREISEN

Som lovet. Her er litt om hjemreisen

Den siste kvelden og natten i Norge ble tilbrakt hos gode venner på Haslum, for dere som ikke vet hvor Haslum er så ligger det i Bærum utenfor Oslo. Stor takk til Inger og Anders som nok en gang lot meg campere i kjellerstuen. Kjøttkaker til middag er ikke dagligdags på rismarkene så takk også for en for meg, eksotisk middag.

Etter frokost med gulost og kaffe var det tid for avreise. Fordelen med å overnatte hos mine gode venner på Haslum er at det er sentralt. 5 minutter å gå til trikken (jeg vet at noen har begynt å kalle den for t bane, men t bane er noe man har i Oslo øst. I Bærum har man trikk). Reiseruten var som følger. 1. Trikk fra Haslum til Nationalteateret. 2. Flytoget fra Nationalteateret til Gardermoen. 3. Thai Airways fra Gardermoen til Suvannabhumpi. 4. Buss til Don Muan. 5 Air Asia fra Don Muang til Buriram. 6. Mr Dark blue fra Buriram airport og hjem. Forventet total reisetid ca 24 timer

Da jeg kom til trikkeholdeplassen hadde jeg 1 minutt på meg til å kjøpe billett. Bankkort ble stukket inn i maskinen og kjøpet var i gang. Hvor mange soner skulle jeg ha? 3 eller 4? Mens jeg lette på kartet kom trikken inn på stasjonen. Da trikken forlot stasjonen hadde jeg fått tidsavbrudd på billettkjøpet mitt og måtte derfor starte forfra. 15 minutter til meste trikk, dette burde jeg rekke. Joda jeg klarte det. Etter litt fomling fikk jeg riktig billett med riktig antall soner. Da var det bare å vente på neste trikk.

Vel framme på Nationalteateret stasjon virret jeg litt rundt før jeg fant riktig vei mot flytoget. Det er ikke bare bare for en enkel sjel fra rismarkene å finne fram i storbyen. Hvor faen var nå bilettautoamten for flytoget? Mer virring, før jeg fant ut at jeg var på feil sted. Flytoget og billettautomaten var ved en annen rulletrapp. Ikke enkelt å finne fram nei. Men omsider var jeg klar for neste etappe. Oslo til Gardermoen.

*Nede på perrongen var alt som før med innstilte og forsinkede tog*

Vel framme på Gardermoen var det bare å sjekke inn. Ville jeg få noen dumme spørsmål om returbillett denne gangen? Neida. En hyggelig kar sjekket passet og billetten og ønsket meg god tur. Sikkerhetskontrollen neste. Som vanlig var det selvsagt mange som ikke har skjønt at pc,en skal ut av veska, at beltet skal tas av osv. Stor honnør til dem som jobber i sikkerhetskontrollen, de er tålmodige folk. Jeg hadde ikke holdt ut med denne jobben en time. Joda jeg tar av beltet legger pc’en i egen boks, er jeg i tvil om skoene mine inneholder metall tar jeg også av disse. Lommene er selvsagt også tømt. Dermed kom jeg gjennom uten ett eneste pip. Neste stopp taxfree for innkjøp av akevitt til jul. Med 1 liter akevitt samt noen store plater med firkløver i håndbagasjen gikk ferden mot passkontrollen. Håper den automatiske er i drift tenkte jeg mens jeg ruslet bortover. Jeg orker ikke dumme spørsmål som. «Bor du i Thailand»? » Hvorfor har du ikke returbillett?» Osv. Heldigvis, den selvbetjente var i drift. Vel gjennom denne var det tid for en liten reise pils og en baguett. Begge deler smakte fortreffelig. Dyrt ja, men noe må man da unne seg i ungdommen.

Hva er det med nordmenn og flyreiser? Så fort noen ser at det er tegn til liv ved skranken i gaten så stiller de seg opp. Om å gjøre å være først. Tror disse folka at noen kommer til å ta setet deres hvis de ikke albuer seg først i køen? Det slår aldri feil når jeg flyr til og fra Norge. De gangene jeg flyr feks innenlands i Thailand er det ikke sånn. Der venter vi til vi får beskjed om at det er vår seterad sin tur. Men her på Gardermoen full trengsel, til tross for at personalet opplyser om boarding rekkefølgen. Som vanlig sitter jeg og venter og ser på kaoset. Fryder meg også når noen får beskjed om å vente fordi det er dem som skal lenger bak i flyet som skal på først. Omsider har de grå panterne med følge albuet seg ferdig, og dermed er det min tur. Håndbagasjen blir lagt i hylla, min nyinnkjøpte bok samt ørepropper til mobilen blir lagt i lomma på setet. Det er bare å synke ned i setet og nye turen.

Det ble lite søvn på denne overfarten, kanskje jeg sov ett par timer til sammen. Jammen godt jeg ikke skal kjøre bil fra Bangkok og hjem tenkte jeg i det vi landet i Thailand. Når alle skal av flyet er det mye av det samme. Her gjelder regelen om bruk av spisse albuer, altså meg selv først. Siden flyet ikke sto ved gate ble det buss inn til terminalen. Så de som hadde brukt sine spisse albuer og skjøvet barna sine foran satt helt sikkert på bussen å ventet da vi som ikke deltok i krigen gikk ut av flyet.

Fordelen med å kjøre buss på flyplassen er at man blir fraktet rett til imigration i stedet for å gå kilometer vis. Ut av bussen opp trappen og der begynte køen til imigration. Men nå finnes det flere enn en imigration, så jeg valgte å gå til den neste. Litt mindre kø her. Stilte meg opp og etter 45 – 50 minutter var det min tur. Imigration offiseren besvarte min hilsen med ett lite nikk. Tok passet mitt ba meg legge hånden på fingeravtrykk maskinen. Scanning av fingeravtrykk nok en gang, så var det bilde. Jeg fikk passet tilbake og var nå offisielt hjemme. Da jeg kom ned til bagasjebåndet ser jeg jammen kofferten min svinge rundt. Får tak i den og går mot tollen. Som vanlig ingen kontroll av meg. Neste etappe buss til Don Muang. Ja jeg har god tid.

Vel framme på Don Muang sjekker jeg inn og finner meg en stol i nærheten av gaten . Nå skal det leses. Jeg leser ett par sider og dupper av. Mangelen på søvn begynner å gjøre seg gjeldene. Jeg setter mobilen på vekking 10 minutter før boarding tid. Boka blir lagt bort, jeg flytter meg enda nærmere gaten og finner en plass hvor jeg kan hvile hodet. De neste to timene går fort. Jeg våkner av mobilalarmen. 10 minutter til boarding. Jeg finner ett toalett får gjort mitt fornødne og skvettet litt kaldt vann i ansiktet. 15 minutter seinere sitter jeg i setet mitt på Air Asia FD 3520 til Buriram. Vi er i rute.

Da vi lander på Buriram airport har det akkurat regnet. Det er vått på bakken og den fuktige varme lufta slår i mot meg i det jeg går ut av flyet. Deilig å være hjemme. Bagasjen kommer og jeg kan rusle ut til Mr Dark Blue (bilen). Mr Dark Blue brummer fornøyd i gang. Endelig siste etappe. Jeg merker at jeg er trøtt, så det blir stopp på første bensinstasjon. Svart kaffe. Etter en kopp av dette vidundermiddelet kjører jeg hjem. Da jeg parkerer hjemme 80 minutter seinere, kan jeg konstatere at jeg brukte 22 timer på hjemreisen.

Neste gang er det nok stor sannsynlighet for at jeg kjører bil til Bangkok. Jeg er for lite glad i flyplasser til at en slik reiserute frister til gjentagelse.

MER BLOGG MINDRE FACEBOOK

Som følger av Facebook’s stadige sensurering av folk som ikke skriver og deler det som ansees som politisk korrekt vil jeg i tiden som kommer bli mye mindre aktiv på FB. Jeg vil nok fortsette å dele artikler og annet jeg mener bør leses av mine venner men mine personlige meldinger og bilder skal det bli mindre av på FB.

Så kjære venn og/eller leser legg inn bokmerke i nettleseren din slik at du finner bloggen min. Plutselig kan jeg være bort fra FB for godt.

EN SNARTUR TIL NORGE

En mandags for snart 3 uker siden formiddag kom den triste meldingen om at min far var gått bort. Ikke uventet men en trist beskjed å få. Dermed måtte Norges tur ordnes. Dette innlegget skal handle om selve reisen til og fra Thailand. Ikke om begravelse og hva annet jeg gjorde i Norge.

Tirsdagen gikk turen til imigration. Reentry måtte på plass. Jeg ankom ved 10 tiden og det var mye folk der. Jeg trakk kønummer 12 og det var nr 6 som satt ved den ene betjente disken. Det var riktig nok to andre plasser som også var bemannet men den ene var opptatt med en stor bunke pass og den andre tok seg av 90 dager. Dette kunne ta tid, noe det også gjorde. To og en halv time senere var jeg ute med reentry stemplet i passet mitt. Første skritt på veien til Norge var i boks.

Resten av tirsdagen og deler av onsdagen ble tilbrakt foran pc’en. Flybilletter var ikke lett å få tak i. Dvs hvis jeg var villig til å betale fra 15 tusen og oppover eller reise i 20 timer eller mer var det ikke vanskelig å få billetter. Men jeg hadde nå tenkt meg maks en mellomlanding og pris ikke over 10 tusen. Aller helst direkte fly. Det ble brukt mye tid på å søke på forskjellige datoer. Jeg hadde tenkt meg å bli 7 – 10 dager i Norge, men uansett hvordan jeg søkte på disse datoene ble det for dyrt. Dermed måtte jeg tenke annerledes og tilslutt fant jeg billetter som var innenfor prisleie men som ga meg ett kort opphold. Avreise søndag 23 juni klokken 00 40 med Thai retur torsdag 27 juni også med Thai. Pris 8500.

Neste steg. Hvordan skulle jeg komme meg til Bangkok. Med bil ville det koste 2000 Bath i diesel og rundt 1500 i parkering. Joda jeg vet det finnes billigere parkering også men jeg er lat og vil ha det som er enkelt. Buss så jeg på som lite aktuelt siden jeg uansett måtte få noen til å kjøre meg til Buriram. Fly fra Buriram til Dan Muang og gratis buss til Suvanabhumpi ble det billigste for meg. Med en pris på rundt 3000 Bath og gratis parkering på Buriram airport falt vaglet på denne løsningen. En liten hake var at jeg ville få veldig god tid i Bangkok avreise dagen. Men tid har jeg nok av og med en god bok skulle nok det gå bra.

Klokken 1100 lørdag 22. satte jeg meg i bilen for å starte første etappe. En time og 20 minutter seinere parkerte jeg på Buriram airport. Jeg hadde allerede sjekket inn på nettet så her skulle det bare være å droppe kofferten, finne seg en god stol og begynne på den medbrakte boka. Det var ingen bagasje drop her. Jeg måtte faktisk sjekke inn på nytt og mitt boardingkort hjemmefra ble erstattet med ett nytt. Det var ikke noe kø her så det gjorde ingenting. Jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen og fant meg en plass i avgangshallen. På tavla sto det at flyet var 30 minutter forsinka, men jeg hadde hav av tid så intet problem. Boka ble funnet fram og jeg fikk lest rundt 80 sider før det var klart for boarding. 2 Etappe kunne begynne

*Liten flyplass men sort fly som var helt fullt*

Flyturen skulle ta 50 minutter , noe den også gjorde. Air Asia sine bestillingssider er laget slik at du i utgangspunktet har kjøpt alt de har å tilby på reisen, så må du klikke vekk det du ikke vil ha mens du bestiller. De har vært flinke, for jeg hadde ikke klart å klikke vekk alt de tilbød. For da skiltet for setebelter slukket fikk jeg mat, mat som jeg tydeligvis hadde bestilt og betalt for. Det var noe stekt ris med grønnsaker. Ikke noe godt i det hele tatt. Det gjorde forresten ikke noe, for jeg hadde uansett ikke rukket å spise det opp. For like fort som jeg hadde fått maten ble den samlet inn og det var landing på gang. Bortkastede penger.

Bussen fra Don Muang til Suvanabhumpi (beklager skrivefeil) gikk fra terminal 1. Etter å spurt meg fram en rekke ganger og blitt tilbudt special price for taxe like mange ganger fant jeg da bussen. Jeg viste fram min billett til Norge fikk ett stempel på hånden og kunne omsider sette meg på bussen. En drøy time seinere var vi framme på Suvanabhumpi (beklager skrivefeil) . Jeg hadde mer enn 7 timer til neste fly skulle gå.

Jeg sjekket inn og ble kvitt koffert. Så gikk turen gjennom sikkerthetskontrollen og videre til imigration. Hos imigration var det kø, lang kø. De hadde begynt med scanning av fingeravtrykk og dette tok tid. Først høyre hånd, så venstre hånd og tilslutt tomlene. Dette tok sikkert 2 – 3 minutter ekstra pr person, så ikke rart det var lang kø. Men jeg hadde god tid så i motsetning til mage andre som sto der var jeg tålmodig.

Omsider var jeg gjennom dette også. Sulten var jeg også blitt, så det ble en dyr øl og en enda dyrere burger. Totalt nesten 600 bath, ja det er klart det var en stor øl en halvliter. Burgeren derimot var ikke så stor og heller ikke så veldig god, men jeg ble da mett. Jeg gikk til gaten fant meg en stol, tok fram boka og leste 100 sider. Eller var det mer?

Flyet gikk til den oppsatte tiden. Og det var fullt. Etter en kort stund i luften var det mat, ett måltid som faktisk var ganske godt. Med litt rødvin ved siden av kjente jeg at jeg begynte å bli trøtt. Så da maten var servert la jeg setet tilbake og lukket øynene.

Det ble kanskje ett par tre timers dårlig søvn på veien til Norge. Det var en meget trøtt person som etter 28 timers reise kunne sette seg i sofaen hos min eldste datter. Framme

Litt om hjemreisen kommer seinere