NOK EN GANG STENGT SKOLE

Nok en gang er skolen stengt. Pr i dag ser det ikke ut til at regjeringen vil lette på restriksjonene i landet.

Blir ett par uker til denne gjengen samles igjen

Søndag kveld kom meldingen fra skolen. Alle skolene i Buriram skal være stengt i to uker grunnet den økende smitten. Min skole rakk å være åpen i en uke etter siste stenging, den skoleuken bestod til gjengjeld av kun 4 skoledager siden det var Buddha dag og fri midt i uka. Siden nyttår har skolen kun vært åpen 4 uker. Ikke lett å prøve å drive skolekorps under sånne forhold. Men det er dessverre enda verre for elevene som skal lære andre fag. Thailand og mange andre land, også Norge, vil ende opp med en generasjon med store huller i kunnskapen. Det er disse som skal styre landet om noen år. Ser at Norge dropper eksamen i år også. Kanskje burde heller elevene fått ett ekstra skoleår for å ta igjen det tapte? Uansett så er det til syvende og sist samfunnet som er taperen. Det er ikke noe jeg får gjort med dette så jeg får bruke tiden min på andre ting enn skole og korps denne og neste uke.

Smittetallene her i Thailand har den siste uken ligget på femten til tyvetusen i uka, med en dødelighet på 0,83%. En dag den siste uka har det dødd flere med Covid enn det er drepte i trafikken! Siden årsskiftet har det i snitt omkommet 41 mennesker i trafikken hver dag mens snittet for døde med Covid er under 20 hittil i år. Så jeg er ikke i tvil om hva som er det farligste her i Thailand. Riktig gjettet. Det å kjøre motorsykkel…

Danny og jeg har pitstop ute på landsbygda

Jeg liker ikke å utsette meg for unødig fare men kjører allikevel mye motorsykkel. Bortsett fra ett ublidt møte med en løshund for ett par år siden har jeg styrt unna uhell av noe slag. Det kan nok tilskrives god mc opplæring i Norge og det faktum at jeg har blitt gått voksen og dermed har skjønt at jeg ikke er udødelig. Stort sette hver eneste søndag er det tur sammen med gode venner. På en slik dagstur kjører vi gjerne 250 – 300 km. I mc gruppa vær er vi så heldige å ha med Danny. Danny er en godt voksen kar fra Belgia og er den som alltid planlegger og lager rutene vi kjører. Turene våre går minst mulig på hovedveier. Danny bruker nok mye tid på å sitte med kartet og finne småveier med lite trafikk og mye svinger. Vi har kjørt på alt fra slitte bygdeveier med mye høl, til veier som i mine øyne noen ganger ligner mer på stier enn vei. Men moro er det. Spesielt når vi kommer til små landsbyer som kanskje aldri har hatt besøk av store motorsykler før. Når vi stopper på slike steder for is og vann pause hender det svært ofte at det kommer menge for å kikke på syklene våre og spørre hvor vi skal og hvor vi kommer fra. Slike episoder er alltid hyggelig.

Nok en gang stopp for is og vann i liten landsby

I løpet av slik tur opplever vi alltid noen episoder hvor vi må gjøre unnamanøver eller bremse 100%. Det er i enten hunder som plutselig dukker opp i veien eller bilister som kjører etter prinsippet, jeg er større enn deg så vik unna. Siden vi er godt voksne erfarne mc kjørere har det alltid godt bra (bank i bordet). Hadde vi stått på trafikkreglene 100% så hadde mc karrieren her i Thailand blitt veldig kort. Thaier flest kjører etter prinsippene størst først og er det plass kan jeg kjøre der. Jeg pleier å si til folk som spør meg om hvordan det er å ferdes i trafikken her i Thailand: Jeg svarer alltid. Ikke lei bil eller motorsykkel før du har vært her en stund, du er nødt til å skjønne trafikksystemet før du setter deg bak ett ratt eller skrever over en mc. Hvis aldri har vært i Thailand før, kommer på flyplassen, leier deg bil og drar avgårde er jeg helt sikker på at du vil havne i en ulykke ganske raskt.

Mine første turer på mc har i Thailand foregikk på den måten at jeg lå bak en erfaren kamerat mange mange turer før jeg la ut på egenhånd. Det var en fin måte å lære seg å lese trafikken på. Men selv etter mer enn 10 år på veiene her i Thailand blir jeg stadig overasket over hvordan noen kjører. Selv på motorvei kan det plutselig komme en bil i mot. Det er faktisk så vanlig at man blir vant til det. Vedkommende «skal bare» noen hunder meter og for å spare tid er det raskest å kjøre på feil side. Det hender også svært ofte at en bil som kommer i mot plutselig bestemmer seg for å kjøre forbi, selv om du kommer i mot og det faktisk ikke er plass. Han som vil kjøre forbi blinker da med lysene og forventer at du bremser og kjører halvveis ut i grøfta. Jeg har hatt noen virkelige skumle episoder både med bil og mc. Det gjelder å være årvåken og helst ikke kjøre når det er mørkt.

Det får være nok om trafikken i Thailand i denne omgangen. Siden jeg har fått denne ufrivillige ferien blir det nok en tur til Thepsatit og mine gode venn Anton om ett par dager. Ha en fin dag folkens.

KHO CHANG DEL 2

Her har dere siste del om vår lille mini ferie på Kho Chang.

Blue Lagoon

Etter frokost var det klart for strandliv. Jeg hadde i utgangspunktet lyst til å dra til The White Sand Beach, men kameraten som hadde vært der noen dager tidligere anbefalte den ikke. Siden det var lite folk og mye som var stengt var den dårlig vedlikeholdt, kameraten mente at den lokale stranda var bedre. Dermed gikk turen til Blue Lagoon.

Denne broen hadde nok blitt stengt i Norge

Blue Lagoon lå kun en liten km fra resorten hvor vi bodde, men siden Dylan på 2 år ikke er noen tilhenger av lange spaserturer ble det bil. Det var riktignok en veldig liten parkeringsplass der men med så lite gjester på øya var det kun en annen bil som sto parkert. Etter å ha parkert var det noen hundre meter å gå ned til stranda. Her måtte vi gå over noen trebruer som nok hadde sett bedre ut for mange år siden, men de holdt oss og vil sikkert holde i flere år til. I Norge derimot hadde de sikkert vært stengt for lenge siden.

Sist jeg var på stranda i Blue Lagoon for 2 år siden var det mye folk og ingen strandstoler å oppdrive etter ni om morgenen. Nå derimot var det bare å velge. I tillegg til oss telte jeg seks andre på stranda. Herlig med god plass men dog trist når man tenker på dem som normalt lever av å selge varer og tjenester på stedet. Siden det var lite folk og god oversikt var det intet problem å la verdisakene ligge igjen når vi badet, dog lot vi ikke telefoner og lommebøker ligge åpenlyst på strandstolen.

Vannet var krystallklart og holdt sikkert nærmere 30 grader. Det var bare å legge seg på rygg og flyte rundt. Det finnes knapt noe bedre i livet enn å ligge sånn i dønningene og flyte. Godt for både kropp og sjel. Etter en time i vannet og en time på strandstolen i skyggen under ett palmetre var det tid for lunch. Den lokale strandrestauranten var faktisk åpen. Familien som drev denne bodde her og da kunne de ha åpent og ta med seg de få kundene som dukket opp. Jeg var ikke så veldig sulten så jeg nøyde meg med papayasalat (somtamthai). Jeg ba om ikke å få den alt for sterk siden toalettfasilitetene på stedet ikke innbød til store ærend. Reisefølget valgte tom jam gung. Siden det kun var oss som skulle spise kom maten raskt på bordet. Min papayasalat var god men dessverre så hadde de kuttet ut all chilien tror jeg, så den var litt tam. Reisefølgets suppe som jeg smakte på var derimot veldig god. Totalt sett en meget god lunch. Karakter 5.

En time på strandstolen

Mette og gode ble det en time til på strandstolene. Dylan koste seg med å grave i sanda og kaste småstein i vannet. Jeg følte at det hadde vært nok sol i dag då jeg droppet å bade mer. Dumt å bli solbrent slik at morgendagen ble ødelagt.

Tilbake på resorten var det tid for Dylan sin powernap. Kameraten og jeg derimot følte at det kunne gjøre seg med litt massasje. Som sagt så gjort. Det var mange massasjesjapper i gangavstand fra resorten, men nok en gang de aller fleste hadde ikke vært åpne på lenge. Men kameraten viste om en som var i drift hvor han også mente at massasjen var førsteklasses. Jammen hadde han ikke rett. Det var en av de bedre thai oljemassasje jeg har fått. Den timen seansen vart gigg veldig fort. Vi avtalte med damene at vi ville komme tilbake dagen etter for mer. Massasje karakter 6

Middagen dagen i forveien var som tidligere skrevet ikke noe særlig, så nå var det om å gjøre å finne ett sted med bedre mat. Det dukket opp en bekjent av kameraten utpå ettermiddagen, han kunne fortelle om en stor restaurant som her Uturn, her hadde de ett stort utvalg av både thaimat og farangmat. Dermed var det avgjort vi kjørte etter dem bort til denne restauranten. Det var mye folk både innfødte og faranger og kun ett bord ledig. Vi fikk benket oss rundt dette bordet og kunne kikke i en meget velfylt meny. Valget mitt falt på hamburger. Ikke en sånn slapp en fra frysedisken, nei en skikkelig beefburger. Siden det var mye folk der tik det lang tid før vi fikk maten, men den var absolutt vært å vente på. Lenge siden jeg har spist en så god burger. Terningkast 6. Da vi kom tilbake til resorten etter middagen var det blitt sent og siden det ikke var noe natteliv i nærheten ble det sengetid i stedet.

Terningkast 6

Mandagen ble faktisk helt lik søndagen. Frokost, strandliv med lunch, massasje og middag på Uturn. Det eneste jeg skal nevne er at det nok var en annen kokk på vakt denne dagen, Med gårsdagens hamburger friskt i minne gikk jeg nok en gang for denne. Dessverre var det en nedtur i forhold til dagen før. De hadde glemt noe av tilbehøret og salt og krydder som vi ba om måtet vi stjele fra ett annet bord. Fra toppkarakter til 4.

Tirsdag var det tid for hjemreise. Bilen ble pakket og jeg lovet innehaveren av resorten at jeg ville komme tilbake så fort jeg fikk tid og anledning til mer ferie. Big Elk Resort er ett hyggelig sted med personlig service og fin beliggenhet. Kho Chang er for meg ett av de fineste stedene å dra i Thailand. Håper bare at folk begynner å reise igjen. Det er mange her i Thailand som lider nå siden turistindustrien ligger med brukket rygg.

COVID NYTT

Nok en kom nyheten om at skolen min må stenge pga Covid. Foreløpig en uke. Nei det er ingen elever eller lærere som så vidt jeg vet er smittet. Det var en stor begravelse i landsbyen for noen dager siden. Noen av dem som var der har testet positivt. Dermed er tre familier i karantene (innesperret i huset sitt) og skolen stengt foreløpig ut uka.

Neste oppdatering blir Kho Chang del 2

KHO CHANG I EN PANDEMI

Endelig ble det noen dager på Kho Chang. Det er to år siden sist jeg var der. Hvordan har øya taklet pandemi tilværelsen?

En god venn av meg hadde tatt turen via karantene i en uke i Bangkok til Koh Chang. I kofferten hadde han både pultost og brunost til meg. Bare det var grunn nok til å reise de 380 kilometrene ned til Kho Chang. I tillegg skulle det bli godt med noen dager ved sjøen. Kho Chang har siden jeg var der for første gang for mer enn ti år siden alltid vært en favoritt plass for meg.

Lørdag 4.februar var bilen pakket og Google maps programmert til å vise oss den korteste veien. Joda jeg har kjør denne strekningen mange ganger men det var over 2 år siden sist så greit å ha Google damen som hjelpesjåfør. Det var lite trafikk og vi holdt god fart. Dylan satt i stolen sin med youtube videoer på telefonen dermed kunne vi kjøre 250 kilometer får det ble en kort stopp for en liten lunch. Vi stoppet på en bensinstasjon Thap Sai. Her var det cafe og kaffebar samt en bruktbilforhandler som solgte gamle, og i mine øyne sjeldne biler. Maten var ikke noe særlig å skryte av, på en skala fra en til seks kun 2 i mine øyne. Kaffen fra kaffebaren var til gjengjeld veldig god samt det å se på de gamle sjeldne bilene var gøy for meg. Dessverre kjørte den fineste bilen (Fiat 850) av gårde med ny eier før jeg fikk tatt bildet.

Daihatsu pickup første gang jeg har sett

Etter denne stoppen gikk det radig ned til Trat og fergeleiet. Her hadde vi flaks og kjørte ombord som siste bil på ferga, dermed ble det ingen ventetid, noe vi som hadde med oss en to åring satte pris på. Ferga var full av biler men ingen minibusser som det normalt i høysesongen ville vært mange av. Det var derfor rikelig med sitteplasser ombord.

På ferja med kurs for Kho Chang

Fra fergeleiet var det ett stykke å kjøre før vi kom til Big Elk Resort. The White Camel jobbet seg opp bakkene til toppen og ned igjen mot White sand. Bratt er det, jeg har kjørt Stalheimskleivene i Norge og Trollstigen, dette er mye mye brattere. Vel vel, da vi kjørte gjennom White sand området var det lite folk og veldig mye stengte butikker og barer å se. Her skulle det normalt på denne tiden av året være mye mennesker og masse liv. Nå var det gjenspikrete dører og ledige parkeringsplasser som dominerte. Vi kjørte videre utover og inntrykket var det samme, jeg vil tro at mer enn 70% av det vi så var stengt. Bare trist. Husk her i Thailand er det ingen støtteordninger for bedrifter og ikke noe Nav man kan gå til.

Vel framme på Big Elk ble vi møtt av innehaveren Saanok, en veldig hyggelig kar som har bodd mange år i Norge og snakker Norsk. Han kunne fortelle at bortsett fra kameraten min, Håvard, var vi de eneste gjestene på resorten, dog ventet de en svenske om dager, han satt foreløpig i karantene i Bangkok. De hadde vasket og gjort klar to rom, siden vi bare trengte ett rom fikk vi velge. Vi valgte det rommet med åpent bad.

Bad med utsikt

Etter mange timer i bilen sa jeg slett ikke nei, da kameraten bød på kald pils. Vi nøt ølet og oppdaterte hverandre om siste nytt både fra Norge og Thailand. Med ett glass øl i magen var det tid for å prøve bassenget. Selv om jeg ikke ventet en halv time før jeg badet gikk det bra. Jeg fikk svømt en times tid og kunne dermed nyte litt mer øl og middag med god samvittighet senere på kvelden.

Dagen etter smakte det med kaffe på terrassen det var rundt 25 grader stille og rolig. Dylan og hans mor lå fortsatt og sov så jeg bestemte meg for å gjøre unna dagen trening før de våknet. Det ble en times svømming i bassenget.

Klar for morgenbad

Med trening utført og resten av reisefølget ferdig sovet var tiden inne for å få litt frokost. Siden det ikke var mer enn 3 gjester på resorten var restauranten her stengt. De som normalt jobbet her var folk fra Cambodia men de var reist hjem for lenge siden. Nå var det sønnen til innehaveren som var den eneste som jobbet her. Det er klart, har du ingen gjester så kan du heller ikke ha ansatte. Dermed måtet vi ta bilen og kjøre en liten kilometer for å få frokost. Crusty bakeri som jeg husket fra sist jeg var her var fortsatt åpent. De hadde ferske bakervarer og frokost. En frokost bestående av egg, bacon og ferskt brød samt litt mer kaffe smakte fortreffelig. Dette var en 5 på skalaen.

Etter frokosten var det tid for strandliv. Det og resten av oppholdet på Kho Chang kan du lese om i neste innlegg som kommer snart.

Ett bilde til av det flotte badet