PÅ 2 HJUL FRA BURIRAM

De siste dagene har jeg vært to ganger i Buriram by. En gang for å levere bilen, The White Camel, for å få fikset skadene påført av to stk handlevogner, samt en tur for å kikke på gjenåpning av mitt favorittkjøpesenter.. Her en liten sykkelrapport fra den første turen

Toyota ringte på onsdag. Bilen kunne leveres torsdag formiddag og ville være forventet ferdig tirsdag. Ryddig og grei beskjed. Om de hadde eller kunne skaffe leiebil? Dette var nok ett spørsmål de ikke var vant til å få. Men etter at det var stille i telefonen noen sekunder var svaret at det kunne de ikke ordne. Jeg tenkte meg om. Planen var å sykle runden min først for så å kjøre til Buriram etterpå. Kanskje jeg heller skulle kjøre til Buriram og sykle hjem? Det ville være 16 km lenger enn jeg normalt sykler men til gjengjeld flatt og ikke noe fjell å sykle over. Dette måtte bli en behagelig og litt rolig treningstur, tenkte jeg.

Rundt halv ni svingte jeg inn porten hos Toyota og parkerte på anvist plass utenfor oppretterverkstedet. Kundemottakeren kom meg i møte, og hadde allerede papirene på bilen klare. Han forklarte meg nok en gang at bilen ville være ferdig på tirsdag og at de ville ringe nærmere om når på dagen den kunne hentes. Han hjalp meg med å løfte sykkelen ned fra lasteplanet og lurte på hvor langt jeg skulle sykle. 66 km til Ban Nong Tago svart jeg. Han ristet på hodet. Ron mak mak, sa han, noe som betyr veldig varmt. No pompam, svarte jeg, som betyr ikke noe problem. Så gikk jeg inn på toalettet og skiftet til sykkeltøy.

Da jeg kom ut sto kundemottageren og holdt på sykkelen min, ved siden av sto en dame med ett stort glass med vann og isbiter. Siden jeg skulle sykle så langt måtte jeg drikke dette mente hun. Jeg takket og drakk det iskalde vannet. Joda det smakte. Jeg satte meg på sykkelen vinket adjø og begynte på dagens etappe.

De første 6 kilometerne unnagjort

De første kilometerne gikk greit, det var ikke for varmt og ikke noe særlig vind å snakke om. Det var dog mye trafikk noe som gjorde at jeg foreløpig valgte å ikke ha musikk på øret. Greit å høre bilene. Samsung appen lot jeg dog være på med lyd i øret. Den kunne fortelle meg at det foreløpig gikk raskt unna.

Etter 6 – 7 kilometer var jeg ute på hovedveien som jeg skulle følge helt til jeg skal ta av til landsbyen. Fortsatt mye trafikk, men sola sløvet bak noen skyer og vinden hadde fortsatt ikke begynt å plage meg. Spotify ble startet og med musikk på øret og oppdatering for hver kilometer fra appen gikk det greit unna.

Rundt 20 kilometer ble det tyngre. Sola hadde nå brutt gjennom disen og vinden hadde bestemt seg for å være motvind. Ikke så mye motvind at noen vil si at det blåste mye. Nei akkurat nok til at jeg ikke fikke ligge konstant i det tyngste giret. Jeg ble liggende å jage mellom tre gir og fant ikke rytmen og roen. Der og da skjønte jeg at dette kunne bli tungt. Sykkelappen kunne fortell meg at jeg fortsatt hadde en snittfart på 28.5 kmt. Målet var egentlig rundt 29 kmt så det gikk da sånn noenlunde.

Etter drøye 50 kilometer hadde jeg Prakonchai i synet. Snitthastigheten hadde sunket til 28,2 kmt lårene verket og jeg var tom for vann. Jeg bestemte meg for å ta en pause på 7–11, måtte bare komme meg fram til Prakonchai og over lyskrysset. 10 – 15 minutter seinere sto jeg utenfor 7-11 og drakk en flakse med iskaldt vann. Fy faen så godt. En halvliter med vann ble borte i løpet av noen sekunder. Vannflaska på sykkelen ble fylt opp og jeg var dermed klar for de siste 16 kilometerne. Mulig jeg hadde drukket vannet for fort. For da jeg svingte ut på veien var beina blitt blytunge og jeg slet med å komme meg gjennom girene og få opp farten. Samtidig hadde vinden frisknet til og den traff meg på skrå forfra sola hadde også skrudd seg på for fullt. Værappen på telefonen kunne fortelle at det var 33 grader.

Ut fra Prakonchai er det en drøy 5 kilometer lang slette. Den har dårlig asfalt de første 1,5 kilometerne. Dette ble tungt. Her kunne jeg bare glemme å holde noe særlig mer fart enn 24-25 kmt. Ja ja tenkte jeg det får ta den tide det tar. De siste 16 kilometerne ble blytunge. Etter sletta var det heller ikke helt flatt lenger, faktisk ørlite stigning på de siste 10 kilometerne. Dette er bakker som jeg normalt ikke kaller bakker og som jeg normalt sykler opp i full fart. På denne turen var de plutselig blitt tunge og veeeeldig lange. Men jeg beit tenna sammen og kom i mål. Da jeg satte fra meg sykkelen hjemme bestemte jeg meg for at denne turen, skal jeg aldri kjøre igjen.

Det ble totalt 68,2 kilometer på 2 timer og 31 minutter. Snittfarten ble 27kmt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s