EN RUNDTUR TIL KABINBURI

Som lovet her er det som egentlig skulle vært skrevet på fredag men som jeg ikke har fått tid til å skrive før nå. Dagens innlegg blir en reiserapport. Thailand åpner seg mer og mer og pr i dag legger de til rette for innenlandsturisme, akkurat som de fleste andre land.

Besøket som var her i forrige uke var lei av å sitte i karantene og ville derfor reise til att annet sted. Siden samboeren til konas kusine hadde familie og attpå til kunne få jobb på ett nybygg, valgte de å reise til Kabinburi. Planen deres var å kjøre 3 stykker på en Honda Wave, noe som slett ikke er uvanlig. Det er gjerne det eneste kjøretøyet familien har. Jeg legger meg normalt ikke opp i hvordan folk velger å reise, de hadde til og med hjelmer, så dette kom sikkert til å gå bra,mente dem. «Hvor er hjelmen til Gem?». Spurte jeg. Gem er den 10 år gamle datteren til kusina. «No have». Svarte de. Jeg ville aldri tilgitt meg selv hvis jeg lot dem legge i vei på motorsykkel og noe skulle skje med Gem. Derfor så tilbød jeg meg å kjøre dem i stedet. Og slik ble det.

klar til avgang

Tidlig fredag morgen ble motorsykkelen stroppet fast bak på The White Camel og bilen ble fylt opp med tre barn og fire voksne. Fullt og vel så det, men tryggere enn 3 stykker på en motorsykkel.

Jeg hadde lagt opp turen slik at det skulle bli en runde, dermed ble det en biltur og ikke bare ett transportoppdrag. Det var overraskende mye trafikk de første 150 kilometerne kombinert med mye veiarbeid var det nesten som å være på biltur i Norge. Det gikk smått, men så fikk vi da sett oss omkring.

Med en motorsykkel på lasteplanet ber man om å bli stoppet. Stoppet det ble vi. Mellom Watthana Nakon og Sa Kaeo er det en militær kontrollpost. Her ble vi vinket til siden og de ville se papirer på motorsykkelen. Papirene var i orden. Men siden det var Falang i bilen måtte det tas bilder. En av soldatene ble kommandert til å være fotograf mens kusina og jeg sto sammen med kommandanten bak bilen. Etter fotoseansen var det takking og ønsker om god tur videre.

Alt var i orden.

Resten av turen fram til Kabinburi gikk uten noen flere kontroller, men til gjengjeld var det mye veiarbeid. Det kan virke som Thailandske myndigheter har satt i gang mange prosjekter i disse dager for å holde folk i arbeid.

Vel framme i Kabinburi ble vi bedt på lunch. Samboeren til kusina satte seg på den medbragte motorsykkelen, dro avgårde og kom tilbake 20 minutter etterpå med mat. Padkapow mo med kai dow smakte som vanlig helt perfekt.

Padkapow mo

Etter lunch og litt mer pause var tiden inne for å reise videre. Nå hadde vi kjørt via Sa Keo for å komme hit. En strekning på nesten 300 km. Nå var planen å fortsette på 304 og kjøre over fjellet, Kaho Yai mot Korat. Dette var en vei jeg ikke hadde kjørt før, men som jeg var blitt anbefalt å prøve. Her var det mye mindre trafikk, men fortsatt en del veiarbeid. Etter noen mil begynte vi på oppstigningen til fjellet. Det steg jevnt og trutt med en stigning på 6 – 7 %, altså det vi i Norge kaller nesten flatt. The White Camel brummet fornøyd oppover og i rundt 90 km/t. Veien var fire til seks felt og gikk i slake svinger oppover. Det var fin utsikt og flott natur her. Det var ett par avkjøringer til naturreservat her, men disse var stengt. Så jeg må nok komme tilbake en annen gang for å utforske disse. Da blir det nok på to hjul.

Etter at vi var over toppen og på vei ned mot Korat kjørte vi inn i en kraftig regnbyge. Selv med vinduspuusserne på full fart var det vanskelig å se veien. Farten ble senket til rundt 40 – 50 km/t, en fart som de fleste syntes var passe. Men jammen var det ikke en og annen idiot som freste forbi i 80+. Ikke rart det er mange som dør i den Thailandske trafikken.

Vel nede ved Korat ga regnværet seg og vi svingte inn på 24, en vei vi skulle følge nesten helt hjem. Nå var jeg spent på om det ville være noe sjekkpunkt når vi kom til fylkesgrensen til Buriram. Vi hadde jo nå vært utenfor Buriram fylke og kunne risikere å få karantene når vi kom tilbake. Joda like etter fylkesgrensen var det en veisperring, men den var ubemannet. Det så faktisk ut som om den ikke hadde vært bemannet på en stund. Dermed kunne vi snike oss tilbake til Buriram uten å risikere karantene. Nå hører det med til historien at vi på forhånd hadde snakket med landsbyhøvdingen. Han godkjente turen hvis vi ikke overnattet og hvis vi holdt mest mulig i bilen samt brukte munnbind. Disse reglene hadde vi overholdt og jeg er helt trygg på at vi ikke dro med oss noe smitte.

Det jeg la merke til på turen var at en god del av restaurantene langs veien fortsatt var stengt, men det var fortsatt mulig å få seg mat. Det var stor trafikk på flere veier, noe som tyder på at Thaiene har begynt å reise litt rundt omkring noe som er ett bra tegn.

Her er runden vi kjørte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s