BARNAS DAG

Så er vi allerede 13 dager ute i det nye året. Klokka er 0500 på morgenen og Dylan har bestemt at det er nok soving. Han ser på Youtube mens jeg gjør ferdig dette innlegget.

Den 11/1 var det «barnas dag» her i Thailand. I år som i fjor var korpset invitert til å spille i nabolandsbyen, hvor flere landsbyer, innkludert vår, var gått sammen om å lage ette arrengement.

Jeg var varslet på forhånd om at det ville bli ett noe redusert korps på denne konserten. I stedet for 26 musikanter var vi kun 11. Men vi hadde full trommerekke samt trombone og den beste trompetisten vår. Så selv om vi manglet mange var jeg ikke bekymret for det musikalske. Musikanter og instrumenter ble fordelt i to biler før vi kjørte de 5 kilometrene til arrangør byen.

Snart klare for avgang

Vel fremme ble vi fortalt at i år som i fjor ville vi spille nesten sist. Ikke så rart de ville jo ha stigning i programmet, tenkte jeg. Som vanlig på slike arrengementer var det høytidlig åpning foretatt av en høytstående embedsmann, denne gangen falt jobben på den lokale politimesteren. Er det ingen som har fortalt dem at noen ganger kan man fatte seg i korthet, tenkte jeg da talen passerte 5 minutter. Jeg kikket meg rundt og så at veldig mange forlengst hadde gitt opp å følge talen, de fleste satt med nesa ned i telefonen sin. Omsider var talen ferdig og showet kunne begynne. En dansegruppe bestående av 6 jenter startet showet med tradisjonell folkedans. Jeg har sett noen slike oppvisninger opp gjennom årene, disse jentene var noen av de beste jeg har sett. Det var rett og slett vakkert. Dessverre satt jeg slik til at det ikke ble noe bilde.

Dansing til høy musikk med dårlig lydkvalitet er det mye av på slike arrengementer, slik var det også her. Jeg tenkte på barna som sikkert hadde øvd i mange mange timer, så blir de avspist med ett dårlig musikk kutt lastet ned fra Youtube, som attpåtil blir spilt så høyt at bassen overdøver alt annet. Trist! Greit at det spilles høyt. Men hvorfor klarer de ikke å finne ett lydkutt som tåler å bli spilt høyt? Vel vel ikke noe jeg får gjort noe med.

Etter mye dårlig lyd men mange flinke barn, ble senen fylt opp av godt voksne menn og damer i skoleuniform. Etterpå fikk jeg vite at eldstemann var over 70 år. De danset hip hop med innlevelse og humor og var ett veldig friskt innslag. Både barn og voksne lo av dette. Her ble jeg bedt om å komme opp på senen for å overrekke gaven, noe alle som opptrådte fikk, til dem. Den hyggelige eldre damen i skolepikeuniform rødmet da jeg på innpuls ga henne en klem på senen. Jeg fikk litt kjeft etterpå av Nipaporn, det var ikke helt innafor mente hun. Men som jeg sa: Jeg er falang og ting tong, noe hun var enig i.

Jeg overrekker gave (foto Nipaporn)

Så var det vår tur. Konsertprogrammet hadde jeg valgt ut med hensyn til dagens besetning. Følgende låter ble spilt. Super G, Rock Around the Clock, Jingle Bells (det er da fortsatt litt jul?), We Will Rock You (trommene digger denne) og min selvkomponerte tailåt, Bartein Må.

En noe redusert besetning men de spilte bra (foto Nipaporn)

Bartein Må er egentlig en Thailandsk barnesang(tror jeg), jeg har stjålet litt av temaet fra denne og laget en enkel marsj. Gøy med noe man har laget sjøl. Etter alle danseinnslagene var vår konsert noe helt annet. Fra senen kunne jeg observere at folk fulgte med og de som hadde nesa i mobilen faktisk filmet oss. Gøy.

Etter vår konsert var det ett par karokeinnslag, før dagens høydepunkt. Nei det var ikke ekstranummer fra oss. Det var loddtrekning. Alle barna som var der hadde fått ett loddnummer, her kunne det vinnes alt fra sparegriser til sykler. I fjor vant en av trommegutta i korpset sykkel. Mange av musikantene mente nå at i år var det deres tur til å få sykkel. Men dessverre ingen av mine musikanter vant sykkel i år. Ett par av jentene vant sparegris og noen vant ransel, men ingen sykkel. Men som jeg sa til dem. Spiller dere i korpset neste år så er det ny mulighet til å vinne.

2020’s første konsert er unnagjort. Håper vi får holdt riktige mange konserter dette året også.

BILTUR TIL BANGKOK ELLER GUTTA I HEISEN

Tidligere denne uken var jeg en tur i Bangkok. En av mine gode venner trengte nytt pass. Derfor tok vi The White Camel og kjørte en tur til Bangkok. Sist jeg var på ambasaden i Bangkok kjørte jeg også bil, men da parkerte jeg på flyplassen og tok skytrain inn til ambasaden. Ordnet med nytt pass tok skytrain tilbake til flyplassen og kjørte bort og vekk fra Bangkok. En by som for meg alltid har stått som ett mareritt å kjøre bil i.

Denne gangen bestemte vi oss for å ta «one night in Bangkok» og da ville det være mest praktisk å kjøre bil til hotellet. Jeg lette lenge på diverse hotellsider på nettet for å finne ett hotell nær ambasaden med parkering og en pris vi var villige til å betale. Valget falt tilslutt på ette hotel med det velklingende navnet RetrOasis.

Vi startet fra Bankruat 0800 og Google maps mente det var 5 timer og 37 minutter til hotellet. Etter drøye 4 og en halv times kjøring nærmet vi oss Bangkok. Nå gjaldt det. Med adressen på hotellet lagret i Google Maps entret vi storbyen. Jeg vil hermed utbringe en stor takk til Google Maps som faktisk ledet oss rett til døren på hotellet. Nå må jeg nevne at den fryktede trafikken i Bangkok ikke var noe særlig verre enn trafikken i andre Thailandske byer jeg har kjørt i. Men når man skal følge med på kartet på telefonen, passe på å velge riktig fil og samtidig være oppmerksom på alle motorsykler som svermet rundt bilen som sinte veps, kan det bli litt voldsomt for en enkel sjel fra rismarkene. Jeg er helt sikker på at taxidriver i Bangkok det skal jeg aldri bli.

Bilderesultat for retroasis hotel bangkok
innkjøringen til hotellet trangt og anonymt,men Google maps fant det. Copyright bilde Trip advisor

Med bilen parkert og bagasjen plassert på rommet var vi klare for lunch. Vi var begge sultne og da vi ikke langt unna hotellet fant en texmax restaurant ble det texmex lunch. Maten var god og med ett par fatøl ved siden av ble vi mette og glade. Gleden varte helt til regninga kom. Mat og drikke for oss to kostet mer enn en helaften for hele storfamilen ville kostet hjemme i Bankruat. Men men, spist er spist og drukket er drukket. Regninga ble betalt og vi gikk tilbake til hotellet for en time på øret.

texmex lunch

Ett par timer seinere ruslet vi ut fra hotellet. Siden det var mandag måtte vi finne ett sted hvor vi kunne ha ‘kontor’. Selv om vi var på reise måtte selvsagt kontortiden overholdes. Vi fant en sportsbar bestilte øl og hadde en fortreffelig time med øl og god utsikt. Da kontortiden så var over var det på tide å forflytte seg. Litt middag kunne vært godt. Klok av skade etter det svært dyre texmex måltid fant vi ut at ett sted med thaimat måtte være bedre. Etter litt leting fant vi ett ‘høl i veggen’. I tillegg til thaimat hadde de også store øl. Jeg bestilte en porsjon pad kapao med speilegg og ris samt en stor Chang. Her var det billig, kun dobbelt så dyrt som på rismarkene. Men maten var god og jeg ble mett. Kameraten og jeg ruslet rundt og kikket på livet. Det ble noe flere øl før ferden gikk tilbake til hotellet. Kameraten gikk på rommet for å sove. Jeg hadde imidlertid oppdaget en bar ved siden av hotellet med levende musikk. Derfor ett par øl der mens jeg hørte på ett ganske bra coverband.

Ett ganske bra coverband

Klokken 0900 dagen etter var vi klare for frokost. Vårt lille hotell hadde ikke noe slikt tilbud. Jeg foreslo for kameraten at vi skulle dra ned til ambasaden. Der visste jeg om ett sted som hadde grei og billig mat. Samtidig kunne vi gå opp ruta slik at vi viste hvor lang tid det tok når kameraten skulle være der klokka 13 for å få nytt pass. Den lille resauranten jeg hadde vært på to år tidligere lå der fortsatt. Vi fikk anvist bord og bestilte omelett. Egentlig hadde vi begge lyst på egg og bacon men det sto ikke i menyen. Da omelleten kom på bordet så jeg at på veggen bak meg var det skrevet med tusj: Egg & bacon breakfast. Men omeletten var god den, mette ble vi også.

Etter frokost var det bare å vente. Kameraten hadde time klokken 1300. Klokka 12 sjekket vi ut av hotellet. Om bilen kunne stå der en time til? Joda, det var helt i orden. Vi dro tilbake til ambasaden. Med 40 minutter å vente fant vi ut at det kunne passe med en kaffe. Starbucks lå i samme bygg som ambasaden. To store kopper kaffe ble bestilt. 500 Thb, sa damen. Jeg ble så sjokkert at jeg ikke protesterte, jeg bare betalte. 250 Thb for en kopp kaffe, dyrere en i Norge tror jeg. Dermed har jeg vært på Starbuck for siste gang.

I 18. etage i dette bygger ligger den Norske ambassaden

Ambassaden ligger i 18 etage, i dette bygget. For å kunne kjøre heis dit må man ha adgangskort. Har man ikke slikt kort virker ikke heisknappen. Noe vårt første forsøk avslørte. Vi gikk nemlig inn i heisen og prøvde å trykke på den knappen det sto 18 på. Den virket ikke. En hyggelig tai forklarte at vi måtte ha adgangskort for å betjene heisknappene. Ut av heisen og bort til resepsjonen. Jeg leverte fra meg id kort og ble utstyrt med et gjestekort som skulle aktivere heisen. Det jeg ikke fikk med meg var at vi måtte ta heisene på venstre side. Vi tok den første heisen som kom, den var på høyre side, det var mange som skulle være med denne heisen så kameraten og jeg havnet innerst, langt unna knappene. I det døra går igjen ser jeg at denne heisen ikke går lengre enn til 16. etage. Så i 16.etage var det bare å vente på ny heis. 3 – 4 minutter tok det før heisen på venstre side stoppet for å ta oss med til 18 etage.

Da kameraten var ferdig med å lage nytt pass var klokka blitt 1330. Noe som i følge mitt hode skulle tilsi at vi kunne være ute av Bangkok før rushtrafikken satte inn. Men først måtte vi ta heisen ned og gå tilbake til hotellet hvor bilen sto. Etter litt venting kom heisen, denne stoppet flere ganger på vei ned. Kameraten kikket ut og mente hver gang at vi skulle lenger ned. Tilsutt var det bare han og meg igjen i heisen. Jeg prøvde å trykke på den nederste knappen, men forsent. Heisen gikk oppover på full fart. Nå ble det heistur på oss. Det ble 20 etager opp og mange stopp på veien ned. Denne gangen spurte jeg en av de ‘lokalkjente’ om hvor vi skulle gå av. Dermed kom vi endelig ut av heisen fikk levert besøkskortet og hastet tilbake til hotellet for å hente bilen.

Vel inne i bilen. På med Google map, trykke på hjem og vips tre forskjellige kjøreruter å velge i. Valget falt på samme rute som vi brukte ned til Bangkok med bompenger. Jeg så ingen grunn til å stå i kø på småveier for å spare noen få bath. Vi kom oss ut på Sukumitten kjørt til førse lyskryss og gjorde som Google damen sa. Tok en usving. Trafikken på Sukumitten gikk ikke voldsomt fort så det gikk greit å følge med på telefonen. Google sa også ifra hvilken fil vi skulle velge når vi nærmet oss ett kryss helt suverent helt til vi mistet gps signalet. Ikke lenge men lenge nok til at Google hang litt etter. Jeg satt og håpet på rødt lys slik at jeg kunne sjekke opp dette. Men nei. Vil du ha rødt lys så får du selvsagt grønt hele veien. Ikke var det noe sted å stoppe heller. Men så var gps signalet tilbake og Google damen sa, ta avkjøringen NÅ. Vi lå i feil fil, men med litt frekkhet og banning kom vi da over til avkjøringsfilen. Det var bare det at det var fire filer. Google hadde ikke klart å finne ut hvilken fil vi skulle ha. Her var det bare å ta sjansen. Dette var påkjøringen til motorveien som går over byen. Men hadde vi tatt riktig retning? Etter at bompengene var betalt og vi marsjet avgårde i rundt 90 sa Google ifra at vi måtte ta neste avkjøring, en videre titt på kartet kunne avsløre at vi kjørte feil vei. Vi skulle altså snu. Slik ble det. Første avkjøring, så foretok jeg en ikke helt lovlig uturn, og dermed var vi på påkjøringsrampen til motorvien, den for oss, riktige veien. Nye bompenger ble betalt. Vel oppe på motorveien kunne jeg konstatntere at nå var vi på rikitg vei. Vi skulle følge denne veien lenge.

Etter dette gikk det på skinner helt hjem. De siste to timene kjørte vi i mørket, noe som er en prøvelse her i Thailand. Ikke fordi bilen min har dårlige lys. Nei fordi du aldri vet om det plutselig dukker opp en motorsykkel eller traktor rett foran deg som hverken har refleks eller baklys. Å joda det skjedde ett par ganger. Greit med gode bremser og rask reaksjonsevne i slike tilfeller. Da The White Camel var trygt parkert i heimen og turen var avsluttet lovet jeg meg selv at det skal bli lenge til neste langtur i mørket.