FAMILEFORØKNING

Alle «mine» tre barn

Nok en gang er det godt lang tid uten noen oppdatering her. Joda jeg har tenkt på det flere ganger, men hver gang så har det dukket opp andre ting jeg har måttet ta meg av. Men her er litt siste og nest siste nytt.

I dag er det 60 dager siden sist det ble registrert noen lokal Cowid smitte her i Thailand. Alle nye tilfeller de siste 60 dagene er personer som har kommet fra utlandet og sitter i karantene. Her i Thailand betyr karantene, karantene. Derfor så er Thailand så og si smittefritt, noe vi er glade for. Livet er stort sett tilbake til det normale. Dog må vi huske masker når vi skal på butikken osv, vi blir også sjekket for feber de fleste steder vi vil inn. Tiltakene som har blitt brukt her i Thailand har altså hvert så effektive at FN nå vil bruke Thailand og New Zeland i en film for å vise verden hvordan ting skal gjøres.

Noen av dere lurer på hva overskriften skal bety. Har jeg smelt kjerringa på tjukken? Neida, men vi har tatt inn ett par barn i familien. Jeg har tidligere sagt blant annet på skolen at hvis det var noen barn som ikke hadde det bra, enten det var på den ene eller andre måten, og jeg kunne være til hjelp, så ville jeg gjerne hjelpe. Når Gails nærmeste familie får problemer pga sykdom samt at noen må flytte langt unna for å få jobb, ja da får vi trå til.

Husets nye beboere er Leo og Gem. Leo er sønn av Gails kusine, han er snart 7 år og begynte i første klasse nå i juli. Han har tidligere bodd hos sin mormor, men hun begynner å bli gammel og skrøpelig og ville ikke lenger ta ansvar for barnebarnet. Siden moren jobber i Bangkok på fabrikk med lange skift var det ikke noe alternativ for Leo å flytte dit. Dermed så ble det slik at jeg tilbød at han kunne bo her og få gå på skolen sammen med vennene sine. Og slik ble det.

Gem er snart 10 år og kusinen til Leo og altså datter av Leos tante. Gem skulle egentlig bare bo hos oss en uke frem til internatskolen startet opp igjen 17.juli, men slik ble det ikke. Moren hennes og samboeren jobber med å bygge hus og reiser dit det er arbeid, så derfor kan ikke Gem bo der. Dagen før vi skulle kjøre Gem til skolen spurte jeg henne flere ganger om hun ville på internatskolen eller om hun ville bo hos oss. Hver gang svart hun at hun ville på internatskolen. Torsdag 16. juli skulle vi kjøre henne dit. Kvelden i forveien hadde vi hjulpet henne å pakke alt hun skulle ha med seg, slik at det bare var å kjøre avgårde dagen etter. Natten til torsdag våknet jeg av at noen gråt, det var ikke Leo og ikke Dylan, det var Gem. Jeg spurte om hun hadde vondt noe sted eller om det var pga skolen hun gråt. Hun bare ristet på hodet uten å svare. Kanskje hun bare hadde drømt noe tenkte jeg og bredde over henne dynen og hun sovnet igjen. Torsdag morgen spurte jeg henne nok en gang om hun var sikker på at hun ville reise til Nang Rong. Joda det var hun. Og slik ble det. Vi kjørte henne de drøye seks milene til skolen. Fikk henne skrevet inn, hjalp henne med bagasjen, sjekket at hun fikk en seng. Så ble det klemming og adjø. I det vi gikk ned trappa fra sovesalen ropte hun på meg. Hun pekte på bagen sin og ville ha meg til å bære den inn på senga hennes. Jeg gikk tilbake og hjalp henne med bagen. Så ble det nok en gang litt klemming før jeg gikk etter de andre i retning bilen.

Utpå kvelden ringte telefonen til Gail. Det var Gems mor som ringte. Skolen hadde ringt til henne og fortalt at Gem bare gråt og gråt og at hun ville at vi skulle hente henne slik at hun kunne bo hos oss. Slik ble det.

Fredag den 17 gikk ferden tilbake til skolen. Gem møtte oss i porten, i følge læreren hennes hadde hun stått der siden hun våknet ved 7 tiden den morgenen. Vi hjalp henne med å pakke bagen før Gail tok fatt på papirarbeidet. Det er ikke bare å komme til en slik skole og hente ett barn, heldigvis. Men etter ett par timer med venting og mange underskrifter var vi klarert for å reise hjem. Vel hjemme ringte jeg min gode venninne Nipaporn, dere som har fulgt bloggen en stund vet at hun er lærer på den lokale skolen. Om Gem kunne begynne i fjerde klasse på mandag? Det kunne hun og dermed har vi nå tre barn i alderen 1 – 9 år i heimen. Dylan blir forøvrig ett år den 30. juli og Gem fyller 10 år i september og Leo blir 7 år i oktober. Så da blir det bløtkake flere ganger.

Med barn i huset er det mye å glede seg til. Den kommende helgen drar vi for å besøke min gode venn Anton. Vi skal bo på Thepsatit Wiev, her er det ett stort vannland med bølgebasseng og masse sklier. Endelig skal jeg få prøvd disse. Nå skal det også bli gøy med jul. Denne julekvelden blir det jule nisse i heimen.

Klokka er mye, på tide å reise på skolen. Korpsøvelse på gang.