REGNTID

Årets regntid har vært lang og det har kommet mye regn. Nei det skyldes nok ikke klimaendringer, det er faktisk helt vanlig med mye regn i regntiden.

Våte veier tidlig en morgen

Nå skriver vi 24.september og årets regntid skal vare fram til Loy Kratong som i år er fredag 19.november. Etter det blir det vinter her i Thailand. Loy Kratong er en slags lysfest som skal markere at regntiden er slutt at ale vannmagasiner skal være fulle og at risen er høstet. Det er også mulig at skolen åpner igjen i november. Jeg har fått forespørsel om det blir noe julespilling i år med korpset. Svaret på det er nok at det er lite trolig at vi får til. Men mirakler har skjedd før så jeg har ikke avskrevet det helt.

De av dere som følger bloggen har vel fått med dere at jeg stort sett hver morgen sånn rundt 0600 setter meg på sykkelen og tar en drøy to timers tur. Det er fin trening og deilig alenetid. Denne måneden har blitt en dårlig sykkelmåned. Det har regnet i bøtter og spann og gjerne begynt i det jeg har spist frokost og tatt på meg sykkelbukse. Uten skjermer på sykkelen og våte veier er en dårlig kombinasjon. Spesielt her på landet hvor både kuer og bøfler går langs veien når de skal til og fra beite sitt. Ku og bøffel bæsj blandet med regnvann er ikke noe særlig å få i seg. Kan fort bli sittende på toalettet i flere dager etter en slik dose. Derfor blir det ingen sykling på slike dager. Målet mitt er 1000 km hver måned. Jeg mangler 4 turer a 60km for å få det til. Jeg er optimist og tror det går.

Vått og regn. Bare å gå inn igjen

Regntiden har også ført til flom flere steder i Thailand. Vi er dog heldige her hvor jeg bor. Det er fortsatt litt igjen før det renner over i vannmagasinene. Nyhetene på tv viser stadig vekk flomutsatte landsbyer hvor bilen er byttet ut med båt. Det er pga slike flommer at gamle thaihus står på stylter. De visste hva de gjorde de som bygget i gamle dager.

Covid situasjonen her er stadig bedre. Smittetallene er på vei ned og det vaksineres i underkant av en million om dagen. Det gikk lenge rykter om at mye ville åpne opp første oktober, men nå går det mot første november i stedet. Så de av dere som sitter i Norge og lurer på om det er mulig å planlegge vinteren i Thailand så ser det slik ut. Det å reise til Phuket er nok den beste måten å dra til Thailand på i disse dager. Er man fullvaksinert tester negativt for Covid ved ankomst kan man ferdes fritt rundt i Phuket uten noen form for karantene. Jeg har snakket med noen som var der nylig og disse var veldig fornøyd med oppholdet. Etter 14 dager i Phuket kan man reise hvor man vil i Thailand. Så mulighetene er der. Velkommen skal dere være hvis dere kommer.

SKILT

Mine nærmeste kjenner jo min nye livssituasjon, men her på bloggen har jeg valgt å verne om privatlivet så langt. Men siden det nå har gått rundt 8 måneder siden jeg valgte å flytte og siden jeg nå er skilt med papirer er det ingen grunn til å holde dette skjult.

I januar ble det klart for meg at min kjære kone og jeg måtte skille lag. Hun hadde de siste årene fått helt andre verdier her i livet enn meg. I ettertid ser jeg at dette begynte da vi flyttet ut på bygda og fikk hennes eldste søster som nabo. Den eldste kvinnen i familien er familiens overhode. Så denne søsteren var nok den som ga min kone ideer og verdier som var langt unna mine. Jeg skal ikke gå i detaljer men bare nevne at det ble sett med negative øyne på at jeg jobbet gratis for skolen, at jeg innimellom donerte penger til folk i bygda som trengte hjelp. I det hele tatt alt jeg gjorde av arbeid for andre ble sett på negative øyne. For ikke å snakke om da Gem og Leo flyttet inn. Enda de var nær familie. Gem fikk heldigvis flytte sammen med mor og stefar. Bygda og kommunen samlet inn penger slik at de faktisk fikk seg ett lite hus. Leo derimot måtte flytte til ett tempel i Prakonchai hvor faren hans er munk. Kanskje ikke det beste stedet å vokse opp, men han har dog faren sin der. I januar toppet det hele seg da Gail (min ekskone) og Noon (Gails datter og mor til Dylan) kranglet voldsomt mens Dylan var livredd og skrek. De begynte faktisk å sloss. Jeg måtte holde en livredd Dylan i en hånd samtidig som jeg måtte bruke makt for å skille dem. Det var nesten så jeg ikke trodde det var sant, at hun som jeg hadde vært sammen med i så mange år rett og slett var totalt forvandlet. Det hele endte med at min ekskone dro til sin kusine for å få sympati, mens Dylan, Noon og jeg ble værende.

Som vanlig syklet jeg min morgentur dagen etter. Det er alltid fint å starte dagen med frisk luft og alenetid for å tenke gjennom saker og ting. Denne morgenen kretset tankene rundt det å flytte og hvordan det skulle løses. Jeg kom vel hjem fra sykkelturen uten å ha kommet til noen løsning.

Da jeg sto og dusjet etter sykkelturen syntes jeg det var noe som manglet på badet. Ett eller annet var ikke som det skulle. Tannbørsten til Noon og en del andre ting var borte. Merkelig. Jeg kledde på meg og kikket ut. Noen av lekene til Dylan var også borte. Nå ble jeg redd. Jeg banket på døren til rommet deres. Intet svar. Jeg åpnet døra og kikket inn, de var ikke der. Dylan og Noon var borte. Jeg prøvde å ringe Noon, ikke noe svar, dvs jeg fikk melding om at nummeret ikke var tilgjengelig. Der og da raste min verden sammen. Alle jeg hadde brydd meg om de siste årene var plutselig borte. Jeg prøvde å ringe min daværende kone, intet svar. Jeg hadde dog en mistanke om hvor hun var, så jeg satte meg på Mr PCX og kjørte til hennes kusine. Joda der var hun. Jeg fortalte at Noon og Dylan var borte og spurte om henne eller kusinen viste noe om dette. Nei begge to ristet på hodet. Min daværende kone sa at hun ikke brydde seg om hvor de var eller hva som skjedde med dem. Jeg orket ikke å reise hjem til ett tomt hus så jeg tok en tur til min gode venn Ola og fortalte hva som hadde skjedd.

Mens jeg satt der ringte telefonen min. Det var Noon. Hun og Dylan satt i en taxi og var på vei til Chonbury. De ville reise dit og bo hos faren hennes. Hvordan har du fått penger til taxi? Spurte jeg henne. Noon fortalte at hun hadde lånt penger av min kones kusine, samme morgen, altså den samme kusina som hadde nektet for at hun viste noe som helst om hvor Noon og Dylan hadde reist. Jeg fortalte Noon at jeg ville flytte fra hennes mor og skille meg. Jeg sa også at hvis hun og Dylan ville så kunne de gjerne bo hos meg fram til Covid epedemien var over. Faren til Noon og familien lever av å selge frukt på markeder rundt omkring og pga Covid viste jeg at de hadde begrenset med økonomi for tiden. Vi ble enige om at taxien skulle snu og at vi skulle bo på resort fram til jeg fant ett passe hus. To timer seinere var vi gjenforent utenfor resorten, to rom ble leid og jeg satte meg i bilen for å hente personlige ting og pakke ned noe av det jeg ville ha med på flyttelasset.

Vi bodde på resort i 2 netter før jeg fant det huset jeg bor i nå. Da huset var funnet, leiekontrakt var skrevet og tre måneders husleie betalt var det tid for å kjøre flyttelass. Jeg skal ikke legge skjul på flyttingen bød på problemer og trusler fra min ekskones nærmeste familie. Dette medførte at jeg lot det meste stå igjen i det gamle huset. Det var rett og slett ikke trygt å være der verken for meg eller dem som hjalp meg.

Mitt nye hjem

Etter to dager var det kjøpt inn nye møbler og annet som vi trengte. Ett nytt kapittel kunne begynne. Dum som jeg var tenkte jeg at nå kunne jeg puste ut og slappe av. Sånn ble det ikke. Det at jeg stadig ble advart om at det var folk som skulle ta meg var en ting. Det som var og er MYE verre er ryktene som noen valgte å sette ut. Rykter som faktisk er spredt videre og pyntet på av folk fra Norge og Danmark som jeg trodde var mine venner. At det finnes så mange drittsekker rundt omkring viste jeg faktisk ikke.

Ryktesprederne som er både familie av min tidligere kone samt folk jeg trodde var min venner. Har fortalt at det er jeg som er faren til Dylan og at jeg og min stedatter Noon lever som mann og kone. Disse ryktene har kostet meg både nattesøvn og penger. Ryktene gjorde det også umulig for Noon å kontakte familien sin i Chonbury. Noe som var veldig vanskelig for henne.

For en uke siden tok plutselig Noons far kontakt med meg, han ville snakke med datteren. Det ble en lang samtale. Samtalen endte med at jeg ble takket av faren hennes for å ha tatt vare på både henne og Dylan. Familien ville gjerne at Noon og Dylan kommer og bor hos dem, her vil Dylan få en stor familie med barn på sin egen alder. Noon kan begynne å jobbe med å selge frukt slik hun gjorde før. Vi må fortsatt vente til Covid restriksjonene er borte eller i det minste tonet ned. For pr i dag har ikke familien noe særlig inntekt fordi det meste der nede er stengt.

Den dagen vi pakker bilen og setter kurs for Chonbury vil være både en lettelse og en trist dag. Lettelse fordi jeg ikke lenger vil ha ansvaret for Noon og Dylan. Trist fordi jeg kommer til å savne Dylan. Siden han ble født har han og jeg vært sammen hver dag. Jeg er den eneste voksenpersonen som alltid har vært der. Det kommer nok til å bli mange turer fra Buriram til Chonbury for å dra på besøk.

Tilslutt vil jeg bare si følgende. Joda jeg vet nå hvem de verste ryktesprederne er. Derfor kommer jeg til å holde meg unna en del av de norske treffene her. Jeg kommer heller aldri til å sette mine bein eller legge igjen så mye som en Stang på en spesiell restaurant her i byen. Hvis noen av dem føler for å si unnskyld skal jeg ta imot unnskyldningen. Men forholdet mitt til dem vil aldri bli det samme.

God hælj

Dylan. Bortskjemt han?

COVID STATUS

Her kommer litt om virusstatusen her i Thailand.

De siste ukene har de totale smittetallene gått ned. I august lå de på over 20 000 om dagen med en topp den 23 august på 23672. I går tirsdag var tallet 13821. Det er selvsagt mange men det går i riktig retning. Antall som dør med Covid her i Thailand var i går 241, her var den verste dagen så langt 18.august med 312 dødsfall. Her i Buriram har vi etter noen uker med smittetall på mellom tre og firehundre nå kommet ned i under hundre pr dag. I går tirsdag var det 84 nye tilfeller her i Buriram.

Det er ikke bare jeg som har fått vaksine. Etter en noe treg vaksinestart er det nå full fart over hele Thailand. Gjennomsnitt av vaksiner de siste 7 dagene er 694 778. Det ble satt rekord nå på fredag med 925 627 vaksinerte på en dag! Siden smittetallene går så my ned for tiden må vi tro at vaksinen faktisk hjelper.

Det vaksineres mange hver dag

I ett innlegg for en stund siden fortalte jeg om min nabo som hadde fått Covid. Etter å vært isolert sammen med andre Covid pasienter er hun nå erklært frisk og er tilbake i heimen. Mannen hennes og resten av familien ble ikke smittet og de er ute av isolasjon. Så nå er livet i gata mi tilbake til nesten normalen.

Det er lettet noe på Covid tiltakene i Pattaya og Bangkok. Restauranter har fått lov til å åpne igjen, dog med redusert antall gjester, det er fortsatt forbud mot å servere alkohol så barer må fortsatt holde stengt. Jeg håper at de også snart letter litt på restriksjonene her i Buriram. Det er flere jeg gjerne skulle besøkt som bor utenfor Buriram fylke. Her i Buriram er det fortsatt slik at de som kommer fra ett annet fylke må i 14 dagers karantene, enten hjemme eller i tempelet. Det medfører at det for tiden ikke er mulig å dra på besøk til venner som bor utenfor fylket. Meg bekjent er det bare Buriram som har denne regelen.

Joda skolen er fortsatt stengt. Vi håper og tror at vi kan åpne i november. Uansett så er dette korspåret spolert og jeg må bare innse at vår tradisjonelle spilling på julaften nok ikke blir noe av i år. Jeg tror heller ikke det er realistisk å tro på noen korpstur i mars/april heller. Jeg krysser fingrene og håper at vi er i gang før jul, og så får vi bare se hva det blir til.

Men det er da lys i enden av tunnelen. Eller er det ett motgående tog?

Bak skyene er himelen alltid blå

VAKSINEDAG

I tidligere innlegg har jeg skrevet om problemet med å få vaksine for oss som er utlendinger (falang) og ikke lever i Bangkok eller Pattaya området. Men plutselig så i forrige uke så tikket det inn en sms på telefonen. Jeg kunne møte opp på Buriram hospital onsdag torsdag eller fredag samme uke for å få vaksine. Les videre for å få hele historien.

Da denne meldingen kom tok jeg kontakt med min gode venn og rådgiver Nipaporn. Hun sjekket ut med noen venner av henne som jobbet i helsevesenet, disse mente at det måtte være mye enklere for meg å bli vaksinert sammen med resten av landsbyen. Nipaporn spurte så landsbyhøvdingen, en person jeg har ett veldig godt forhold til, om det var mulig for meg å bli med når landsbyen fikk tildelt vaksineplasser. Joda, var svaret, Mr Hans er jo registret her så det går nok bra. Dermed takket jeg nei til Buriram hospital og tok i mot tilbudet fra landsbyen i stedet. Denne vaksineringen skulle foregå mandag 30. august. i Prakonchai. Nipaporn lovet å være med meg som tolk.

Lørdag 28 var det registrering og utdeling av kønummer i landsbyen. Jeg fikk beskjed om å være der klokka 8. Jeg timet det slik at jeg kunne fikse dette i løpet av sykkelturen min, det var jo bare å levere id kort og bli registrert, så da gjorde det sikkert ikke noe om jeg kom svett og varm og luktet trening. Men det var litt mer en det. Det var ett skjema på to sider som skulle fylles ut samt måling av blodtrykk. Jeg fikk hjelp av Nipaporn til å fylle ut skjema. Blodtrykket ble målt av en av de lokale helsesøstrene. Jeg kjente at jeg luktet svette, noe jeg beklaget til henne, men hun var nok vant til folk som lukter verre enn det, så hun svarte bare, No pom pam, som betyr, ikke noe problem. Etter dette var alt i klart og jeg ble tildelt nummer 356. Jeg kunne sykle videre.

Vaksine skjema med kønummer

Søndag kveld fikk jeg melding om at vaksinen var utsatt til 2. september. Ikke uvanlig at ting blir utsatt her i Thailand, så det er jeg vant til. Den 2. september møtte jeg som avtalt opp med bilen klokken 0730. Siden vaksinen skulle skje i Prakonchai vel 25 km unna og ikke alle har bil er det sånn det gjøres her, felles avreise slik at alle får være med. Det viste seg at det var nok biler så Nipaporn og jeg ble de eneste i min bil. Vel framme der vaksineringen skulle finne sted var det allerede kommet mange, veldig mange. Men jeg klarte tilslutt å få parkert The White Camel på ett greit sted. Det ville bli verre for dem som kom etter meg.

Klokken var nå blitt 0800 og det ble gitt masse informasjon via høytalere. Det var totalt 600 som skulle vaksineres denne dagen og de som skulle ha andre dose var først i køen. Vi fikk beskjed om å drikke mye vann og holde oss unna kofein holdige drikker, slik som kaffe og cola. Det var mye folk der og de sto tett. Helt utrolig når de er så nøye på avstand og antall gjester på restauranter og andre steder. Men her var det altså ett sted mellom 600 og 700 samlet på ett sted. Nipaporn og jeg fant oss en plass under ett tre ett stykke unna alle de andre. Så var det bare å vente.

Ikke veldig mye smittevern her

Etter tre timers venting verket det i leggene, det var ikke noe sted å sitte så vi hadde stått hele tiden. Nå hadde de begynt på 300 serien og de slapp inn 10 og 10 av gangen. Vi beveget oss nærmere folkemengden og inngangen til hallen hvor vaksineringen skulle skje. Det gikk 15 minutter så var det 350 – 360 som skulle komme. Nipaporn hadde ikke lov til å være med lenger, så nå måtte jeg klare meg på egenhånd. Jeg stilte meg i køen og gjorde som han foran meg. Leverte fra meg papirene og id kortet mitt. Det ble bråstopp i køen. Falang? Nei dette var damen ikke sikker på. Hun spurte nabodamen som også ristet på hodet. Jeg fikk beskjed om å sette meg å vente. De måtte snakke med noen overordnede. Etter 5 minutter kom en sykepleier ut. På dårlig engelsk forklarte hun meg at de nok ikke kunne vaksinere falang. Nipaporn hadde sett at jeg ble tatt ut av køen og hadde klart å komme seg bort til der jeg satt. Sammen fikk Nipaporn og jeg forklart at beskjeden vi hadde fått var at jeg kunne vaksineres sammen med resten av landsbyen. Sykepleieren lyttet og hadde stor forståelse for våre argumenter. Men hun måtte snakke med ansvarlig lege, og hun satt i ett møte. Det var bare å vente. Etter 20 minutter kom sykepleieren tilbake og sa at det nok ikke kunne bli vaksinering på meg her. Legen hadde sagt at det var kun for thaier. Hvis jeg ville ha vaksine måtte jeg dra til Buriram hospital. Etter å ha ventet i nesten 4 timer var dette altså resultatet. Vi drar hjem, sa jeg til Nipaporn. Jeg gir opp å få vaksine, det er for mye mas og tull, fortsatte jeg. Nipaporn var mer positiv. La oss dra til Buriram hospital og se om du kan få vaksine der, sa hun. Jeg lot meg overtale. Inn i bilen og kjøre drøye tre mil.

Ved ankomst Buriram Hospital viste det seg at vaksine det kunne jeg få. Her var det drop inn vaksine hver dag. Først ble det en kø for å få riktig kølapp. Så var det ny kø for å registrere seg. Siden jeg ikke hadde vært på dette sykehuset før tok det litt tid. Men jeg ble registrert og så var det neste kø for å bli registrert i vaksine køen. Det gikk også greit, så var det måling av blodtrykk, selvbetjent sådan. Med utskrift fra blodtrykkmaskinen bar det opp i 3 etasje her var det enda mer registrering. Om jeg hadde passet mitt? Nei det hadde jeg selvsagt ikke, mitt Thailandske id kort pleier å holde i lange baner. Nei her måtte de ha pass, uten pass ingen vaksine. Men hvis jeg hadde ett bilde av passet på telefonen så var det bra nok fikk jeg beskjed om. Det hadde jeg selvsagt ikke. Men heldigvis så har jeg gode venner. Jeg ringte min gode venn Ola. Om han kunne reise til huset mitt og ta ett bilde av passet mitt og sende. Joda, det skulle han fikse. Jeg forklarte hvor passet befant seg og 10 minutter seinere så tikket bildet inn. Dette bildet ble sendt videre til damen som hadde bedt om passet. Hun var fornøyd og skulle gå å skrive det ut. I mens kunne jeg måle blodtrykket nok en gang. Så endelig var alt i orden. Nå var det å gå opp i femte etasje hvor selve vaksineringen skulle finne sted.

Etter 5 minutters ventetid ble jeg ropt opp og fikk komme inn i vaksine salen. Ja det var en diger sal. sikkert brukt som møtelokalet når det ikke er pandemi. Jeg satte meg ned på stasjon nummer 5. En hyggelig sykepleier fortalte meg på godt engelsk at jeg skulle få Astra Zenica. Etter stikket fikk jeg beskjed om å sette meg lenger inn i salen. Jeg skulle vente i 15 minutter så skulle jeg gå å få sjekket blodtrykk oksygenmetning og temperatur. Så skulle jeg vente i 15 minutter til for så å få sjekket alt dette en gang til. Var jeg innenfor normalen kunne jeg gå ut etter dette. Etter 30 minutter og de to pålagte sjekkene kunne jeg forlate sykehuset med vaksine i kroppe. Dose to blir om ca 3 uker.

Det som skulle ta en halv dag tok en hel dag. På sykehuset var de effektive og selv med mitt manglende pass var alt unna på under to timer. Tusen takk til Nipaporn som var med meg hele dagen som tolk og moralsk støtte. En takk også til Ola for å ha hjulpet meg med passkrisen

Min gode venn Nipaporn jeg lykkelig nyvaksinert

Neste oppdatering?? Den kommer sånn omtrent ca passe.