SYKEHUS OG PLUTSELIG FERIE

Noen uker er bare helt håpløse, nå er det fredag kveld og den uka som har gått, ja den har vært slitsom. Med en liten tass i huset som sliter litt med å finne seg tilrette i denne verden og med en skole som stadig klarer å overaske meg med sine krumspring og mangel på informasjon. Så kan selv en dreven kar i sin beste alder ble sliten. Så ja kjære leser akkurat nå føler jeg meg sliten og tom.

Uka begynte bra. Jeg hadde hatt besøk av min gode venn Anton noen dager. Søndag skulle han reise hjem til Thepsatit og jeg fant ut at jeg ville kjøre sammen med han ett stykke. Han ville kjøre via Buriram og det passet meg fint, da kunne vi skilles der. Slik ble det. Mr Big og meg selv tok følge med Anton og hans Forza fram til Buriram. Anton fortsatte hjemover mens jeg parkerte Mr Big og inntok en skikkelig thai lunch. Etter lunch og kaffe gikk turen hjemover, det ble også tid til en stopp hos en annen god venne, Herbert. Her hjalp jeg han med noe pc problemer, før vi avsluttet med ett glass øl ( man kjører fint på ett lite glass øl). Joda søndagen var en bra dag. Mandag var også en bra dag. Jeg tok med den nybakte mammaen og vesle Dylan til Prakonchai. Her fikk vi handlet inn for hele uka og jammen ble det ikke en iskaffe slik at jeg fikk vist vesle Dylan de flotte damene på Mr. Donut, noe han forresten ga fullstendig blaffen i. Vi får se om 14 – 15 år, da tenker jeg interessen er annerledes. Når vi kom hjem ble det en rusletur med Dylan i vogna rundt i landsbyen.

Fra mandagens rusletur

Tirsdag morgen var ikke Dylan i form. Han var varm hadde litt feber. Men han spiste som han pleier og virket ellers ganske normal. Vi ble enige om å se det an.

Jeg dro på skolen som jeg pleier. Denne uken skulle den nye øvingsplanen min settes ut i livet. Alle musikantene hadde nå fått sine faste tider å spille på. Hittil dette skoleåret hadde det meste vært lytt «flytende», men nå skulle det bli andre boller. Trodde jeg. Tirsdag er trompetdag. Trompetene fra tredje og fjerde klasse skulle øve. 3 stykker fra 3.klasse og 3 stykker fra 4.klasse. Det var også satt av tid til trommer og en 2.klasse elev fra en annen skole. Da jeg kom på skolen fikk jeg beskjed om at 3.klasse hadde fått tidlig fri så de var allerede hjemme. 4.klasse var opptatt med noe viktig men elevene skulle komme bort til meg så snart læreren lot dem slippe. Etter å ha ventet i en time kom det en elev. Hun kunne fortelle at de andre fortsatt var i klassen og jobbet. Den ene eleven som kom fikk i stedet en lang spilletime med læreren helt for seg selv. Eleven fra 2.klasse, som går på en skole i Bankruat kom til avtalt tid. Så totalt to elever denne dagen.

Da jeg kom hjem var Dylan blitt verre. Her var det bare en ting å gjøre, komme seg til sykehuset. På vårt lokale sykehus i Bankruat ble vi loset først i køen da de fikk se Dylan og lese hans journal. Det var leger og sykepleiere en bekymret mor og bekymrede besteforeldre. Blodprøver og annet ble tatt av vesle tapre Dylan. Mens disse ble analysert fikk Dylan litt intravenøst. Da resultatet av blodprøven kom viste det seg at han nok hadde en liten infeksjon i kroppen. For en gutt på 3 uker med litt dårlig almenhelse kunne dette være alvorlig nok. Men legen mente han hadde det bedre hjemme enn på sykehuset, så utstyrt med litt febernedsettende samt beskjed om å våke over han hele natten og ta kontakt hvis feberen gikk opp reiste vi hjem igjen. Det ble lite eller ingen søvn den natten. Dylan våknet med jevne mellomrom sutret litt fikk en kald klut på pannen og sov videre.

Onsdag morgen var han litt bedre. Han hadde fortsatt feber men mindre enn dagen før. Jeg dro på min vanlige morgentur med sykkelen. Lite søvn og tanker som hele tiden var hos Dylan gjorde at det ble en tung tur. Føltes som motvind fra alle kanter. Vel hjemme ble jeg med frua for å kutte gress til kuene. Kuene skal ha mat uansett og beitemarkene våre trengte noen dager uten beitende kuer, i tillegg var også frua sliten etter den søvnløse natten så hjelp til kutting var på sin plass. Først sykling så tre timer med gress. Joda man blir sliten i Thailand også. Klokka blei nesten 1400 før alt gresset var i boks. Så ett par brødskiver før turen gikk ut til skolen. På timeplanen sto følgende: Trompeter 5 klasse, trombone, klokkespill og melodica samt eleven på trompet fra en annen skole. Ingen fra 5 klasse møtte opp. to av fem melodica møtte opp samt min yngste trompetelev fra skolen inne i Bankruat. Jeg klaget min nød til Nipaporn. Hva skjer? Nei 5 klasse hadde vært opptatt med lærerern sin fram til 1630 deretter hadde de gått hjem fordi de var så slitne. Var beskjeden jeg fikk.

Vel hjemme sjekket jeg opp hvordan det sto til med Dylan. Fortsatt feber og i mine øyne ganske syk. Jeg fikk Noon til å ringe sykehuset og etter litt fram og tilbake fikk hun tak i legen fra i går. Hun mente fortsatt at vi ikke skulle komme nå i kveld. Derimot ville hun at vi skulle komme torsdag morgen, for da skulle det være en barnelege der. Ellers så var beskjeden som sist. Våke over han hele tiden. Jeg tok første vakt. En vakt som faktisk var ganske koselig. Dylan lå på brystet mitt og vi sovnet begge to.

Kvalitetstid

Torsdag morgen gikk turen til sykehuset nok en gang. Dylan hadde fortsatt noe feber men hadde faktisk spist (sugd/drukket) godt denne morgenen. Framme på sykehuset ble han veid og målt. Nye blodprøver ble også tatt. Så var det bare å sitte og vente. Endelig var barnelegen på plass blodprøven analysert og vi ble ropt inn på kontoret hans. Blodprøvene viste at infeksjonen var nesten borte. Legen mente at han var i ferd med å ble bra. Vi kunne bare reise hjem. Lettet dro vi hjem. Jeg dro ut på en lengre sykkeltur, ikke så mye for å få trent men mer for å avreagere. Det var deilig med litt alenetid.

På skolen denne torsdagen var det samme program som på tirsdag. Trompeter tredje og fjerde klasse. Ingen elever møtte opp. Oppgitt gikk jeg nok en gang opp til Nipaporn for å spørre om hva som skjer. Begge klassene hadde gått hjem tidlig og de hadde dessverre glemt å si ifra til meg. Oppgitt dro jeg hjem. Jeg følte at motivasjonen min for å holde på med dette korpset var i ferd med å nå ett lavmål.

I dag er det fredag. Dylan er feberfri, og tilbake til sitt normale. På skolen derimot er det ikke tilbake til det normale. Fredager er dagen for samspill. Planen var å starte med litt marsjøvelser. I begynnelsen av oktober er det parade og det går fort dit. Ved ankomst skolen ser jeg at andre og tredje klasse allerede er gått hjem. Der forsvant 8 av musikantene tenker jeg. Jeg sjekker innom klasserommene til de andre klassene. Fjerde klasse er også gått hjem. Femte og sjette klasse er på plass. Lite trolig at de blir med på noen øvelse i dag sier Nipaporn. De øver til en stor stave konkuranse. Den skal være den 5. september sier hun. Rektor og skolen satser stort på dette i år og eleven skal til og med gå på skole de neste lørdagene. Ja da er det vel ikke noe vits at jeg kommer de neste to ukene, sier jeg. Nipaporn er enig, alle elevene vil være opptatt med dette så hun tror ikke noen får tid til å spille. Da tar jeg to uker fri sier jeg. Hvis noen vil spille så får dere ringe meg så skal jeg komme, sier jeg i det jeg går.

Er dette begynnelsen på slutten for skolekorpset? Pr nå føler jeg at skolen tar meg for gitt og at de gjerne vil ha ett korps som de kan vise frem, men at de ikke skjønner at vi øve for å ha noe å vise frem. Vi får se hvordan det går om to uker. Akkurat nå er alt tungt og dystert.

Men jeg får bruke den ledige tida på Dylan og litt ekstra øving. Kanskje får jeg også noen nye ideer til hvordan jeg skal få skolen til å ta meg litt mer på alvor. Mellom oss: Jeg savner den gamle rektoren, den gang han styret var det mer levelig for meg.

God hælj

KORPSNYTT

Jeg vet det er mange av leserne som savner en rapport om skolekorpset. Vel her har dere siste nytt om bandet

Siden skoleåret startet 16.mai har det vært litt turbulent blant de eldste jentene i korpset. 6 av trompetene går i samme klasse, femte klasse. Disse er grunnmuren i bandet, det er de som skal «dra lasset» dette året. Det er dem som også gjorde at vi for første gang kunne spille på 17.mai. To av disse jentene har nå fått det for seg at det å spille er kjedelig og ukult. Jeg vet ikke om de bruker begrepet ukult her i Thailand men dere som er norske lesere skjønner nok hva jeg mener. Jeg merket vel dette i slutten av forrige skoleår også, at disse jentene var litt lei, men da hadde vi korpstur på gang og de spilte, kanskje ikke med 100% entusiasme, men de spilte. Disse to jentene som er gått lei er dessverre også lederjentene i denne klassen, noe som betyr at vil du være med i gjengen, må du gjøre som disse jentene vil. Faktisk helt likt det man finner i Norge.

Pga dette har vi ikke fått øvd inn alle de nye låtene jeg har arrangert til bandet. Når det sitter elever på øvelsene som er mer opptatt av mobilen sin enn av å spille og som også prøver å overtale de som faktisk vil spille, til ikke å spille. Ja da blir det tungt for en stakkars lærer. Jeg måtte faktisk gi dem kniven på strupen. De fikk følgende ultimatum: Enten møte på øvelsene for å lære, eller slutte i korpset. Nipaporn som måtte hjelpe meg med å overbringe dette budskapet syntes det var vanskelig. Men som jeg sa til henne. «Hvis de ikke vil, så kan vi ikke tvinge dem». Det er gratis å spille i korpset, jeg jobber gratis og det eneste jeg forlanger er at de som er med faktisk viser interesse for å spille». Joda Nipaporn var enig, men hun trodde det kom til å ende med at de sluttet. Det stemte, dagen etter kunne hun fortelle meg at de to leder jente hadde rukket opp hånden og ville slutte, samtidig som de hadde sett strengt på de andre jentene. Dermed så hadde alle sluttet. Ok tenkte jeg, nå står vi uten grunnmur i bandet, på tide å tenke nytt.

Vi sto uten grunnmur i bandet en uke. De yngre øvde for harde livet og all den nye musikken jeg hadde skrevet ble lagt bort. Skulle det bli musikk på morsdagen måtet det bli enkelt, veldig enkelt. Men så var det mine to super trommisser, jeg måtte finne på noe til dem slik at ikke de gikk lei. Jeg hentet frem ett av mine nylagde arr. Her skulle det være heftige sambarytmer. Hvis jeg spilte selv og fikk med Elisabeth på trombone kunne vi fikse det, var tanken. Men så tikket det inn en melding på telefonen. Jentene hadde ombestemt seg. Kunne de få spille likevel? Joda det kunne de, svarte jeg, Men da forventet jag at de møtte opp på øvelsene og gjorde som jeg sa. Slik ble det. Det viste seg at rektor hadde snakket med dem og overtalt dem til å fortsette. Så nå er grunnmuren tilbake på plass. De som var entusiastiske før de «sluttet» er fortsatt entusiastiske, mens de to som startet opprøret fortsatt er litt negative. Vi får se hvordan det går.

Morsdagen var det konsert. En konsert som på tross av en turbulent innøvingstid ble veldig bra. To av mine ny arrangerte thailaåter ble spilt til stor jubel fra de fremmøtte mødre. Musikantene liker å spille musikk de kjenner så spillegleden er stor, selv de negative jentene liker disse låtene. Sambaen som vi hadde begynt å øve inn den får vente. Kanskje er den klar til paraden i oktober, eller til jul, vi får se.

I går som var tirsdag 13/8 fikk jeg ny melding fra skolen. Skoleinnspektør og skolesjefen fra Prakonchai med følge skulle besøke skolen. Kunne vi spille klokken 1300? Når er dette da? Spør jeg. I morgen onsdag, er svaret. Heldigvis var det ikke noe annet på kalenderen, så jeg svarte at konsert det skal det bli. Da jeg var nesten hjemme fra dagens sykkeltur ringer telefonen. Det var Nipaporn. Hvor jeg var? Ute og sykler, svarer jeg, men er hjemme om 5 minutter legger jeg til. Besøket til skolen kommer snart, sier hun. Kan du komme om en time? Joda svarer jeg. jeg må dusje og skifte så er jeg klar. Vi blir enige om at Nipaporn skal ringe når det nærmer seg konsert, jeg har tross alt bare 5 minutter å kjøre til skolen. Jeg får dusjet og skiftet før Nipaporn ringer. «konsert om 20 minutter» . Jeg reiser opp på skolen. Musikantene mine har allerede hentet instrumentene sine å står og venter. Vi stiller opp og drar i gang. Konserten var fremskyndet to og en halv time, men den ble minst like bra som den på morsdagen. En stolt rektor vaier og takker meg for konserten.

Skrevet det før. mange ganger. Planlegging? Nei det har vi ikke hørt om.

Selfie med noen av musikerne
Fra dagen konsert

BESTEFAR DEL 3

Som lover her er del helt plutselig

Fredag 1.august det herrens år 2019. Som vanlig starter jeg dagen med 2 timer og 50 km sykling. En gammel bestefar må passe på helsa og holde seg i form. Etter utført sykkeltur og pakking av noe småtteri som skal være med til sykehuset går ferden nok en gang til Buriam hospital, forhåpentligvis for siste gang på en stund.

Framme i Buriram og klok av tidligere erfaringer med å parkere velger jeg en ny variant i dag. I stedet for å kjøre forbi sykehuset og satse på at det er parkering i nærheten, velger jeg i stedet å stoppe i en sidegate syv åttehundre meter før sykehuset. Bilen blir låst og jeg begir meg i retning hospitalet. Klokka er rundt halv elleve. Som kjent slipper ikke jeg inn før klokken elleve, derfor ringer jeg frua og melder min ankomst. Hun møter meg ved inngangen og forteller at før vi kan gå opp på avdelingen må noen papirer stemples. Vi kommer til riktig sted, frua tar kølapp og så er det bare å vente. Etter nesten 30 minutter er utskrivingspapirene stemplet og vi kan gå opp til mor og barn. Frua leverer de stemplede papirene til en av sykepleierne mens jeg går bort til Dylan. Noon er opptatt med å snakke med legen. Her får hun gode råd om både amming og annet. Jeg løfter opp Dylan som for en gangs skyld er våken. Så kommer frua med mer papirer. Her er regninga, sier hun. Den må betales før vi kan reise. Jeg legger Dylan tilbake på senga og kikker på regninga. Her er alt spesifisert nedover. Mange punkter og mange summer. Totalen for en stk vaginal fødsel er 12750 Bath. Det var dyrt tenker jeg, så dyrt at jeg rekker regninga fram til legen som fortsatt står der, og spør han om dette kan være riktig. Det kan han ikke svare på, han er lege og ikke regnskapsmedarbeider. Lurer på hvordan fattige risbønder har råd til å føde tenker jeg. Jeg har en norsk kamerat som for en stund siden ble pappa. Lurer på hva han betalte? Jeg sender han en melding. Seks syv tusen svarer han etter en stund, men det var med keisersnitt. Ja ja, jeg får vel bare betale da. Jeg får med regninga samt ett par andre papirer som skal leveres sammen med regninga når jeg betaler. Men først må jeg i minibanken.

Etter å ha funnet en minibank og tatt ut en bunke tusenlapper går jeg inn på sykehuset igjen og finner kassa. Trekker kølapp men heldigvis bare to foran meg. Det blir min tur, jeg leverer regninga og de andre papirene jeg er blitt utstyrt med. Mens damen i luka leser papirene jeg ga til henne tar jeg fram lommeboka og teller opp 13 tusenlapper, slik at disse skal være klare. Damen i luka sier: Song roy Bath, på godt norsk 200 Bath. Jeg må spørre igjen. Song roy Bath? Damen nikker. De klargjorte 13 tusenlappene for ligge i fred, jeg fisker ut 2 hundrelapper i stedet. Damen tar i mot og jeg får kvittering. Lykkelig og med en følelse av å ha tjent 12500 Bath forter jeg meg vekk. Kanskje de har gjort en feil. Etterpå får jeg greie på at det er en egenandel ved slike fødsler, det er den jeg har betalt. Resten blir dekket av det offentlige.

Tilbake på barselavdelingen er det klart for avreise. Bestemor, altså min frua, tar Dylan, Noon har noen papirer som må vises til nurse Diesel ved utgangen av avdelingen. Ingen spebarn slipper ut uten at de har de riktige papirene. Ved utgangen av barselavdelingen, ved disken til nurse Diesel, må Noon legitimere seg og levere fra seg papiret som viser at vi har betalt og har tillatelse til å reise hjem. Bestemor samt mor og barn venter ved hovedinngangen mens jeg går og henter bilen. Dylan er snart klar for sin første biltur.

Bestemor og Dylan blir plassert i baksetet mens Noon sitter foran sammen med meg. En nybakt mor en 2 dager gammel gutt samt en nybakt bestemor og en stolt (ste)bestefar forlater Buriram hospital og reiser hjem.

Endelig hjemme

BESTEFAR DEL 2

Her har dere del 2. har du ikke lest del 1? gjør gjerne det først.

Det var onsdag 30.juli. Morgenens sykkeltur var unnagjort og en bag med babyklær var pakket. 70 km kjøring, så skulle jeg få møte vårt nye familiemedlem, Dylan. For så vidt var det ingen grunn til å stresse, jeg ville uansett ikke få komme inn på barselavdelingen før klokken 1100.

Klokka 1100 presis gikk en jevn strøm med familiemedlemmer til alle de nye verdenborgerne opp trappen til fødeavdelingen. Mitt i denne strømmen av forventningsfulle fedre, bestemødre og bestefedre gikk jeg også. Først gjennom en sal, mange nybakte mødre der, men ingen jeg kjente. I neste sal derimot så jeg ett kjent ansikt, der satt min kjære stedatter, Noon, i sengen sin. Ved siden av henne lå en liten gutt som var sånn rundt 19 timer gammel. Han hadde sort hår og var så lys i huden at damen i nabosengen trodde jeg var faren. Om jeg ville holde han? Selvsagt ville jeg det. Så liten han er, tenkte jeg. Liten? Sier Noon, nei han veide over 3 kg så han er ikke liten. Senere fikk jeg vite at normal fødselsvekt på thailandske barn er under 3 kg.

Den stolte (ste)bestefar sitt første møte med Dylan

Mens vi er der kommer legen for å se til mor og barn. Han lytter på Dylan og på mitt spørsmål om Dylan er frisk og rask nikker han og sier «strong boy». Mens legen sjekker mor og barn kikker jeg litt rundt på avdelingen. Den er delt inn i flere saler med 8 – 10 senger i hver. Det er faktisk ganske fullt der, jeg ser kun to ledige senger. Alle har babyene hos seg. Er babyene her hele tiden eller har de eget rom? Spør jeg. Babyene er der hele tiden og deler seng med mor, svarer frua. Hvor sover du? Spør jeg henne. Hun peker under senga. Ganske rikt og under senga til Noon har frua rullet ut sin sovematte. Alle de andre som er her og passer på sover også under sengene, for mellom sengene er det ikke plass, forklarer frua. Jammen er jeg heldig som kan reise hjem, tenker jeg da jeg noen timer seinere sitter i bilen på vei hjem.

Så er det blitt torsdag 31.juli. Jeg har fått beskjed om å komme litt tidligere på sykehuset i dag. Jeg må ta med Noon til amphur og få papirer på Dylan. Uten papirer kan han ikke reise hjem fra sykehuset. Forøvrig så tror både Noon og min kjære kone at de kan reise hjem i dag.

Klokka 10 er jeg på plass utenfor barselavdelingen. Når jeg skriver utenfor så er det nettopp det jeg er. Nurse Diesel, eller hva hun heter, er en myndig sykepleier og hun bare rister på hodet når jeg forklarer at jeg skal hente Noon for å kjøre henne til amphur. Å nei jeg skal ikke komme her og komme her nei. Jeg ringer frua og gir telefonen til nurse Diesel. Etter litt om og menn slipper hun meg faktisk inn, riktignok ikke med smil, men jeg kom da inn.

Dylan blir overlatt til sykepleierne på barselavdelingen mens vi drar til ampur. For en gangs skyld så går det raskt på ett offentlig kontor. Kun en foran oss i køen og hun er faktisk damen i sengen ved siden av Noon,hun er ute i samme ærend som oss. Altså papirer på at den nyfødte er født. Jeg spør om hun vil sitte på tilbake, hun svarer høflig nei, faren hennes venter med bil utenfor. Hun går og så er det Noon sin tur. 10 minutter seinere er vi på vei tilbake til sykehuset.

Da vi kommer tilbake er klokka over 11 og det er visitt tid. Nok en gang sitter jeg på senga og holder Dylan mens jeg kikker litt på de andre nybakte mødrene og fedrene som ligger der. Det er kommet en ny dame i sengen ved siden av Noon, hun ble trillet inn i dag tidlig forteller Noon meg. En stolt pappa tar bilder av sin nye arving. Så setter han seg på gulvet ved siden av senga, legger ut bilder på Facebook og starter med å chatte. Mobiltelefonens forbannelse tenker jeg. Mor og baby sitter i senga mens den nybakte faren syntes det er viktigere å oppdatere venner og bekjente med bilder av arvingen enn å bruke tid på mor og barn. Sabnt å si når jeg ser meg rundt så er det mange mobiltelefoner i bruk både blant besøkende og nybakte mødre.

Besøkstiden er slutt Frua og jeg går for å spise. Skal Noon og Dylan hjem så blir det først klokken 1700 får jeg beskjed om. Vi spiser lunch klokken er 1400 og jeg har noen timer å slå ihjel. En skikkelig gåtur er tingen, tenker jeg. Frua skal ringe meg hvis mor og barn blir skrevet ut før tiden. Jeg sier ha det og begynner på min planlagte walkabout. Da kommer regnet. Jeg går tilbake til sykehuset. Finner meg en plass ved utgangen, slik at jeg kan gå hvis det slutter å regne.

To timer seinere har det sluttet å regne. Men da er det også besøkstid igjen så jeg går opp til familien på barselavdelingen. Noon og Gail har pakket sammen en del av klærne og har forbredt seg på å reise hjem. Gail, altså min kjære, gleder seg til å ligge i en seng igjen i stedet for under, noe jeg har stor forståelse for. Så kommer legen. Reise hjem? Å nei. Minimum 48 timer etter fødsel før du kan reise hjem sier legen, til Noon. Du må bli en natt til. Jeg ser på ansiktene til både Noon og Gail at de er skuffet. Spør legen om det er helt sikkert at dere kan reise hjem i morgen og når på dagen dere blir skrevet ut, sier jeg. Joda i morgen ca klokken 12 kan dere dra sier legen. Dermed blir det en natt til for Gail under senga til mor og barn, mens jeg må reise hjem alene.

Del 3? Ja den kan komme når som helst

BESTEFAR DEL 1

Prosessen med å ble (ste)bestefar var lenger og mer tidkrevende enn forventet. Men her har dere uansett del 1. Til dere som også har opplevd fødsler i Thailand. Dette er slik jeg opplevde det, det kan jo ha vært helt annerledes for dere

Løndag 28. Juli, klokka er rundt 21.00 og min kjære høygravide stedatter klager over smerter i magen. Kan det være junior som har lyst til å komme ut? Det pakkes en bag og Mr Dark Blue kjøres frem. Neste stopp sykehuset i Bankruat. Stedattera blir tatt i mot og bragt inn på fødeavdelingen for sjekk. Frua og jeg må vente utenfor. Jeg skal senere oppdage at fødeavdelinger i Thailand er forbeholdt fødende og de som arbeider der. Etter en veldig lang time kommer legen ut og forteller oss at Noon skal overføres til Buriram sykehus. De syntes junior har dårlig hjertelyd og i Buriram har de spesialister. Frua og Noon blir plassert i en ambulanse mens jeg kjører hjem alene. Frua skal ringe hvis det skjer noe. Klokka drar seg mot 24 da telefonen ringer, det er frua som opplyser at de er framme, at Noon er lagt inn, frua skal overnatte på en betong benk utenfor fødeavdelingen. Til de av dere som tenker. Så gjerrig han er, som ikke spanderer hotellrom på sin kone. Sykehuset forventer at pårørende er på plass hele tiden og kan bistå med mat og annet som pasienten måtte trenge. Jeg lover å komme tidlig neste morgen og medbringe både klær og annet hun trenger.

Det ble ikke mye søvn på meg den natten. Ble liggende å tenke på dette med dårlig hjertelyd og hva hvis det værste skulle skje, hva jeg skulle gjøre med alt som sto klart på barnerommet? Klokken 0500 ga jeg opp. Jeg sto opp luftet Stang spiste mine havregryn og pakket en bag til frua. Rundt halv sju satt jeg bilen på vei til Buriram. Aldri har de syv milene ditt føltes lenger enn på denne mandags morgenen. Til slutt kom jeg da fram, fikk parkert og gikk mot sykehuset. Vårt lokale sykehus i Bankruat er lite og oversiktlig, det kan ikke sies om sykehuset i Buriram. Det er stort og består av både nye og gamle bygninger. 90%av skiltingen er på thai, (hva annet kan man forvente når man er i Thailand?) så her var det bare å ringe frua for å få henne til å møte meg. Frua forklarte hvor jeg skulle gå og jammen fant jeg ikke fram. Fødeavdelingen var i ett av de gamle byggene hvor det også foregikk en større oppussing.

Var det noe nytt om mor og barn? Spurte jeg. Frua hadde ikke fått noen informasjon siden hun fikk beskjed i natt om det bare var å vente. Ingen dårlige nyheter er gode nyheter tenkte jeg. Dette skulle bli en lang dag. Klokka 11 ble frua ropt bort til døren inn til fødeavdelingen. Noon skulle ha mat og det måtte vi skaffe. Uansett så var det greit å røre på seg. Mat til Noon ble kjøpt inn. Beskjed om at maten var på plass ble gitt til dørvakta. En stund etter kom Noon ut. Hun hadde fått lov til å spise ute i gangen hos oss. Da jeg spurte henne hvordan formen var sa hun at hun følte seg bra og håpet hun kunne få reise hjem i løpet av dagen. Da hun hadde spist ferdig kom en høflig men meget bestemt sykepleierske og beordret henne tilbake inn på avdelingen.

Med Noon tilbake på avdelingen gikk frua og jeg ut for å spise. Ja før vi kunne gå måtte hun si ifra til dørvakta at vi skulle gå å spise. Dørvakta fikk telefonnummeret hennes og dermed kunne vi gå. Nudelsuppe med kjøtt smakte fortreffelig. Da vi var gode og mette ville frua tilbake til benken utenfor fødeavdelingen. Jeg hadde lyst til å røre på meg. Dermed gikk frua tilbake mens vandret rundt i Burirams gater. I tilfelle frua skulle ringe med nyheter og mitt nærvær var ønsket, lot jeg vandringen foregå i nærheten av sykehuset. Ja så nå kan jeg godt si jeg er lokalkjent rundt sykehuset i Buriram.

Jeg gikk bla forbi den lokale jernbanestasjonen

Etter en drøy times vandring i sol og godt over tretti grader. Gikk jeg tilbake til betongbenken utenfor fødeavdelingen. Noe nytt? Spurte jeg. Nei det var det ikke kunne frua opplyse. Kanskje du kan spørre om hun skal hjem eller om hun skal være her, sa jeg. Etter litt om og men fikk vi da tak i en ansvarlig som skulle sjekke for oss. Noon skulle bli en natt til var beskjeden. Kanskje hjem i morgen. Siden vi har hund som hadde vært alene siden tidlig på morgenen dro jeg hjem mens frua nok en gang måtte belage seg på en natt på betongbenken.

Fruas camp utenfor fødeavdelingen
Fra betongbenken vår
Bak døra er fødeavdelingen

Tirsdag 30 startet jeg dagen med sykling. Siden jeg ikke hadde hørt noe fra frua i løpet av natten tenkte jeg at det ikke hastet med å dra til Buriram. Da jeg etter to timer var hjemme igjen ringte jeg frua for å høre hva jeg skulle ta med av klær og annet. Etter å ha pakket det som frua hadde bedt om dro jeg igjen til Buriram. Jeg vurderte å ta Mr Big, men noen truende skyer fikk meg til å velge bilen i stedet.

Straffen for å komme mye seinere til sykehuset var at nå var det umulig å finne parkering i nærheten. Sykehuset har faktisk ett stort parkeringshus i 6 etasjer. Joda jeg prøvde der også men endte opp med å kjøre seks etasjer opp og seks etasjer ned. Fullt. Litt trim skader ikke tenkte jeg da jeg omsider fikk parkert nesten 2 km unna. Etter en to kilometer lang powerwalk var jeg tilbake ved betongbenken utenfor fødeavdelingen. Nei det var ikke noe nytt denne formiddagen heller. Klokka tikket langsomt avgårde. Det ble lunchtid uten at vi hadde hørt noe nytt og uten at vi hadde fått snakket med Noon. Nei, vi kunne ikke ringe henne på mobil. Mobiltelefoner fikk de ikke ha inne på avdelingen, så telefonen hennes den lå i veska til frua. Nok en gang meldte frua ifra til dørvakta at vi gikk for å spise. I går som i dag ble det nudler men i dag supplerte vi med en papayasalat på deling. Denne salaten var skikkelig god så denne restauranten skal få besøk flere ganger.

Tilbake på benken vår var det fortsatt ikke noe nytt. Klokka tikket langsomt avgårde, jeg fikk gjenoppfrisket mine kunnskaper i Angry Birds. Da klokka passerte 1600 bestemte jeg meg for å reise hjem . Nok en gang hadde jeg en hund som skulle luftes og jeg skulle også svinge nedom farmen for å se at vår landbruksvikar gjorde skikkelig arbe. Jeg synte synd på frua som nok en gang måtte tilbringe natten utenfor fødeavdelingen.

Jeg var 20 minutter hjemmefra da musikken fra Spotify ble avbrutt av innkommet anrop. Det var frua. Noon hadde fått en sønn klokken 1530, kunne den stolte bestemoren fortelle. 1530 da var jeg fortsatt på sykehuset, sier jeg. Når fikk du beskjed? Akkurat nå, svarer frua. Hun kunne opplyse at både mor og barn hadde det bra, men at hun ikke hadde fått sett dem ennå. Skal jeg lufte Stang (hunden) og komme tilbake? Spurte jeg. Nei du kommer ikke inn på barselavdelingen før klokken elleve i morgen, kunne frua fortelle. Så det er ikke noe vits. Hun lovet å sende bildet av minsten så fort hun fikk sjansen.

Lykkelig kjørte den nybakte (ste)bestefaren hjem. Foreløpig var alt gått bra.

Litt utpå kvelden tikket det første bildet inn

Det første bildet