INTET LIV UTEN VANN

Selv om Covid viruset har skapt store overskrifter og tatt mye plass i nyhetene er det noe annet som er ett mye større problem her på rismarkene. Vann, eller la meg si det slik: Mangelen på vann.

Her var det en innsjø for noen år siden

Vi er nå ett stykke inn i regntiden. Joda det regner jevnt og trutt men ikke nok. Eller det er nok til at det blir grønt rismarkene ha fått vann slik at risen de fleste steder her nå står og koser seg i vann. Kuene våre koser seg med ferskt gress hver dag. De går selvsagt ute og beiter og gjødsler dermed bakken slik at det kan gro mer gress. Så hva er problemet? Jo kjære leser. Problemet er tomme vannmagasiner rundt omkring.

Lavvann

Vi hadde en dårlig regntid i fjor, noe som gjorde at vannmagasinene ikke fikk fylt seg opp. Hittil i år har vel også regntiden vært litt tørrere enn normalt. Dette kan bli ett stort problem for mange.

Det graves nå hull nesten overalt på rismarkene, alle vil prøve å skaffe seg sin egen lille innsjø, slik at man har vann til risen sin. Noen har også planer om å sette ut fisk i disse gropene. Gutta med gravemaskin tjener gode penger, det samme gjør dem som kjører lastebil med fyllmasse.

Når dette skrives regner det, men det ser ut som det bare blir en kort skur. Myndighetene har forøvrig varslet fare for flom i store deler av Thailand de nærmeste dagene. Flommen kan bare komme. Vi er forberedt.

Trenger mye regn for å fylle opp Buriams vannmagasiner

Innreise til Thailand

Til slutt nevner jeg at myndighetene vil åpne for innreise for enkelte grupper. Dette gjelder dem med arbeidstillatelse, dem med ekteskapsvisum og personer med spesielle grunner feks at man har barn her. Alle som vil prøve å få innreisetillatelse MÅ ta kontakt med sin nærmeste Thailandske ambassade. Alle søknader blir behandlet individuelt. Det er altså ikke noe automatikk ute og går når det gjelder innreise. Kilden til disse opplysningen er https://twitter.com/i/status/1273856500339888129

Det var alt for i dag folkens.

PÅ 2 HJUL TUR RETUR BURIRAM

Mr Big hadde nå stått alt for lenge under burkaen sin. De siste ukene hadde jeg nesten hørt han sukke hver gang jeg tok Mr PCX eller tråsykkelen ut på tur og ikke han. Disse tre bor ved siden av hverandre så det er klart de legger merke til at en får tur mens de to andre må være hjemme. Men nå var det Mr Big sin tur. Planen var å kjøre en tur til Buriram city for å se etter ny hjelm samt å sjekke ut mitt favorittkjøpesenter for en god lunch, ett sted jeg ikke hadde vært siden Covid slo inn for fullt.

Endelig ut på tur igjen

Allerede da jeg dro av han burkaen skjønte han nok at det skulle bli tur. Han plasserte til og med begge hjulene sine slik at jeg kom til for å sjekke lufttrykk uten å måtte flytte på han. Han hadde forøvrig riktig med luft både foran og bak. Kjedet fikk også litt olje, før jeg kledde på meg kjøredress og var klar. Mr Big brummet i gang og kjørecomputeren kunne fortelle at han hadde bensin til rundt 20 mil på tanken. Ok så fikk vi fylle på veien hjem.

Vi trillet pent og rolig ut på hovedveien. Siden kjedet var nysmurt er det jo greit å ta det med ro slik at oljen ikke spruter rundt der den ikke skal være. Vel ute på hovedveien jobbet vi oss gjennom alle de seks girene, og la oss på en fart på rundt 90 kmt. Det har blitt mye scooterkjøring de siste ukene, men fy faen å deilig det er å sitte på en skikkelig sykkel igjen.

Vi kjørte gjennom de tre neste landsbyene i sakte fart. Jeg hater det når folk råkjører gjennom min landsby og jeg tror de fleste har det likedan. Ikke hadde jeg dårlig tid heller. Vel ute på hovedveien dreide jeg gassen på fullt. Mr Big løftet litt på forhjulet og vi tømte 1. 2. og 3. gir da var vi langt over de lovlige 90 kmt så jeg la bare inn 6. giret og lot farten synke til sånn ca lovlig hastighet. Det sies at Mr Big er god for over 200 kmt. Det er godt mulig han er det men vi har ikke vært i nærheten av det. Mulig jeg er blitt for gammel til sånt…

Vi koste oss på veien Mr Big og meg. Noen fine forbikjøringer med full gass og heftig giring fikk vi til og som så mange ganger før sitter jeg og smiler mens jeg kjører. Balsam for sjelen, det er det det er.

Vel framme i Buriram var Kawasaki butikken første stopp. I det jeg stiger av Mr Big kommer det en hyggelig dame ut og lurer på om jeg skal ha service. Nei, sier jeg, jeg skal se om dere har en ny hjelm til meg. Hun holder døren åpen for meg og viser meg inn i butikken. Utvalget av hjelmer er ikke veldig stort. Om de har XL? Ekspeditøren leter i hylla joda 3 stykker i størrelse XL har dem. Jeg prøver, men de er trange, mulig jeg må ha XXL. Tjukk i huet har jeg alltid vært. Nei de har ingen XXL. Jeg prøver den siste XL hjelmen deres. Den passer faktisk men er ikke god å ha på, til gjengjeld koster den kun 1600 thb. Jeg lar det være. Takker for meg og setter kursen mot kjøpesenteret og lunch i stedet.

Jeg får parkert Mr Big tatt av meg den tjukke kjørejakka og går mot døra. Den vanlige febermålingen går bra 35,9 på tross av at jeg er varm og svett i panna. Vel inne på senteret går jeg mot Food Market, det er lunch tid og jeg håper at damen med de gode nudlene er på plass. Men først må jeg kjøpe kort. De tar ikke penger inne i selve mathallen. Før man går inn kjøper man ett kort for så mye man tror man skal spise for. Jeg kjøper alltid for 100 thb og så får jeg tilbake det som blir til overs når jeg går ut. Jeg bestiller kort for 100 thb som vanlig. Allerede her legger jeg merke til at det plastvegg mellom meg og damen i kassen, kortet jeg kjøper ligger i en plastpose. Nuddeldamen er ikke der, ja ja så får det bli noe annet. Jeg bestiller i boden ved siden av. Kjøtt i kokosmelk saus med ris og speilegg. Jeg får tallerken og kniv og skje pakket i gladpack. Før Corona måtet man ta bestikk selv, det er det nå slutt på. Alle bordene er forøvrig gjort om til tomannsbord og det satt opp skillevegg midt på bordet. Jeg kjøper en flaske vann og finner meg ett ledig bord. Av med munnbindet og tid for lunch. Maten er som vanlig god. Veldig god. Normalt på denne tiden skulle det vært helt fullt her. Nå er det ikke halvfullt en gang. Litt trist. Det er nå disse folka trenger at vi kommer for å spise, tenker jeg, mens jeg spiser den siste risen på tallerken. Får nok ta en ny tur på søndag ja.

Tomannsbord med plastvegg i mellom. Bestikk pakket i gladpack matkort i plastose
Langt fra fullt

Mett og god rusler jeg bortover på senteret. Det meste er åpent og det er en del mennesker her men ingen trengsel. Kaffebaren hvor jeg alltid tar kaffe etter lunchen er åpen, men her er det selvsagt fullt. Halvparten av stolene er borte og på dette stedet er det alltid mye folk. Jeg får gå en runde rundt hele senter og komme tilbake tenker jeg, da er det kanskje ledig. Men nei. Jeg går først en runde så en halv runde. Men de samme folka sitter der hele tiden. Kunne ha lyst til å gå bort å si at dere kan forte dere litt, det er flere som vil ha kaffe. Men jeg gjør det ikke. I stedet går jeg ut til Mr Big og setter kursen hjemover.

Men søndag da kommer Mr Big og jeg tilbake og da kan det hende Mr Mo også er med. Er det ikke ledig på kaffebaren da. Ja da blir vi nødt til å drikke kaffe ett annet sted.

PÅ 2 HJUL FRA BURIRAM

De siste dagene har jeg vært to ganger i Buriram by. En gang for å levere bilen, The White Camel, for å få fikset skadene påført av to stk handlevogner, samt en tur for å kikke på gjenåpning av mitt favorittkjøpesenter.. Her en liten sykkelrapport fra den første turen

Toyota ringte på onsdag. Bilen kunne leveres torsdag formiddag og ville være forventet ferdig tirsdag. Ryddig og grei beskjed. Om de hadde eller kunne skaffe leiebil? Dette var nok ett spørsmål de ikke var vant til å få. Men etter at det var stille i telefonen noen sekunder var svaret at det kunne de ikke ordne. Jeg tenkte meg om. Planen var å sykle runden min først for så å kjøre til Buriram etterpå. Kanskje jeg heller skulle kjøre til Buriram og sykle hjem? Det ville være 16 km lenger enn jeg normalt sykler men til gjengjeld flatt og ikke noe fjell å sykle over. Dette måtte bli en behagelig og litt rolig treningstur, tenkte jeg.

Rundt halv ni svingte jeg inn porten hos Toyota og parkerte på anvist plass utenfor oppretterverkstedet. Kundemottakeren kom meg i møte, og hadde allerede papirene på bilen klare. Han forklarte meg nok en gang at bilen ville være ferdig på tirsdag og at de ville ringe nærmere om når på dagen den kunne hentes. Han hjalp meg med å løfte sykkelen ned fra lasteplanet og lurte på hvor langt jeg skulle sykle. 66 km til Ban Nong Tago svart jeg. Han ristet på hodet. Ron mak mak, sa han, noe som betyr veldig varmt. No pompam, svarte jeg, som betyr ikke noe problem. Så gikk jeg inn på toalettet og skiftet til sykkeltøy.

Da jeg kom ut sto kundemottageren og holdt på sykkelen min, ved siden av sto en dame med ett stort glass med vann og isbiter. Siden jeg skulle sykle så langt måtte jeg drikke dette mente hun. Jeg takket og drakk det iskalde vannet. Joda det smakte. Jeg satte meg på sykkelen vinket adjø og begynte på dagens etappe.

De første 6 kilometerne unnagjort

De første kilometerne gikk greit, det var ikke for varmt og ikke noe særlig vind å snakke om. Det var dog mye trafikk noe som gjorde at jeg foreløpig valgte å ikke ha musikk på øret. Greit å høre bilene. Samsung appen lot jeg dog være på med lyd i øret. Den kunne fortelle meg at det foreløpig gikk raskt unna.

Etter 6 – 7 kilometer var jeg ute på hovedveien som jeg skulle følge helt til jeg skal ta av til landsbyen. Fortsatt mye trafikk, men sola sløvet bak noen skyer og vinden hadde fortsatt ikke begynt å plage meg. Spotify ble startet og med musikk på øret og oppdatering for hver kilometer fra appen gikk det greit unna.

Rundt 20 kilometer ble det tyngre. Sola hadde nå brutt gjennom disen og vinden hadde bestemt seg for å være motvind. Ikke så mye motvind at noen vil si at det blåste mye. Nei akkurat nok til at jeg ikke fikke ligge konstant i det tyngste giret. Jeg ble liggende å jage mellom tre gir og fant ikke rytmen og roen. Der og da skjønte jeg at dette kunne bli tungt. Sykkelappen kunne fortell meg at jeg fortsatt hadde en snittfart på 28.5 kmt. Målet var egentlig rundt 29 kmt så det gikk da sånn noenlunde.

Etter drøye 50 kilometer hadde jeg Prakonchai i synet. Snitthastigheten hadde sunket til 28,2 kmt lårene verket og jeg var tom for vann. Jeg bestemte meg for å ta en pause på 7–11, måtte bare komme meg fram til Prakonchai og over lyskrysset. 10 – 15 minutter seinere sto jeg utenfor 7-11 og drakk en flakse med iskaldt vann. Fy faen så godt. En halvliter med vann ble borte i løpet av noen sekunder. Vannflaska på sykkelen ble fylt opp og jeg var dermed klar for de siste 16 kilometerne. Mulig jeg hadde drukket vannet for fort. For da jeg svingte ut på veien var beina blitt blytunge og jeg slet med å komme meg gjennom girene og få opp farten. Samtidig hadde vinden frisknet til og den traff meg på skrå forfra sola hadde også skrudd seg på for fullt. Værappen på telefonen kunne fortelle at det var 33 grader.

Ut fra Prakonchai er det en drøy 5 kilometer lang slette. Den har dårlig asfalt de første 1,5 kilometerne. Dette ble tungt. Her kunne jeg bare glemme å holde noe særlig mer fart enn 24-25 kmt. Ja ja tenkte jeg det får ta den tide det tar. De siste 16 kilometerne ble blytunge. Etter sletta var det heller ikke helt flatt lenger, faktisk ørlite stigning på de siste 10 kilometerne. Dette er bakker som jeg normalt ikke kaller bakker og som jeg normalt sykler opp i full fart. På denne turen var de plutselig blitt tunge og veeeeldig lange. Men jeg beit tenna sammen og kom i mål. Da jeg satte fra meg sykkelen hjemme bestemte jeg meg for at denne turen, skal jeg aldri kjøre igjen.

Det ble totalt 68,2 kilometer på 2 timer og 31 minutter. Snittfarten ble 27kmt.

BEDRE OG BEDRE

De siste søndagene har jeg og 2 kamerater kjørt noen scooterturer rundt i nærområdene våre. Litt for å se hvor mye som åpner sånn etterhvert og litt fordi det er hyggelig å tøffe rundt på scooter og få frisk luft.

Søndag 7.juni var vi som vanlig ute å kjørte. Som vi var har gjort de siste søndagene ble det lunch på vår faste restaurant på Phanom Rung. Denne historiske parken har nå vært åpen i tre uker. Det har vært veldig lite besøkende der helt fram til denne søndagen. Denne gangen var det en god del biler på parkeringsplassen og de fleste suvernierbutikkene var åpne igjen. I tillegg til vår restaurant, som var den første som gjenåpnet, var det nå tre restauranter til som hadde åpnet.

The scooterboys
Lang fra fullt men mye mer biler enn på lenge
Suvernirbutikkene hadde åpnet igjen

Vi la også merke til at det denne søndagen var vesentlig mer trafikk på hovedveiene enn det har vært på mange søndager. Det meldes også fra flere turiststeder rundt omkring at de begynner å få gjester igjen. Riktignok ingen turister fra utlandet, men Thaiene legger da også igjen litt penger.

I dag kunne regjeringen melde at det fra mandag den 15. igjen vil bli lov for restauranter å servere alkohol. Men barer, karokeklubber og nattklubber må fortsatt holde stengt noen uker til.

Det er forøvrig fortsatt ingen nye lokale Covid tilfeller i Thailand. Alle nye registrerte tilfeller (4 nye i dag) er Thaier returnert fra utlandet. Det er heller ikke registrert noen nye dødsfall. Så det ser lyst ut. Mulig jeg bor i verden tryggeste land, når det gjelder Covid 19.

EN RUNDTUR TIL KABINBURI

Som lovet her er det som egentlig skulle vært skrevet på fredag men som jeg ikke har fått tid til å skrive før nå. Dagens innlegg blir en reiserapport. Thailand åpner seg mer og mer og pr i dag legger de til rette for innenlandsturisme, akkurat som de fleste andre land.

Besøket som var her i forrige uke var lei av å sitte i karantene og ville derfor reise til att annet sted. Siden samboeren til konas kusine hadde familie og attpå til kunne få jobb på ett nybygg, valgte de å reise til Kabinburi. Planen deres var å kjøre 3 stykker på en Honda Wave, noe som slett ikke er uvanlig. Det er gjerne det eneste kjøretøyet familien har. Jeg legger meg normalt ikke opp i hvordan folk velger å reise, de hadde til og med hjelmer, så dette kom sikkert til å gå bra,mente dem. «Hvor er hjelmen til Gem?». Spurte jeg. Gem er den 10 år gamle datteren til kusina. «No have». Svarte de. Jeg ville aldri tilgitt meg selv hvis jeg lot dem legge i vei på motorsykkel og noe skulle skje med Gem. Derfor så tilbød jeg meg å kjøre dem i stedet. Og slik ble det.

klar til avgang

Tidlig fredag morgen ble motorsykkelen stroppet fast bak på The White Camel og bilen ble fylt opp med tre barn og fire voksne. Fullt og vel så det, men tryggere enn 3 stykker på en motorsykkel.

Jeg hadde lagt opp turen slik at det skulle bli en runde, dermed ble det en biltur og ikke bare ett transportoppdrag. Det var overraskende mye trafikk de første 150 kilometerne kombinert med mye veiarbeid var det nesten som å være på biltur i Norge. Det gikk smått, men så fikk vi da sett oss omkring.

Med en motorsykkel på lasteplanet ber man om å bli stoppet. Stoppet det ble vi. Mellom Watthana Nakon og Sa Kaeo er det en militær kontrollpost. Her ble vi vinket til siden og de ville se papirer på motorsykkelen. Papirene var i orden. Men siden det var Falang i bilen måtte det tas bilder. En av soldatene ble kommandert til å være fotograf mens kusina og jeg sto sammen med kommandanten bak bilen. Etter fotoseansen var det takking og ønsker om god tur videre.

Alt var i orden.

Resten av turen fram til Kabinburi gikk uten noen flere kontroller, men til gjengjeld var det mye veiarbeid. Det kan virke som Thailandske myndigheter har satt i gang mange prosjekter i disse dager for å holde folk i arbeid.

Vel framme i Kabinburi ble vi bedt på lunch. Samboeren til kusina satte seg på den medbragte motorsykkelen, dro avgårde og kom tilbake 20 minutter etterpå med mat. Padkapow mo med kai dow smakte som vanlig helt perfekt.

Padkapow mo

Etter lunch og litt mer pause var tiden inne for å reise videre. Nå hadde vi kjørt via Sa Keo for å komme hit. En strekning på nesten 300 km. Nå var planen å fortsette på 304 og kjøre over fjellet, Kaho Yai mot Korat. Dette var en vei jeg ikke hadde kjørt før, men som jeg var blitt anbefalt å prøve. Her var det mye mindre trafikk, men fortsatt en del veiarbeid. Etter noen mil begynte vi på oppstigningen til fjellet. Det steg jevnt og trutt med en stigning på 6 – 7 %, altså det vi i Norge kaller nesten flatt. The White Camel brummet fornøyd oppover og i rundt 90 km/t. Veien var fire til seks felt og gikk i slake svinger oppover. Det var fin utsikt og flott natur her. Det var ett par avkjøringer til naturreservat her, men disse var stengt. Så jeg må nok komme tilbake en annen gang for å utforske disse. Da blir det nok på to hjul.

Etter at vi var over toppen og på vei ned mot Korat kjørte vi inn i en kraftig regnbyge. Selv med vinduspuusserne på full fart var det vanskelig å se veien. Farten ble senket til rundt 40 – 50 km/t, en fart som de fleste syntes var passe. Men jammen var det ikke en og annen idiot som freste forbi i 80+. Ikke rart det er mange som dør i den Thailandske trafikken.

Vel nede ved Korat ga regnværet seg og vi svingte inn på 24, en vei vi skulle følge nesten helt hjem. Nå var jeg spent på om det ville være noe sjekkpunkt når vi kom til fylkesgrensen til Buriram. Vi hadde jo nå vært utenfor Buriram fylke og kunne risikere å få karantene når vi kom tilbake. Joda like etter fylkesgrensen var det en veisperring, men den var ubemannet. Det så faktisk ut som om den ikke hadde vært bemannet på en stund. Dermed kunne vi snike oss tilbake til Buriram uten å risikere karantene. Nå hører det med til historien at vi på forhånd hadde snakket med landsbyhøvdingen. Han godkjente turen hvis vi ikke overnattet og hvis vi holdt mest mulig i bilen samt brukte munnbind. Disse reglene hadde vi overholdt og jeg er helt trygg på at vi ikke dro med oss noe smitte.

Det jeg la merke til på turen var at en god del av restaurantene langs veien fortsatt var stengt, men det var fortsatt mulig å få seg mat. Det var stor trafikk på flere veier, noe som tyder på at Thaiene har begynt å reise litt rundt omkring noe som er ett bra tegn.

Her er runden vi kjørte

DEILIG Å VÆRE TOYOTA KUNDE

Dere som leste lørdagens innlegg, er oppdaterte når det gjelder bilen min og handlevogner. De av dere som ikke har lest lørdagens innlegg, kan bare skrolle litt ned på siden og lese det først. Så får dere sammenhengen i saken. Nei jeg har ikke glemt fredagens innlegg som det ikke ble noe av. Det kommer det kommer. Kanskje alt i morgen.

Da jeg var på min daglige morgentur med sjakajan’en min (sykkel på norsk), satt jeg som vanlig og tenkte over dagens gjøremål, mens jeg tråkket i vei og svetten rant. Kanskje jeg kunne spare turen til Buriram? Det finnes jo ett oppretter og lakkeringsverksted i Bankruat og jeg vet at flere av mine venner har benyttet dette. Skadene på døra er jo ikke så store, kun en liten fillejobb egentlig. Filosoferte jeg videre. Derfor ble det til at vi kjørte dit i dag, altså til det lokale verkstedet.

Om de kunne fikse dette? Damen, som muligens var innehaver eller i vertfall sjef, nikket. Joda dette skulle de fikse. Om jeg ville ha lakkert begge dørene? Jeg viste henne rekvisisjonen fra forsikringsselskapet. Hun kikket på den og så tok hun bilder av skadene for så å ta bilde av bilen bakfra slik at regnummeret kom med. Så ba hun om ID kort og førerkort. Dette fikk hun også. Joda her sparer jeg minst ett par turer til Buriram tenkte jeg. Så holdt hun ett lite foredrag fir frua på Thai. Merkelig, tenkte jeg, hun snakket da litt engelsk i stad. Utifra samtalen med frua fikk jeg med meg at det gjaldt penger. Frua snudde seg til meg. Jeg måtte selv betale for jobben så kunne jeg få penger tilbake fra forsikringa. Hva?! Nei det stemmer ikke, sier jeg. Damen på verkstedet sto på sitt. Jeg tok tilbake papirene mine og sa bare bay bay. Så gikk ferden mot Buriram. Her luktet det svindel lang vei. Vedder på at damen så for seg dobbel betaling for jobben. Først fra meg så fra forsikringsselskapet. Jeg vet fra tidligere saker at denne rekvisisjonen er ett verdipapir som garanterer for den jobben rekvisisjonen beskriver. Joda verkstedet har avtale med forsikringsselskaper, flere av mine venner har fått utført forsikringsjobber der.

Vel fremme hos Toyota i Buriram fikk vi beskjed om å kjøre helt til enden av anlegget, der hadde Toyota eget oppretterverksted. Betryggende. Som tidligere Nissan kunde husker jeg hvordan det var å bli henvist til ett litt lugubert verksted Nissan hadde avtale med (se tidligere innlegg). Her derimot var det smilende damer som bød på kaffe, mekanikere i Toyota kjeledresser og ingen som skulle ta bilder av skadene på bilen. Det sto jo beskrevet på rekvisisjonen hva som skulle gjøres. De bare sjekket at det sto riktig beskrevet.

Etter en kopp kaffe samt at Dylan som vanlig hadde sjarmert alle inne på kontoret fikk vi beskjed om at de ringer når alt var klart. Ingen grunn til å sette bilen der, før de hadde tid til å begynne på den.

Dermed dro vi på Makro for å kjøpe noen småtteri. Vel framme på Makro fikk vi beskjed om at Dylan gjerne måtte være med inn! Alle tre fikk målt feberen, vi ble erklært friske og slapp inn. Her kunne vi velge om vi ville skrive oss inn eller om vi ville scanne qr koden for å registrere oss på den måten. Siden jeg ikke hadde prøvd qr koden før valgte jeg dette. Jeg fikk god hjelp av en av de ansatte la inn telefonnummeret mitt på den statlige websiden, dermed var vi registrert inn på Makro og kunne handle. En halv time senere og drøye 3000 THB fattigere scannet jeg en annen qr kode la inn nummeret mitt en gang til og dermed var vi registrert ut av Makro. Hvis noen nå får ett Covid 19 utbrudd og har vært på Makro samtidig med oss, så skal vi bli ringt opp og få beskjed slik at vi kan teste oss. Dette bringer meg inn på neste tema.

På Makro har de alt mulig
Så var det bare å betale

Covid

Det er nå registrert 3119 tilfeller totalt i Thailand. Alle nye tilfeller de siste to ukene er personer som har kommet tilbake fra utlandet og som sitter i karantene. Hurra for de strenge karantene reglene ved innreise til Thailand. Anntall døde av Covid er fortsatt 58. Som jeg har skrevet før. Jeg stoler på myndighetene og disse tallene.

Ha en fin uke folkens

HÆLVETES VIND

Egentlig skulle dagens innlegg omhandle gårsdagen, og grunnen til at jeg ikke rakk noen oppdatering i går. Men så ville vinden, tro det eller ei, at ting skulle bli litt annerledes. Så derfor får gårsdagen vente. Det blir dagens episode i stedet.

Etter å ha hatt omtrent null tid for meg selv de siste dagene, hadde jeg planlagt en liten tur på Mr Big helt alene for meg selv etter lunch. I det jeg skulle gjøre meg klar ser jeg Leo, som er den 5 år gamle sønnen til konas kusine som vi passer noen dager, sitte foran tv’en å kjede seg. Jeg har ikke hjerte til å dra til Prakonachai uten å spørre om han vil være med. Jeg håper selvsagt han skal svare nei, slik at jeg kan dra med Mr Big alene. Men som ventet lyser han opp og vil gjerne være med. Da må Mr.Big bli værende under burkaen sin. Turen vil i stedet gå med The White Camel. En 5 åring bak på Kawaskien går ikke. Siden turen nå blir med bil skal selvsagt Dylan og frua også være med. Der forsvant min alene tid nok en gang.

I det vi setter oss i bilen kommer det noen skikkelige vindkast og det bunkrer seg opp med mørke skyer i horisonten. En kraftig byge er på vei. Kanskje like greit det ble bil. Vi kjører de 25 kilometrene til Prakonchai uten at uværet tar oss igjen. Jeg svinger inn på parkeringsplassen på Tesco og ser at det er ledig på plassene reservert for barnefamilier. Disse er ekstra brede, noe som gjør det enkelt å ta barn ut og inn av bilen. Samtidig er de også så brede at andre ikke kan smelle dørene sine inn i The White Camel. Jeg har kommet en halv meter inn på parkeringen da jeg ser to handle vogner, tomme sådanne komme i full fart mot bilen. Den kraftige vinden har tatt tak i disse og gitt dem god fart. Jeg får satt bilen i revers og rygger desperat for å komme unna. Men handlevognene har bestemt seg. De lukter blod, de skal treffe The White Camel for enhver pris. Noe de også klarer. Fordi det er andre biler der også får jeg ikke rygget langt nok. Pang der treffer nr 1 og pang der treffer nr 2. Jeg er ute av bilen omtrent før jeg har fått av meg beltet. To små stygge bulker i bakdøra og en bulk som går fra fordøra til bakdøra er resultatet. Hadde jeg ikke hatt stigtrinn ville det blitt mye verre.

Synderne

«Go get the big boss», sier jeg til kjerringa. Jeg er fly forbanna og må ha noen jeg kan kjefte på. En av dem som har som jobb å samle inn tomme handlevogner kommer for å ta de to vognene som har skadet The White Camel. Jeg ber han ligge unna, det er tross alt bevis, og legger til på engelsk at, viss han hadde gjort jobben sin så hadde ikke dette skjedd. Han trekker på skuldrene og går, han kunne nok ikke noe særlig engelsk.

Ettere en stund kommer butikksjefen en sikkerhetsvakt og ett par til ut. De beklager så mye, tar bilder av skadene på bilen og diskuterer seg i mellom. Mens dette pågår ringer jeg forsikringsselskapet mitt. Forklarer hva som har skjedd og får beskjed om at de skal komme i løpet av 30 minutter, noe de faktisk gjør.

Skademelding blir fylt ut, nye bilder blir tatt og jeg skriver under. Siden jeg ikke har egenandel mener forsikringsmannen at Tesco ikke trenger å undertegne på noe som helst. Dette vil forsikringsselskapet ordne opp i. Jeg får en rekvisisjon og beskjed om å kontakte Toyota for å avtale tid for lakkering mm.

Hadde jeg hatt en gammel bil, så hadde jeg ikke brydd meg

Nå får vi se hva som skjer med saken til mandag. Jeg vil nok bli uten bil noen dager. Så regninga på leiebil, den vil jeg prøve å sende til Tesco. Med en 10 måneder gammel baby er vi avhengige av bil her på bygda. Jeg tviler vel på om Tesco vil betale, men det er da lov å prøve seg.

Fordør og bakdør

Virusnytt

Når det gjelder Covid 19 så er det de to siste døgnene registrert 2 nye tilfeller her i Thailand. Begge tilfellene er personer som har kommet tilbake fra utlandet og som sitter i karantene.

En ting til. Jeg vet at en del av mine lesere lurer på når de kan komme tilbake til Thailand. Hvis du ikke er diplomat eller har arbeidstillatelse er det uvisst. Thailandske myndigheter har sagt at når de åpner for turisme vil de først bli for noen få land som har gode smittetiltak og lite smitte. Dere som håper Norge skal komme på den listen får håpe at Thailandske myndigheter ikke ser hva som skjer i de store norske byene. Ser de dette kan dere kanskje glemme juleferie i Thailand.

I morgen kommer det som egentlig skulle kommet i dag. God Hælj

REGNTID

Som lovet i går. Mer blogg mindre FB. Meningen er nå at jeg skal skrive litt om dagliglivet her og også oppdatere litt om Covid situasjonen.

Regntid

Regntiden er kommet, det betyr at det skal regne litt hver dag. Egentlig vil vi vel ha mye regn hver dag, siden fjorårets regntid ikke innfridde. Det er mye tomme og nesten tomme vannmagasin rundt omkring her i Buriram. Enkelte steder er det nå vannrasjonering. Dvs at vannet er stengt en del av døgnet. Jeg vet også at de har redusert trykket mange steder for på den måten å spare vann. I landsbyen min er det Steinsfjorden som er byens vannmagasin. Jeg kan vel trygt si at det er lavvan der for tiden. Men foreløpig ingen rasjonering av vann her. Her i landsbyen er det også mange som har sin egen brønn og pumpe, vi er blant annet i den kategorien. Men grunnvannet varer heller ikke evig så vi gjør det vi kan for å spare. Jeg prøver å drikke mest mulig øl for å spare på vannet 🙂 🙂

Her snakker vi skikkelig regn

Regntiden så langt har vært bedre enn i fjor. Det har nesten regnet hver dag og noen ganger har det kommet bra med regn, noen stor økning i vannstanden rundt omkring er dog vanskelig å se. Men fortsetter været slik som det er nå, ser det ganske bra ut. Vi får krysse fingrene. I år har vi også sådd ris, så nå har vi både ris og kuer som trenger regn. I går kom det forøvrig ganske bra med regn. Steinsfjorden var i dag blitt brun og det er ett godt tegn. På min 50 km sykkeltur i dag tidlig var det mye vann i grøftene og på rismarkene. Det er det nok mange som er glade for. Kikker jeg ut nå, så er det mørke skyer i horisonten, appen på telefonen lover også mer regn i dag. Det ser lovende ut.

I dag bestemte besøket vårt seg for at de vil reise tilbake til arbeidet sitt. Det å ha ferie og sitte i karantene var verre enn de trodde. Nå er det ikke sånn at de har vært låst inne, men uten helseklistremerket på id kortet så kommer de ikke inn hverken på markedet eller i en del butikker noe som gjør det tungvint å være her. Da er det bedre å reise ned til Bangkok området for å jobbe. Så i morgen reiser dessverre lekekameraten/barnevakten til Dylan igjen.

Dylan og hans venninne

I dag var det mange nye tilfeller av Covid her i Thailand. Alle de nye tilfellene er Thaier som har returnert fra andre land. De sitter derfor i karantene og vil derfor ikke spre smitten. Vi får bare være glade for at de har så strenge karantene regler ved ankomst Thailand. Her er dagens smittetall.

  • 3101 smittede + 17
  • 2968 utskrevet fra sykehus + 0
  • 75 innlagte på sykehus
  • 58 døde +0

Kilden er Thailandske myndigheter sin egen Covid side.

Det kan fort komme en oppdatering i morgen også, så følg med.

KARANTENE OG SISTE NYTT

Jammen blir det ikke en liten oppdatering i dag også. Hvorfor skal alt jeg skriver gå via Facebook? Har jo lenge vurdert å kutte ned på FB og heller bruke bloggen mer. Joda så her har dere dagens rapport fra rismarkene.

Som tittelen på dagens innlegg sier, nå er det karantene som gjelder i heimen. Ikke for Dylan, frua eller meg. Nei, frua hadde «glemt» å fortelle meg at kusina hennes med samboer og datter skulle bo her i drøye to uker, fram til internatskolen til dattera åpner igjen rundt den 17.juni.

Jeg hadde ikke før fått postet gårsdagens innlegg før de sto på tunet (det heter da tun på landet, gjør det ikke?). 10 minutter seinere kom assistenten til landsbyhøvdingen, han tok bilder av gjestenes id kort samt at det ble fylt ut noen skjemaer. Gjestene fikk beskjed om å bære munnbind 24 timer i døgnet samt at de måtte holde seg i og rundt huset vårt. En time etter dette kom det en sykepleier og målte om gjestene hadde feber, noe de ikke hadde. Sykepleieren vil komme tilbake hver dag i 14 dager for å måle temperaturen deres. I dag tidlig banket det på døra 0600. Det var sykepleieren som var ute på runden sin. På denne tiden av døgnet var det bare jeg som oppe, så her ble det vekking av gjester. Temperaturen på gjestene ble nok en gang målt ført inn i loggen og dermed dro sykepleieren videre til neste på lista.

Den 10 år gamle datteren til gjestene får faktisk lov til å bevege seg ute blant folk og hun får også leke med andre barn. Så mens dette skrives er det fullt trøkk her i heimen med 5 barn i alderen 0 – 10 år som kunkurerer i hvem som kan bråke mest. Jeg vurderer faktisk seriøst å leie meg ett kontor, slik at jeg kan ha ett sted hvor jeg kan være i fred og ro. Jeg er glad i barn og liker å leke og herje med dem, men jeg syntes også det er deilig å ha det stille og rolig noen timer hver dag.

Noen av dem som deltar i Thailandsk mesterskap i støy 🙂

I går gikk statsministeren ut og så at det ikke hastet for Thailand å åpne for turister. Han mente at en sakte og kontrolert åpning med turister fra noen utvalgte land var veien å gå. Så kunne de åpne for flere land etterhvert. Så det kan fortsatt ta lang tid for dere som drømmer om Thailand ferie. Men som jeg skrev i går, her skifter de fort mening.

Det ser nå mulig for folk med arbeidstillatelse å komme til Thailand. Hvis noen av mine lesere er innehaver av en slik tillatelse så må dere oppsøke nærmeste Thailandske ambasade, her vil dere få ett reisedokument, som vil gi dere innreisetillatelse. Det vil være 14 dagers karantene som i sin helhet må betales av den reisende, her er prisen 30 000 – 60 000 Thb. Så billig er det ikke.

Mens dette skrives tikker det akurat inn en melding om at Thailandske ambasader også har begynt å utstede andre typer visa, men ikke turistvisa. Sjekk med ambasaden i Oslo, så får du svar på hvilket visa det er mulig å få.

Dagens Virus status er som følger:

  • 3084 smittedet + 1
  • 2968 utskrevet fra sykehus + 2
  • 58 på sykehus
  • 58 døde

Den mye smittede er en Thai som er returnert fra utlandet og som sitter i karantene. Siden alle nye smittetilfeller kommer fra utlandet, så må vi som bor her bare være glade for at myndighetene er så strenge.

Ha en fin dag folkens

DET GÅR DEN RIKTIGE VEIEN

Tiden går fort, selv når mye av det man driver med til daglig er stengt og forbudt. Har lenge tenkt jeg skulle skrive litt , men hver gang jeg får ånden over meg dukker det opp noe annet som må fikses. Men her kommer siste nytt fra rismarkene.

Vi skriver 2. juni i dag. 1.juni som altså var i går ble Thailand litt mer åpent igjen. Også her i Buriram ha de åpnet opp. Alkohol kan nå kjøpes igjen men kan ikke nytes der den er kjøpt. Det betyr at skal man spise på restaurant får man ikke øl eller vin til maten. Derfor velger fortsatt en del restauranter her i byen å holde stengt.

I går (1/6) var det første gangen siden mars at det ble arrangert morgenmarked i Bankruat. Disse arrangeres normalt hver tiende dag,den 1. 11. og 21. hver måned. Det ukentlige markedet på mandager må fortsatt vente til 1.juli. Da håper vi at det kan bli mulig å ta en øl med gutta på kontoret igjen.

Ser fram til å ta en øl med gutta igjen

22.mai fikk museer og historiske parker lov til å åpne. Deriblant Phanom Rung. I tilknytning til dette stedet ligger en av mine favoritt lunch restauranter. Her har kameratene mine og jeg spiste mange gode luncher. Vi bestemte derfor at det måtte bli en scootertur dit påfølgende søndag for å se om restauranten var åpen for lunch.

Det var med stor spenning vi parkerte på en nesten tom parkeringsplass og ruslet ned mot lunchstedet vårt. Joda hun hadde åpent. Hun husket til og med hva vi pleide å spise. Same same sa vi bare, damen nikket og 10 minutter seinere sto det pad kapaow mo og somtam på bordet. Maten smakte som vanlig helt fortreffelig. Da vi forlot stedet gode og mette la vi merke til at vår vennine var den eneste som holdt åpent av de sikkert 10 spisestedene som er der, også suverniebutikkene var stort sette stengt. På en parkeringsplass hvor det normalt er kanskje 100+ med biler samt mange busser var det kun våre scootere og 4 -5 biler. Kanskje ikke så rart. Pr i dag ønsker ikke Buriran å få besøk av turister, heller ikke fra eget land. For å komme inn i selve parken må man ha id kort med healthy Buriran merke på, har man ikke det kommer man ikke inn hverken i denne parken, på markeder eller kjøpesentere. For å få dette merke må man sitte 14 dager i karantene.

Endelig lunch på Phanom Rung

Karanatene her i Thailand er noe helt annet enn den, unnskyld uttrykket, tullekarantenen man har hatt i Norge. Thailandske statsborgere som kommer tilbake fra utlandet febermåles på fkyplassen i Bangkok. Har de feber er det rett på sykehuset. Alle blir korona testet, så blir de kjørt til ett hotell hvor de skal være i 14 dager. De vil bli testet 2 – 3 ganger under karantenetiden. De har ikke anledning til å forlate rommet. 3 ganger i døgnet blir de ringt opp og kan da åpne døren for å ta maten som er plassert utenfor rommet. Straffen for å bryte disse reglene er høy.

Her i Buriran har vi også lokal karantene, noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Jeg snakket med landsbyhøvdingen om dette for en uke siden og han kunne bekrefte at denne karantene ordningen skulle de fortsette med i hele juni. Hvis moren til Dylan skulle kommet nå, måtte hun sitte inn på ett eget rom i huset i 2 uker. Hun kunne ikke ha fysisk kontakt med noen og ved bruk av toalett eller dusj måte dette vaskes før noen andre av husets beborere kunne bruke det. Daglig ville det komme en sykepleier å måle feber. Skulle hun vise seg å være syk vil hele familien bli satt i karantene. Kanskje like greit at hun ikke kom. De fleste provinser i Thailand har nå lettet på det meste, men her i Buriram kjører de altså ett strikt regime. Dette har også medført at fastboende falanger har valgt å reise til andre steder i Thailand hvor det er friere. Joda jeg har vurdert å gjøre det samme men velger foreløpig å bli hjemme.

Smittesituasjonen i Thailand er pr i dag som følger:

  • 3083 smittede,
  • 2966 utskrevet fra sykehus
  • 59 fortsatt på sykehus
  • 58 døde
  • 13 tilfeller her i Buriram

Den siste uken har det ikke vært nye smittetilfeller ute i det fri. Alle nye smittede er thaier som er kommet tilbake fra utlandet og sitter i karantene. Så det ser faktisk ut som de strenge tiltakene vant over viruset. Går det som myndighetene håper vil det bli åpnet for turister rundt oktober. Så sitter du i Norge og lengter til Thailand må du smøre deg med tålmodighet en stund til.

Skolen vil åpne 1.juli. Det er fortsatt ingen avklaring om jeg vil få lov til å starte med korpsøvelser og musikkundervisning. Jeg har dog en litt dårlig magefølelse, og tror at det ikke blir noe musikk før etter jul. Men med dette, som mye annet her nede. Informasjon fra dem som styrer, er mangelvare. Så plutselig kan det komme både gode og dårlige nyheter.

Uansett så får vi holde humøret oppe og være optimister.

Det meste er stengt på Phanom Rung