JUL PÅ RISMARKENE, ELLER NISSEN KJØRER TOYOTA

Her er litt om årets julehøytid her på rismarkene. Høytid og høytid fru Blom, Thaiene feirer jo ikke jul, men kjøpesentrene derimot de kjører fullt juletrykk med nisser og julemusikk allerede fra seint i november. Så mitt inntrykk er at det blir mer og mer jul her for hvert år.

I motsetning til tidligere år hadde jeg i år droppet å arrangere julemiddag for gode venner. Ikke fordi jeg ikke lenger har gode venner, men rett og slett fordi det de siste årene har blitt litt mye på en gang. Steking av ribbe, lage saus, koke poteter, dekke bord, så avgårde for å dirigere korpset, for så å stresse hjem for å rekke å ta imot gjestene og servere julemat. Dette maset orket jeg ikke i år, så derfor full fokus på dirigentjobben. Og for første gang blir med musikantene på barbeque restaurant etter julekonserten.

Julaften klokken 1715 var hele bandet på plass i Bankruat klare for årets julekonsert. Marias sportsbar var full av folk som skulle feire jul. Vi dro i gang med Bjelleklang, fortsatte med When the saints , omdøpt til When Santaclaus, i anledning julen. Så ble det som seg hør og bør White Christmas og ny av året Winter Wonderland. Musikantene spilte nesten over evne. Under siste nummer ble en av de yngste musikantene sendt inn med hatten for å samle inn litt penger.

Neste stopp var Bankruat Bakery og Noi og Kell’s corner, her var det ikke så mange, men de som var der fikk gleden av å høre hele vårt juleprogram. Nok en gang ble hatten sendt rundt. Totalt fikk vi inn 3976 Bath fra begge steder. Tusen takk for alle bidrag.

Som skrevet før er korpset avhengig av innsamlede midler. Så hvis det er noen som har lyst til å bidra har vi en konto i Norge: 97105315051, kontoen står i mitt navn Hans Petter Iversen. På forhånd takk.

Etter endt spilling gikk ferden videre til Restauranten. Min julegave til musikantene hvert år er julemiddag på Barbeque restaurant. Her er kan musikantene spise og drikke så mye de vil. For mange av dem er det eneste gangen i året de er på restaurant, så derfor er dette ett av årets høydepunkter for dem.

Vel hjemme utpå kvelden tenkte jeg at dette hadde vært en veldig hyggelig og annerledes julaften. Kanskje dette blir den nye tradisjonen?

Musikantene gjør seg klare

Jingle Bells
Så var det mat

Første juledag var det skole. Men ikke en helt vanlig skoledag. Det skulle være gaveutdeling på skolen. Her i Thailand er det vanlig å gi hverandre en gave til nyttår, men siden elevene skulle på speiderleir fra den 26 til den 27 og det var nyttårsferie etter dette ble årets gaveutdeling på skolen arrangert første juledag. Det fungerer på følgende måte, alle kjøper inn en gave, barna maks 20 bath de voksne maks 100 bath. Alle pakkene får ett nummer og så blir det loddtrekning. Når feks min gave blir trukket ut kommer jeg fram og gir den til den heldige vinner, deretter får jeg trekke hvilken gave jeg skal få. Sånn går det helt til alle har fått sin gave. Hva jeg fikk? En eske med kake til kaffen, flaks, det kunne fort hvert tyggegummi.

På forhånd hadde jeg blitt spurt om jeg kunne komme i nissekostyme, noe jeg selvsagt gjorde. Stas å få være nisse. Jeg fikk åpne showet med å ønske god jul og godt nytt år både på Engelsk og Norsk. Jeg avslutte min åpning av showet med å synge på, På Låven Sitter Nissen. Nok en gang fikk landsbyen bekreftet at falangen er ting tong, eller som vi sier på Norsk, helt gæern. Jeg syntes det er viktig å by på seg selv og ikke være redd for å dumme seg ut. Men det er nå meg.

På kvelden første dag ble det ribbe med alt tilbehør sammen med Gail, Noon og Dylan og hyggelig telefon fra min datter i Norge, samt åpning av julegaven jeg hadde fått på skolen. Stappmett av julemat ble det tidlig kveld. Dagen etter skulle jeg hjelpe til med å kjøre elever til speiderleiren samt overaske på kvelden med å være nisse.

Nissen og rektor åpner showet


Min gave overrekkes
Nissen og alle lærerne på skolen

Klokken 0800 andre juledag var jeg på plass med The White Camel på skolen. Alle elevene fra 4 – 6 klasse skulle på speiderleir. Siden det ikke er så mange som har bil her på bygda ble jeg spurt om jeg kunne hjelpe til å kjøre, noe jeg selvsagt sa ja til. Vi skulle ikke veldig langt kun en drøy mil. Picupene ble fylt opp med elever og bagasje og vi kjørte avgårde. Leirområdet var utrolig flott med en stor slette til telt, dusj og toalett, kjøkken samt sovesaler for dem som ikke hadde telt. Skolen min skulle være dere samme med to andre skoler så her skulle det bli liv og røre utover. Siden jeg hadde en del ting og ordne reiste jeg hjem igjen. Nipaporn skulle ringe meg når det var tid for å være nisse.

1800 ringte telefonen. Om jeg kunne være i leiren til 1900? Joda intet problem. På med nisseutstyret. Dessverre fikk jeg ikke tak i Rudolf så det ble The White Camel som fikk æren av å frakte nissen til leiren. Her ble jeg tatt imot av Nipaporn og noen lærere fra en av de andre skolene. Nissen, altså meg, skulle få sitte å se på underholdningen for så å være siste post på programmet. Jeg hadde trodd at jeg skulle være først, gjøre meg ferdig og så reise hjem for å spise ribbe fra i går, men sånn ble det altså ikke. Men det gjorde ikke noe. Det var veldig hyggelig å sitte der, barna hadde forbredt både sang og dans. Da en av elevene fra en av de andre skolene ville ha med nissen på dansing var det bare å trå til. Nok en gang, by på seg selv og ikke være redd for å dumme seg ut. Jeg gjorde så godt jeg kunne under denne tradisjonelle thaidansen. Jeg får nok ikke noe tilbud om å være med på store dansoppvisninger etter dette, men barna syntes det var gøy, å joda nissen hadde det også gøy.

Nissen danser med

Da alle skolene hadde bidratt med underholdning var det min tur. Sekken var blitt fylt opp med godteri og nå skulle jeg, altså nissen, dele ut. Det ble mange håndtrykk og mange som ville høre nissen ønske god jul og godt nytt år både på Norsk og Engelsk. Etter å ha delt ut godteri til alle barna fikk jeg mikrofonen og ønsket nok en gang god jul og godt nytt år både på Engelsk, Norsk og Thai. Det siste til fnising fra barna, jeg må nok jobbe med uttalen.

godteri til alle

Kjære leser ha ett riktig GODT NYTT ÅR

LØSHUNDER ASFALT OG JULEMUSIKK

Det er bare å beklage at det har vært litt stille på bloggfronten de siste ukene. Av grunner som blir beskrevet i dagens innlegg vil dere forstå hvorfor det ble slik. Så derfor bare å lese videre.

For 3 uker siden i dag var jeg på vei hjem fra kontoret, for de av dere som ikke vet det, så er kontoret ett sted hvor vi treffes to ganger for å løse verdens problemer. Slik var det også denne lørdagen for 3 uker siden. De fleste av verdens problemer var i våres øyne løst og jeg satt på Mr PCX og kjørte hjemover. Det var bitt mørkt og fordi Mr PCX ikke har all verdens lys gikk det i ett ganske bedagelig tempo. Litt før jeg er halvveis skal jeg forbi ett tempel. Her som på de fleste andre templene rundt om er det mye hunder. Når en vil kvitte seg med valper eller hunder man ikke lenger vil eller kan ta vare på blir de gjerne gitt i «gave» til det lokale tempelet. Derfor alltid mye løse hunder rundt ett tempel. Disse hundene kan være vanskelige å se i mørket, spesielt når ikke lyset på kjøretøyer er all verden, så da jeg nærmet meg tempelet slakket jeg ytterligere ned på farten. Som vanlig etter mørkets frembrudd lå det hunder i veibanen og «passet på». Jeg kjørte pent og rolig rundt disse, passerte hele gjengen og økte farten. Så ut fra skogen i full fart kommer en hund løpende. Jeg rekker å tenke, dette går ikke bra, klemmer inn bremsene, men jeg har ikke tjangs til å stoppe. Føler at sykkelen treffer noe mykt, så ligger jeg i gata. Takk og pris for at jeg kjørte sakte og pent. Jeg prøver forsiktig å reise meg, joda jeg kommer meg opp, og står på beina. Hunden er borte. Mr PCX ligger på siden med motoren i gang. Jeg får reist han opp på støtta. Noen ungdommer kommer løpende til og spør om jeg trenger hjelp. Jeg takker høflig nei setter meg på PCX’en og kjører hjemover. Kroppen er mørbanket og det verker veldig i høyre skulder og arm, ikke så rart siden det var skulderen og armen jeg landet på.

Vel hjemme oppdager jeg at det ble mye skrubbsår en ødelagt bukse og en ødelagt skjorte. Skulderen begynner nå gjøre skikkelig vondt, ikke ulikt de smertene jeg hadde sist jeg gikk i bakken pga en hund. Hva er det meg meg og løsbikjer? Jeg lar meg overtale til å dra på sykehuset. En nabo kommer med bil for å kjøre meg og frua. I det jeg klartrer inn i bilen hans gjør det skikkelig vondt. Joda her må det nok røntgen til.

Intet brukket men vond skulder

Fremme på sykehuset blir det først rensing av sår og påfølgende stivkrampesprøyte før jeg treffer min gamle venn på røntgenavdelingen. Joda han husker meg fra forrige gang. Bildene blir tatt og jeg får den gledelige beskjeden om at intet er brukket. Jeg har fått skader på muskler og sener men legen mener at jeg vil være tilbake i trening om en drøy uke. Godt bandasjert og med sterke smertestillende tabletter i en pose reiser vi hjem.

Etter ett par dager er skulder og arm fortsatt ubrukelig i tillegg har tre brukne ribbein begynt å gjøre faenskap. Hoste, puste, latter gjør veldig vondt. Noen netter har nå blitt tilbrakt sittende. Hvordan blir det å spille trompet?

Siden det drar seg mot jul og korpset må få på plass noen julesanger har jeg ikke tid til å være syk. Tirsdagen etter ulykken er jeg på skolen som vanlig. Trompeten blir pakket ut med venstre hånd. Vil jeg klare å spille? Det ble ikke lett. Bare det å løfte hornet til munnen gjør vondt. Bevege ventilene gjør vondt verre. Så prøver jeg å sette an en tone. Jeg er døden nær. Smertene skjærer gjennom meg som kniver og tårene renner. Mine første elever ankommer klasserommet. Jeg forklarer med lav stemme at i dag er det dem som må spille og at jeg ikke klarer å synge og snakke høyt heller. Men jeg kommer da gjennom alle spilletimene. Og elevene har i vertfall lært at det ikke er lett å spille trompet med brukne ribbein.

Dagene går og det blir litt bedre for hver dag. Jeg begynner å gå turer, rask gange går fint, men løping går ikke. Jeg prøver også å sette meg ned for å skrive litt i denne bloggen, men det går ikke. Etter 9 dager er jeg tilbake på sykkelen. Ribbeina tillater ikke at jeg tar i og blir andpusten, men opp til smertegrensen går det fint. Etter noen dager kan jeg kjøre litt fortere og ta i litt mer. Og nå på fredag, altså i går, var jeg tilbake på min gamle rute over fjellet. Ribbeina er nå nesten helt bra, armen og skulderen er bedre. Det gjør fortsatt vondt hvis jeg løfter armen i feil vinkel. Fortsatt er det en utfordring å kle på seg skjorte og å dra opp buksa.

I dag er første dagen etter ulykken hvor jeg har vært nesten helt smertefri under trompetspilling. Bra var det siden vi har hatt ett spilleoppdrag som innbefattet både marsjering og mye spilling. Dette er en spillejobb vi har hatt de siste årene. Det er ett stort idrettsarrengement i en av nabolandsbyene. Og NongTago skolekorps leder an i paraden. I år var det ett korps til. Ikke for å skryte men vi var best.

Klare for spilleoppdrag/parade

Siden det snart er jul marsjerte vi inn på idrettsplassen til den kjente marsjen Bjelleklang. Som til stor aplaus. Mine musikkanter kan til tider være litt leie og late på øvelser, men gi dem en uniform og mulighet til å vise seg fram. Ja da løfter de seg mange hakk.

Møt opp i Bankruat på julaften så kan du selv få oppleve disse fantastiske musikantene.

God Hælj