PÅ TUR MED MR BIG

Det er skoleferie og jeg har benyttet sjansen til å ta Mr.Big med på tur til kysten. Nå kunne jeg selvsagt ha skrevet Pattaya, for dte var dit vi dro, men jeg velger å kalle det kysten, siden mange av dere som aldri har vært i Thailand har mange fordommer mot Pattaya. Men shit au, jeg kaller en spade for en spade, og innrømmer at Mr. Big og jeg tok en tur til Pattaya. En by bedre enn sitt rykte.

Som vanlig skulle jeg møte min gode venn Anton på veien. Vi har ett fast møtested og dit er det rundt 230 km fra meg. Totalt er det 375 km fra meg til vårt faste hotell. Tidligere turer har lært meg at jeg bruker ca tre og en halv time fra meg og til møtestedet. Jeg hadde stilt telefonen på vekking klokken 0430 denne morgenen, men som vanlig var min biologiske klokke litt tidligere ute. Jeg var derfor under dusjen allerede da klokken passerete 0430. Det ble dusj og min faste frokost som består av havregryn, youghurt og te. Så var det tid for pakking. Skal man kjøre på mc tur finner man først fram det aller nødvendigste, legger tilbake halvparten, for så å pakke det som blir igjen. Alt dette gikk i en liten sekk som fikk plass i den ene sidebagen på Mr.Big. Så var det på med fullt kjøreutstyr, når jeg skriver fullt kjøreutstyr så er det faktisk det jeg mener. Ryggskinne, Lindstrands jakke og Rukka bukse, alt sammen medbragt fra Norge i sin tid. Nei det er ikke for varmt å kjøre med dette. Det isolerer faktisk ganske godt for varmen. Mc støvler, hansker og hjelm hører også med. Husker noen av de tøffe gutta i landsbyen spurte meg en gang hvorfor jeg alltid kjørte med hjelm, jeg svarte dem at jeg var så dårlig til å kjøre motorsykkel at jeg ikke turde å kjøre uten. Ferdig påkledt besteg jeg Mr.Big og turen kunne starte.

Fullt utstyr

De første 130 kilometrene er morsomme. Da går turen på to felts veier med litt svinger og pen natur. Mr. Big brummet fornøyd og undertegnede satt og koste seg. En og annen tulling som gjorde at kosen av og til ble avbrutt fordi men plutselig måtte stå på bremsen klarte ikke å ødelegge denne delen av turen. Da jeg kom til Watthana Nakhon var det slutt på moroa for denne gangen. Her ble det tid til en beinstrekk og en kaffe. En titt på klokka fortalte meg at jeg hadde god tid til jeg skulle møte Anton.

Beinstrekk og kaffe

Neste etappe ble som vanlig kjedelig. Nå var det 4 felts vei som gjaldt. Jeg trodde den het 359 hele veien men ser nå at den heter 33 og 359, i tilfelle noen av leserne lurer. Det var i vertfall denne veien jeg skulle følge helt til møtestedet. Det var lite trafikk og Mr.Big langet ut. Rundt 110 – 120 viste speedometeret, litt i overkant av fartsgrensen, men ikke raskere enn at jeg stadig vekk ble forbikjørt. Milene forsvinner fort når man ligger i en slik hastighet. Så klokka viste 0955 da jeg svingte inn på vårt avtalte og faste møtested. Dette er vel det som i Norge kan betegnes som servicesenter, her er det kaffebar, restaurant, butikk og bensinstasjon. Jeg benyttet sjansen til å fylle opp tanken før jeg parkerte. Min gode venn Anton har nesten 100 km lenger vei enn meg før han kommer hit, derfor hadde vi blitt enige om å møtes mellom 10 og 11. Som ventet var ikke Anton å se. Jeg fikk tatt av meg både mc jakke og ryggskinne. Deretter var det bare å sette seg på kaffebaren, bestille en iskaffe og vente. Jeg rakk to kaffe før en rød Honda Forza svingte inn og parkerte ved siden av Mr.Big, Anton var på plass. Klokka var 1050. Anton ville også ha kaffe før vi dro videre. Han hadde startet hjemmefra 0500 hatt en stopp underveis for å fylle bensin og hadde nå kjørt drøye 310 kilometer.

Han fikk 40 minutter pause før vin salet på og svingte ut på veien. Nå var det den verste strekningen igjen å kjøre. 4 felts vei med sliten asfalt en del veiarbeid mange lysregulerte kryss og stor trafikk. Velkommen til vei nr 331. I tillegg hadde temperaturen forlengst passert 30 grader. Men ville vi byttet og kjørt bil i stedet? Ikke faen.

Som vanlig var det en befrielse å svinge av 331 og inn på 3241. Nå skulle vi følge 3241 helt inn til Pattaya. Som vanlig lot vi Google maps guide oss de siste kilometerne fram til hotellet. Ikke fordi vi ikke hadde funnet veien uten hjelp, nei fordi Google map tar hensyn til kø og veiearbeid mm. Som vanlig ble vi guidet gjennom bakgater og trange smug helt fram til hotellet. Triptelleren til Mr.Big viste 378 kilometer. Klokka var rundt 1300. Vi var framme.

Etter å ha sjekket inn og fått av seg mc utstyret var det deilig med en dusj. For sent oppdaget jeg at de hadde glemt å legge håndklær inn på rommet mitt. Mitt lille utvalg av medbragte klær hadde jeg ikke lyst til å bruke som håndkle. Gardinene på rommet var sikkert ikke rene så de fristet det heller ikke å bruke. Løsningen ble å lufttørke seg for airconen. Jeg ble blåst tørr i løpet av noen minutter. Vel nede i resepsjonen sa jeg ifra at jeg manglet håndklær og at jeg ikke hadde sett det før jeg var ferdig i dusjen. Why didn’t you call for towels? Spurte damen. Nei det hadde jeg faktisk ikke tenkt på. Må ha noe med alderen å gjøre. Uansett jeg var ny dusjet sulten og tørst. Det var tid for øl og mat.

tid for øl og mat

Ofte når vi er på slike turer sjekker vi inn på hotellet blir enige om å gå ut og spise lunsj, ta en øl eller to for så å gå tilbake til hotellet for å ta en time på øret. Det skjer aldri. Vi kommer gjerne tilbake rundt midnatt ferdige med både lunsj, middag og nachspill, slik ble det denne gangen også. Hva vi gjorde? Bli med neste gang så skal jeg vise deg 🙂

Dagen etter ble brukt til en god frokost på hotell Danmark, jeg har alltid vært svak for dansk mat og på Hotell Danmark har de god dansk mat. Det ble en to timers hyggelig frokost. For å kompensere for alle disse kaloriene og ett par øl for mye kvelden i forveien gikk vil tilbake til hotellet vårt. En distanse på 8 kilometer. Anton ville hvile litt mens jeg peilet merg inn på bassenget. Det ble to – tre timer ved bassenget. Jeg fikk både svømt litt og duppet litt av ved bassengkanten. Kvalitets tid med meg selv.

Etter dette så var det opp på rommet for en dusj, joda jeg sjekket at jeg hadde håndkle før jeg dusjet, så var det å vekke Anton og gjøre seg klar for middag og litt pub til pub gåing. I morgen var det tilbake på Mr.Big for å kjøre hjem.

Det ble ikke midnatt denne kvelden, allerede under middagen kjente jeg at jeg var trøtt. Jeg prøvde meg med kaffe i stedet for øl. Det hjalp men ikke mye. Klokka 2200 var vi tilbake på hotellet. Bar å innse at man ikke er helt ung lenger. Det ble god natt og avtale om å møtes til frokost 0730 dagen etter.

Slik ble det. 0730 ble det frokost på hotellet, litt billigere og mye enklere enn frokosten dagen i forveien. Men like greit. Det å sitte stappmett på motorsykkel kan være ubehagelig. En time seinere sjekket vi ut av hotellet og satte kursen hjemover. Det var lite trafikk ut av Pattaya, vi var også heldige på det strekket med veiarbeid. To timer etter avreise skiltes våre veier. Anton kjørte rett fram mot Korat og jeg tok til høyre mot Buriram.

Jeg nøt siste del av turen. Det er ikke noe som kan måle seg med en motorsykkel tur og her i Thailand kan vi kjøre hele året. Æda bæda

THE WHITE CAMEL

Opp gjennom årene har nesten alle mine kjøretøy hatt navn. Jeg skriver nesten for de to Hyundaiene jeg hadde i Norge fikk aldri noen navn. De hadde ingen personlighet, de var kun rimelige praktiske biler som ble borte i mengden. Bortsett fra de to, så har nok de fleste biler og alle mc’er hatt navn. Grunnen til at min nye Toyota har fått navnet The White Camel er som følger. Opp gjennom årene har jeg aldri eid noen Toyota. Jeg har riktignok kjørt noen Hiacer i jobbsammenheng og ett par Toyota leiebiler har det også vært. Men eid noen, vettu hva! Jeg har alltid sagt at Toyota er biler for folk som egentlig ikke liker biler. Hvis du attpåtil har Toyota med automatgear ja da er du helt ute. Husker en kamerat av meg i Norge kjøpte seg Toyota Corolla på 80 tallet. Kameraten var nyskilt og jeg prøvde å forklare han at det han trengte var en penisforlenger ikke en penisforkorter. Så nå når jeg har gått hen og kjøpt en Toyota med automatgear og attpåtil syntes det er en fin bil, ja da har jeg svelget flere kameler enn Siv Jensen har gjort i sin tid i regjeringen. Derav navnet.

The White Camel var ferdig og klar til henting en fredag for 3 uker siden. På veien til Buriram ble det stopp i banken for å ta ut en anseelig mengde tusenlapper. Da pengene var talt opp ble de lagt opp på disken til meg hundre tusen i hver stabel. Jeg ba pent om å få en stor konvolutt, jeg hadde ikke lyst til å bære disse pengene ut av banken uten noe embalasje. Pengene ble lagt i en stor konvolutt, jeg takket for hjelpen og gikk ut til Mr Dark Blue og resten av familien. Jeg klapper Mr Dark Blue på dashbordet og sa:så var det vår siste tur sammen. Han svarte ikke , men brummet igang og vi var på vei.

Litt før vi nådde Buriram ringet jeg Toyota selgeren som avtalt og sa vi var 10 minutter unna sykehuset. Han skulle møte oss der og vise oss veien til bruktbilsjappa hvor Mr Dark Blue skulle leveres. Han bekreftet at han skulle være på stedet når vi kom, noe som stemte. Han kjørt foran og fem minutter seinere var vi framme hos bruktbilsjappa. Innehaveren kom ut og hilste. Han ba oss sette oss mens han tok ett raskt overblikk og en prøvetur med Mr Dark Blue. 10 minutter seinere kom han tilbake og sa at alt var ok. Han fikk kopi av passet mitt og husboka og jeg skrev under på salgsmeldingen. Så åpnet han ett digert pengeskap. Ett pengeskap som Egon Olsen gjerne ville hatt fingra i, det var både gammelt og velfylt. Tre store bunker med sedler ble tatt ut. Selgeren telte en bunke ga så til meg slik at jeg også kunne telle. I banken hadde de maskin som gjorde dette, her var det manuelt arbeid. To ganger måtte jeg begynne forfra. Jeg blir nok aldri noen bankmann. Jeg fikk dattera til også å telle over. Etter 15 minutters telling var vi alle enige om at det stemte. Tre hundre tusen Bath i brukte sedler. Jeg tok att siste overblikk i Mr Dark Blue for å se om jeg hadde glemt noen, klappet han diskre på panseret og ønsket han lykke til videre.

Her er det cash som gjelder

Vel framme hos Toyota var det først inn til pengedamene, nå skulle The White Camel betales. Mine to bulende konvolutter ble overlevert under oppsyn av meg, selgeren, samt to pengedamer. Bunke på bunke med tusenlapper gikk gjennom tellemaskinen. Det stemte, eller dvs ikke helt, jeg skulle ha tilbake 257 Bath, noe jeg også fikk. Så ble beløpet ført inn i kassaboken, en sånn stor en jeg ikke har sett siden jeg hadde min første jobb. Pengedamene, selgeren og jeg måtte kvittere i boka. Så var bilen betalt.

Sjekka at alt var ok

Neste punkt var papirarbeidet det var mange dokumenter som skulle signeres. Så minnet jeg dem på at de måtte ha kopier av passet mitt og husboka for å få bilen registrert på meg, dette ble gjort og kopiene signert. Så var det endelig klart for overleverings seremonien

The White Camel overleveres

The White Camel var kjørt fram, røde prøveskilt var montert og blomsteroppsatser var stilt opp ved siden av bilen. Selger ett par damer jeg ikke hadde sett før samt selgerens sjef og meg selv med familie ble høytidelig fotografert. Så ble det en rask gjennomgang av bilen sammen med selgeren. Sjekke at alt avtalt utstyr var på plass, han viste meg boka til prøveskiltene som han mente det ikke var nødvendig å skrive i hvis man ikke kjørte ut av Buriram provinsen. På mitt spørsmål om Toyota betalte for bøter innenfor Buriram provinsen ristet han på hodet. Ok sa jeg, da tenker jeg vi skriver i boka. Jeg ble så minnet om at første service var etter tusen kilometer. Det var det, vi steg inn i bilen, jeg startet opp og som avtalt tutet jeg tre ganger da vi kjørte. Nå var jeg offisiell innehaver av en penisforkorter, eller Toyota som det også heter.

DET KOSTER Å VÆRE BESTEFAR del 3

Ny dag og nye muligheter. Det var tre dager siden vi var å kikket på biler. Jeg hadde gjort mine regnestykker og kommet fram til at det mest sannsynlig ville bli en Chevrloet. Men det ville være for dumt å ikke teste ut Isuzu og Toyota. Hva med Mitsubishi tenker noen av dere. Noen Pajero hadde jeg ikke lyst på og i mine øyne er ikke pickupen deres særlig pen. Så derfor var ikke Mitsubishi på lista mi. Nuvel.

Nok en gang ankom vi Buriran city, dvs vi stoppet hos en ny Toyota forhandler litt utenfor byen. Ny og ny, den har vel muligens vært der ett års tid. Nå svingte vi inn og parkerte. I det vi går ut av bilen blir vi møtt av en smiledame som lurer på hva vi skal. Dattera forklarer at vi skal se på bil. Vi blir geleidet inn i butikken og en dresskledd selger kommer bort og hilser. «4 doors pickup with automatic gear» sier jeg til han. Han peker på noen biler som er parkert utenfor. Vi går ut og jeg kikker inn i bilene. Tre stykker står oppe på podiet der. En med fire dører, de andre er to dørers. Ingen med automat. Jeg spør igjen. Automatic? Dattera oversetter. Ok, sier han, og gjør tegn til at vi skal følge han. Vi går gjennom verkstedet til baksiden av forhandleren. Lageret. Der er står det parkert 10 – 15 piuckuper samt en masse andre nye biler. Han peker på to stykker. Automatic sier han. Jeg prøver å åpne dørene på disse. De er låst. Om han har nøkkel? Nei ingen nøkkel. Jeg mister interessen og sier til dattera at vi går. Skal jeg se på bil så skal jeg da for faen kunne åpne dører og se inne i bilen. Jeg begynner å gå mot Mr Dark Blue. Dattera og selgeren kommer etter. Selgeren spør dattera om vi vil ha med en brosjyrer og prisliste. Jeg rister på hodet. Her skal vi ikke kjøpe bil.

Neste stopp er Isuzu. Jeg kan se at de har noen 4 dørs pickuper utstilt utenfor butikken. Vi blir geleidet inn i ett glasskontor. Det kommer kaffe og kjeks på bordet, og en bunke brosjyrer, men ingen selger. Vi drikker kaffen sier jeg til dattera, er det ikke kommet noen da, så går vi. Etter fem minutter går døra opp og en som tydeligvis er selger vaier og hilser. Her er det ingen engelskkunnskaper, men dattera forklarer hva vi er ute etter. Nå hadde jeg regnet med at han skulle ta oss med ut til bilene som står utstilt utenfor. Men nei. I stedet begynner han å bla i brosjyrene og snakke med dattera. Dattera henvender seg til meg og sier at de ikke har noen bil nå, men om to uker kan vi komme tilbake. Jeg kan da fortsatt se at det står en 4 dørs pickup utstilt utenfor men jeg sier ikke noe. Hva med prøvekjøring? Sier jeg. Om to uker, svarer selgeren. Deretter reiser han seg vaier og går. Vi sitter igjen alene. Når det er sånn Isuzu behandler kunder som er i modus for å brenne av en million, ja da får det være. «Lets go to Chevrolet», sier jeg til dattera. I det vi går ut av butikken kjører selgeren avgårde i en 4 dørs pickup det står testdrive på. Isuzu Buriram har nok for mange kunder tenker jeg idet vi kjører ut på veien.

For å komme fra Isuzu til Chevrolet må vi kjøre rundt fem hundre meter og så ta en usving. På veien dit passerte vi den andre Toyota forhandleren i Buriram, mulig det er enda flere men jeg vet kun om to stykker. Det er enda tidlig på dagen så jeg svinger inn. Skader ikke å se om de har bedre service her. Vi blir anvist parkeringsplass og nok en smiledame kommer oss i møte. Vi blir geleidet inn i salgslokale får beskjed om å sette oss og får vann. Om vi vil ha kaffe? Joda kaffe høres bra ut. Damen blir borte. Så dukker selgeren opp. Han presenteres seg på Engelsk og forteller at han kan snakke litt engelsk. Jeg forklarer at jeg er på jakt etter en pickup med 4 dører automatgear og alt utstyr. «This way please», sier han og peker mot døra. Utenfor på ett podie står det tre pickuper. En av dem har automatgear men også 4 hjulstrekk. Jeg forklarer at 4 hjulstrekk skal jeg ikke ha, men om de har samme modell med bakhjulstrekk så er jeg interessert. Joda det har de, men ikke utstilt her, svarer selgeren. Hvis vi vil vente litt så skal han hente den de har på lageret. Vi går inn til kaffen vår mens selgeren drar på lageret for å hente en slik bil jeg vil se på. Service og salgsvilje kalles slikt. 5 minutter seinere kommer han kjørende med en hvit pickup. Bilen er fin den og selv om jeg aldri har vært noe Toyota fan må jeg innrømme at jeg faller for den. Bilen har omtrent samme pris som Chevrolet. Du må ta den gamle bilen min i innbytte sier jeg til han og peker bort på Mr Dark Blue. Joda det kan han gjøre. Vi går bort til Mr Dark Blue som nok en gang blir fotografert og undersøkt. Selgeren får øye på brosjyrene fra både Isuzu og Chevrolet som ligger på setet. Om jeg har fått gode tilbud fra disse, spør han. Ja svare jeg. Hvis du vil selge bil til meg må du gi ett bra tilbud. Om du gir godt betalt for min gamle bil eller mye rabatt på den nye bryr jeg meg ikke noe om. Det er pengene jeg skal gi til deg som betyr noe, sier jeg til han.

Så blir det prøvetur med Toyotaen, ikke den fra lageret, men demobilen deres. Den har litt mindre utstyr men samme motor og gearkasse. Bilen er god å kjøre, ikke noe racerbil dette heller, men grei nok.

Da vi kommer tilbake fra prøveturen ber jeg selgeren komme med ett skriftlig tilbud. Kommer du med det beste tilbudet så blir det handel. Han nikker. Griper telefonen sin og sier han vil ringe til sjefen sin. Sjefen hans sitter i ett møte sier han, så jeg kan ikke gi deg ett tilbud her og nå. Vi blir enige om at han skal sende tilbudet til meg på mail så skal jeg vurdere det mot tilbudet fra Chevrolet, sier jeg til han. Han bukker oss ut i bilen og dattera og jeg setter kursen hjemover. Dette er en selger som kan jobben sin tenker jeg i det vi kjører ut av Buriram.

Klokken 1700 tikker det inn en mail fra Toyota. De gir tre hundre tusen for den gamle bilen, femti tusen i rabatt, full tank med diesel, gratis service i to år, film på vinduene, ett års forsikring samt litt pyntelister mm til bilen. Da er vi nede på under det som Chevrolet skal ha. Det må bli ny Toyota. Ikke tvil. Jeg svarer på mailen og sier at jeg aksepterer tilbudet. Hvilket farger har han og når kan jeg få bilen? Svaret fra Toyota kommer i løpet av 10 minutter. Jeg kan få hvilken farge jeg vil, bare jeg tar perlehvit (den jeg så på). Vil jeg ha andre farger ca 8 ukers ventetid. Tar jeg den hvite kan jeg få bil om noen dager. Jeg svarer på mailen at det blir Toyota og at jeg kommer dagen etter for å skrive kontrakt, da får vi også sjekke opp det med farger.

Slik ble det. Dagen etter reiste jeg ut til Toyota. Tok med gul husbok og pass slik at de kunne starte prosessen med registrering. Bilen skal stå i mitt navn akkurat som Mr Dark Blue. Denne gangen var også frua med. Selgeren kjørte nok en gang fram den hvite bilen. Frua mente hvit bil var greit. Dermed var det avgjort. Jeg kunne få bilen om to dager. Papirene ble fylt ut. Selgeren forklarte meg at det ikke var Toyota som skulle ha min gamle bil. Den måtte jeg levere til en bruktbilforhandler på den andre siden av byen. Han ville så betale meg tre hundre tusen for den. Dette kunne vi gjøre på morgenen når jeg skulle få den nye bilen. Selgeren skulle møte oss og vise oss veien til bruktbilforhandleren og så kjøre oss til Toyota. Dette hørtes greit ut. Jeg betalte de avtalte ti tusen i håndpenger. Dermed hadde vi kjøpt bil. Nå var det bare å vente på at den skulle bli klar.

Da ble det denne

DET KOSTER Å VÆRE BESTEFAR del 2

Mr Dark Ble ble for tre år siden kjøpt hos Nissan i Nang Rong, en forhandler jeg var veldig fornøyd med. Faktisk så fornøyd at jeg anbefalte denne forhandleren til flere av mine venner. Jeg fortsatte å være fornøyd helt til den dagen da jeg oppdaget at fordekkene på bilen var slitt skjevt. Veldig skjevt. Når du driver ett merkeverksted og du ikke har mekanikere som kan se at forstillinga må justeres, da er det bare å gi opp. Verkstedet hadde heller ikke utstyr til det. Derfor ble det ikke tur til Nissan i Nang Rong. Denne forhandleren fortjener ikke flere av mine penger. Så altså derfor var første stopp Nissan i Buriram. Les om Nissans merkeverksted her

Nissan ja. Jeg hadde lenge gått og kikket på Terra, en bil jeg syntes å fin ut og som jeg muligens kunne bli fornøyd med. En ny og bedre Nissan pickup var heller ikke umulig. For selv om jeg var svært misfornøyd med Nissan i Nang Rong, hadde jeg forsåvidt hvert godt fornøyd med selve bilen. Vi ble møtt utenfor butikken av en søt og blid dame som vaiet oss inn. Vel inne i butikken sto det en Terra. Jeg åpnet dørene og kikket inn. Lukten av ny bil slo imot meg. Det er en meget behagelig men dyr lukt. Jeg satte meg inn og justerte førersetet. Joda, jeg kunne nok trives bak rattet i denne. Damen som hadde møtt oss utenfor butikken hadde nå vært og hentet en selger, en som faktisk kunne engelsk og som snakket til meg, ikke til kone og datter. Hun demonstrerte seter som kunne slåes sammen, viste oss en del andre finesser og lurte på om vi hadde lyst på en test drive. Joda en prøvekjøring måtte vi ha.

En fin Terra

Utenfor butikken sto demobilen. Demobilen var en firehjulstrekker i motsetning til den som sto inne i butikken. Ellers var de helt like. Den kvinnelige og meget søte selgeren ba meg trå på bremsen og trykke på startknappen. Bilen startet. Så lurte hun på om jeg hadde kjørt autoamgir før, noe jeg kunne bekrefet at jeg hadde. Jeg satte bilen i revers og ryggekamera kom til syne både i skjermen på konsollet og i bakspeilet. Bakspeilet som forøvrig ikke var ett speil men en skjerm det også. Jeg svingte ut på veien, var var i gang. En 2,4 liters diesel med 2000 km på telleren er ingen racer, men det dro da greit nok. Da vi endelig kom til ett sted hvor det var litt plass ga jeg full gass. Joda den dro bra men heller ikke mer. Både frua og dattera som satt bak og koste seg og mente at dette måtte være bilen for oss. Jeg må si at jeg var ganske så sikker selv også, det var en fin bil. Vel tilbake hos forhandleren var det tid for å diskutere pris.

Det skulle ikke bli oss

Damen slo av hundretusen Bath på bilen med en gang. Dermed var vi mye nærmere mitt budsjett. «Hvilket farger kan du levere?» Spurte jeg. Joda den fantes i mange farger, men hvis jeg ville ha bilen i løpet av en uke måtte jeg ta sølv. Altså den bilen som sto i butikken. Andre farger var det ventetid på. Var det noe jeg ikke hadde lyst på så var det sølv. Alle har jo sølv. «Hvis jeg tar sølv»,sa jeg til selgeren, «da må jeg ha mer rabatt». Hun ringte til sjefen. Hvis jeg tok den bilen som sto i butikken kunne jeg få plukke utstyr for 20 tusen, sa hun. Ok sa jeg, men dere må ta min gamle bil i innbytte og gi en god pris.

Selgeren ble med ned på parkeringsplassen. Tok bilder av Mr.Dark Blue og sjekket papirene på den. Dette sendte hun til sjefen sin. Mens vi ventet på at sjefen hennes skulle gi en pris på innbytte bilen fikk vi kaffe og vi pratet om løst og fast. Jeg fortalte at Mr Dark Blue var kjøpt hos Nissan i Nang Rong. Å ja, sa salgsdamen, det er den andre butikken vår det. Det er samme eier, fortsatte hun. Der og da bestemte jeg meg for at noen ny Nissan skulle det ikke bli. En forhandler er aldri bedre enn sitt verksted. Jeg prøvde å forklare selgeren om hva som hadde skjedd da det var noe galt med Mr Dark Blue. Hun bare smilte og nikket, dette skjønte hun ikke noe av. I stedet fikk jeg ett tilbud i hånden her kunne jeg se at Mr Dark Blue var priset til 280 tusen. Om ikke annet var det greit å ta med seg til neste forhandler tenkte jeg i det vi forlot Nissan. Synd, for Terra var en veldig fin bil.

Neste stopp ble Ford. Jeg har noen venner som kjører Ford og de fleste av dem er fornøyd. Det skader jo ikke å kikke litt og få ett tilbud tenkte jeg. Dagen var uansett satt av til å se på bil. Hos Ford i Buriram var fraværet av engelsk språklige ett problem. Ikke så mye for meg men mest for Ford. Jeg mistet ganske fort interessen. Når all kommunikasjon skal foregå med frua og dattera som mellomledd og ingen av dem har greie på bil, da blir det tungt. Jeg ble vist bort til Everest. Her hadde selgeren tydeligvis fått beskjed om hva vi hadde sett på hos Nissan. Nå var et bare det at Everest’en kostet langt mer enn jeg hadde tenkt å bruke på bil. Så etter å prøvesittet og funnet ut den var diger og hadde gode seter avslo jeg prøvekjøring. Tenk hvis jeg fikk sånn lyst på den at jeg ikke kunne si nei? Best å la være. Hos Ford måtet det eventuelt bli en 4 dørs pickup. Ikke av den kjipe sorten, nei jeg ville ha en med alt utstyr, dog ikke firehjulstrekk. Nei det hadde dem ikke, ble jeg fortalt via min datter. Jeg kunne få en med alt utstyr og firehjulstrekk, men uten firehjulstrekk da må det bli denne sa selgeren og pekte på en kjip bil uten annet utstyr enn automatgear. Nå var min interesse for Ford helt borte. Vi får tenke på det, sa jeg og gikk mot døra.

Nissan NEI Ford Nei

Turen gikk til Chevrolet. Her hadde de en selger som faktisk kunne litt engelsk. Det var en dame kledd i herreklær og med tilgjort dyp stemme. Nei det var ingen lady boy, det var nok en tomboy. Jeg forklarte at jeg hadde lyst på en pick up med alt utstyr men ikke firehjulstrekk. Hun lyste opp, joda det hadde hun. Vi gikk gjennom salgslokalet og inn i neste avdeling. Der var det bord og stoler, sofa og en stk bil. En sort lekker sak med alt utstyr og litt til. Prisen var også langt innafor det jeg hadde tenkt å bruke. Bilen ble prøvesittet og selgeren hentet nøkkelbrikken, slik at jeg kunne få starte den. Bilen ble startet og ganske snart luktet det diesel eksos i rommet. Jeg stoppe den. Om de hadde en tilsvarende bil for tesdrive? Joda det hadde de.

Sort og lekker
Fin bil

5 minutter seinere satt vi i demobilen. Demobilen var selgerens private bil. Selv om hun var mandig i klesstil og vesen var bilen skikkelig femi inni. Det var rosa setetrekk og rosa ratttrekk og rosa gulvmatter. Gjennomført rosa. Bilen var sprek og god å kjøre. Datter og frue kunne bekrefte at de satt godt i baksetet også.

Etter prøveturen ble nok en gang Mr Dark Blue taksert. 300 tusen skulle jeg få hos Chevrolet. Totalsummen jeg skulle betale for å sette navnet mitt på en Chevrolet kontrakt var helt innafor budsjett. Selgeren kunne fortelle at hvis jeg ville ha den sorte de hadde på lager måtte jeg være rask, det var mange som var interessert i den. Jeg sa jeg skulle regne på det og at vi skulle bestemme oss i løpet av noen dager.

Det var blitt lunchtid vi skulle også handle litt på Makro. Så derfor avslutet vi bilshoppingen for denne gang.

Jeg ville sjekk innom Isuzu og Toyota før jeg bestemte meg. En ting var sikkert. Chevrolet var i finalen.

Neste del kan plutselig komme når som helst

FARVEL MR DARK BLUE. Eller. Det koster å være bestefar Del 1

Thailand er dessverre ett av de landene i verden hvor det dør flest mennesker på veiene. Som bilist motorsyklist og syklist er jeg ikke blind for dette. Jeg har også sett mye stygge ulykker her nede. Selv har jeg kommet meg unna med en sykkelulykke (brukket krageben) samt knust fronrute på bilen. Med over hundretusen kilometer på Thailandske veier så langt har jeg vel både hatt litt flaks og hvert dyktig. Men så setter jeg også sikkerheten i høysete.

Etter nesten 3 års trofast tjeneste var det på tide å gå videre

Da jeg hentet Dylan og resten av familien på sykehuset og kjørte hjemover med ett usikret spebarn i bilen hadde jeg hjertet i halsen. Samme kveld ble ett stykk barnesete bestilt på nettet (Lazada). Både mor og bestemor mente det var bortkastede penger, de kunne jo bare holde Dylan når vi var på biltur. Mine forklaringer på at det kunne de ikke falt for døve ører.

Noen dager senere ble barnestolen levert. Mr Dark Blue hadde ikke skikkelig baksete, kun en benk og denne var også uten sikkerhetsbelter. Min intensjon var derfor å koble ut airbagen på venstre side foran sette barnestolen der så kunne vi gutta sitte foran, mens damene fikk sitte bak. Barnestolen ble tatt med ut i bilen. Etter litt fikling og banning, utrolig hva litt bannskap kan gjøre med knotete festeanordninger, var stolen på plass i passasjersetet foran. Neste punkt var nå å koble ut airbagen. Den store tykke boka ble funnet fram. Sidene om airbag ble bladd opp. Her sto det store advarsler mot å ha barn under 12 år foran pga den nevnte airbagen. Ikke noe var nevnt om hvordan den kunne deaktiveres. Det store internettet ble oppsøkt. Nei, ingenting der heller. En epost til Nissan i Thailand ble sendt. Noen timer seinere kom svaret. Det var ikke mulig å deaktivere denne airbagen. Sånn var det med en saken.

De kommende dagene ble flere løsninger vurdert. Montere belter bak var mulig, men fordi det ikke var skikkelig seter ville det bli veldig trangt med barnestolen der. Sette passasjersetet i bakerste stilling bygge ut barnestolen med rikelig med skumgummi eller noen annet for å ta av støyten fra airbagen ble også vurdert og forkastet. Nei skulle Dylan kunne fraktes sånn nogenlunde trygt måtte nok Mr Dark Blue vike plassen, til fordel for en annen bil. Jeg som i sin tid hadde kjøpt Mr. Dark Blue og tenkt at dette skulle være siste gang jeg kjøpe bil.

Jeg brukte ett par uker på å lese bruktbil annonser. Ideen var å selge Mr Dark Blue å kjøpe en bruktbil for pengene. Mye fint og brukt å få kjøpt, men prisene var høye sammenlignet med helt nytt. Det kunne nesten virke som om bilene ble mer verdt etter at de var brukt ett par år. Det ble også noen besøk hos lokale bruktbilforhandlere uten at jeg fant noe tilbud som var verdt å tenke over.

Det gikk noen uker til. Dylan holdt til på bakerste benk i Mr Dark Blue de gangene vi var ute og kjørte. Etter at vi nesten støtte på en motorsyklist som ikke overholdt vikeplikt eller gadd å se seg rundt, noe som medførte en skikkelig bråbrems for oss, hadde ihvertfall Noon skjønt at å holde Dylan hvis vi skulle komme ut for en ulykke ikke var mulig. Denne bråbremsen medførte kun litt melkesøl bak i bilen samt en stk skremt mor. Jeg som ansvarlig sjåfør og bestefar hadde bestemt meg. På tross av dårlig kurs,noe måtte gjøres. Jeg ville aldri tilgi meg selv hvis noe skjedde og det fikk fatale følger fordi jeg skulle spare penger. Dagen etter dro vi til Buriram. Nå skulle tilbud på bil med skikkelig baksete innhentes. Vi får heller spare på noe annet tenkte jeg da vi svingte inn hos Nissan i Buriram.

Del 2 som kan komme helt plutselig vil ta for seg prøvekjøring og service hos de forskjellige forhandlerne jeg oppsøkte.

PARADE OG FOTBALL

De av dere som har fulgt bloggingen min en stund, vet jo at i bygda mi er det idrettsleker hvert eneste år på denne tiden. I år er intet unntak. I år som i fjor og de foregående 6 årene (så lenge som jeg har vært med) starter vi med parade gjennom landsbyen. Skolekorpset går først og deretter følger de respektive klassene. Alt fra 4 – 5 åringene i barnehagen til 11 – 12 åringene i sjette klasse.

Grunnet mye surr og rot fra skolens side dette semesteret var det ikke ett korps i toppform som ledet an i paraden. Vi kunne absolutt ha trengt litt mer øvingstid. Derfor ble marsjrekkefølgen justert slik at vi sto igjen med kun de enkleste låtene, nevner i fleng: When the Saints, Rock Around the Clock, Bartein Mo (en egenkomponert enkel marsj bassert på en thaisang) Welcome to Buriram og Super G. I tillegg hadde vi øvd inn We Will Rock You, på de to siste øvelsene, denne brukte vi som «stå stille låt».

Ventetiden ble brukt til bla å varme opp

Som alltid her i Thailand er klokkeslettene omtrentlige, så også med årets parade. Korpset og resten av paraden var klare til den avtalte tiden 0800, noe hverken de prominente gjestene var eller arrangør staben på skolen. Bare å vente, noe jeg er blitt ganske god på. 40 minutter etter oppsatt skjema var det klart for avmarsj og Super G kunne høres i landsbyen. Paraden beveget seg gjennom landsbyen og opp til skolen, her ble det som vanlig pause. Ingen innmarsj på skolen før skolesjef, politimester samt noen andre vip’er var på plass. Vi kortet ventetiden med We Will Rock og fikk de av elevene som ikke spiller i korpset med på allsang. Gøy.

Innmarsj på stadion

Så kom endelig klarsignalet. Alle de høye herrene var på plass og vi kunne lede innmarsjen på skolen. Da vi var på høyde med ærestribunen var egentlig meningen at korpset skulle stoppe snu seg mot tribunen og dra i gang We Will Rock You. Slik ble det ikke. Vår kjære tamburmajor glemte dette og marsjerte uten å gi stopptegn. Selv gikk jeg bakerst i korpset og kunne dessverre ikke gjøre annet enn å marsjere. I stedet for Wee Will Rock You ble det Bartein Mo og ingen overaskelse for dem på ærestribunen. Men til neste år kanskje

Etter diverse taler flaggheis og tenning av den «Olympiske» ild, var lekene i gang. Mine korpsmusikanter fikk det travelt med å få av seg uniform og få på seg treningstøy. Nå skulle det konkureres i alt fra bocca til stafett. Jeg ruslet en tur hjem. Min fotballkamp skulle ikke starte før etter 12.

Etter å ha vært hjemme og skiftet dro jeg tilbake til skolen. Årets fotballkamp ville jeg ikke for alt i verden gå glipp av. Landsbyherrene mot landsbydamene. Nå tenker vel du kjære leser at dette er rått parti, damer mot herrer. Men reglene i landsbyen er laget slik at forskjellene mellom kjønnene blir nesten borte. Her er ett lite utdrag av regelen slik jeg har forstått dem.

  1. Damene kan bruke skitne knep. Dvs spenne bein holde og rive i skjorter og bukser.
  2. Herrelaget må forholde seg til fotballens regler, brudd på disse gir damelaget frispark
  3. Damene kan ha så mange spillere de vil i mål. I år stilte de med 4 keepere.
  4. Damelagets spillere kan etter takling av herrer sette seg på disse for dermed og hindre dem i å reise seg etter taklinger.

En regel som gjelder for begge lag er at alle får være med. Det var 18 spillere på damelaget og herrelaget bestod av 13 – 14 spillere.

Ett utvalg av årets spillere

Klokka 1330 ble kampen blåst i gang. Speakeren som i engasjement gikk salige Bjørge Lillelien en høy gang dro opp stemingen både på tribunen og på banen. Spillet bølget lenge fram og tilbake, det meste av spillet forgikk på høyre banehalvdel, selv var jeg plassert på venstre midtbane. Endelig, der kom både ball og ett par damespillere i min retning. Damene fikk ballen litt lang foran seg og dermed fikk jeg tak i den. Jeg snudde og så meg om etter medspillere, samtidig som jeg begynte å løpe med ballen foran meg. Så ble det brått tyngre å løpe. En av damelagets spillere hold ett kraftig livtak på meg, mens en annen kom inn fra siden og snappet ballen. Jeg kikket på dommeren, som smilte og vinker spillet videre. Litt lenger fram i banen var en av herrelagets spillere i ferd med å drible seg gjennom damenes forsvar. Ville han komme på skuddhold? Neida, en av de fire keeperen fikk tak i ballen. Utspill fra mål.

Dette utspillet havnet rett foran beina mine. Her var det bare å storme mot mål. Bang der lå jeg i bakken. En av råtassene på damelaget spente bein på meg. Litt fortumlet kom jeg meg opp og fortsatte spillet. Første omgang ble blåst av. 0 – 0 til pause. Rektor som mente han var best egnet som lagleder gikk rundt til alle spillerne på herrelaget i pausen med Hong Tong, altså brandy. En solid shot til vær spiller skulle løfte laget til uante høyder i 2.omgang mente han. Brennevinet gikk ned sammen med isvann. Vi var klare for 2.omgang.

Hva damene hadde dopet seg med i pausen fikk jeg aldri med meg men de åpnet med å gå rett i angrep. Kun en meget god redning av vår noe berusede keeper hindret dem fra å score. Nok en gang fikk jeg tak i ballen og nok en gang gikk jeg i bakken. Vår lokale ladyboy spilte selvsagt på damelaget, og han hadde tatt løpefart og meide meg ned. Der kom det jammen en morsom kommentar fra speaker også. Latteren satt løst både blant medspillere og motspillere da jeg reiste meg. Noen minutter seinere kom ladyboyen i fint driv med ballen foran seg. Nå skulle jeg ta igjen for i stad. Jeg ga gass og prøvde meg på en takling. Det var som å treffe en vegg. Vår lokale ladyboy er nemlig av den store tunge sorten, det var som å prøve å velte en elefant. Mitt forsøk mislykkedes i stedet kom damelaget seg nok en gang gjennom vårt nå litt slitne forsvar. Dram i pausen når man spiller 2 x 20 minutetr i 40 graders varme var nok ikke noe særlig smart. Men bevares vi holdt nullen og kampen endte dermed 0 – 0.

Men en ting er sikkert. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Jeg gleder meg alt til neste års kamp. Jeg lover å ikke trene med ball dette året heller.