Nok ett amputert skoleår nærmer seg slutten. Heller ikke i år blir det mulig å dra på korpstur. Myndighetene i Buriram har nedlagt forbud mot organiserte turer med skolebarn ut av provinsen. Det er vanlig at skolen har en busstur for elevene hvert år, denne varer hele dagen og går gjerne til steder hvor det er noe å se og lære. Siden det altså i år ikke er lov å reise ut av provinsen gikk årets tur til Lampleimat for å besøke en frukt farm. Jeg var så heldig at jeg fikk være med.
Klokken 0700 fredag 11.mars var det avreise fra Nongtako. Som vanlig ble det litt forsinket men ikke mer en 15 minutter. Bussen er den samme som vi alltid bruker, den eies av en venn av Nipaporn og vi har brukt hennes busser også på korpstur. Bussen har ett kraftig lydanlegg stor tv aircon og karoke muligheter. Til min store glede var det noe feil på karokeanlegget så den torturen slapp jeg. Lydanlegget derimot var det ingen feil på så til heftige rytmer og Isan musikk dro vi avgårde. Selv om det var tidlig om morgenen var det høy partystemning i bussen og tilløp til dans i midtgangen. Joda jeg vet at det er forbudt i Norge, men dette er Thailand. Etter drøyt to timer var det tid fort pit stopp, noen skulle på toalettet og noen hadde lommepenger som brant i lommen. Selv kjøpte jeg meg en kaffe og lot ørene få hvile litt.
De siste 30 kilometerne til fruktfarmen gikk på smale og svingete veier. Jeg noterte meg at disse veiene må utforskes på motorsykkel ved en senere anledning. Det var godt det ikke kom større kjøretøy i mot, da kunne det fort blitt rygging ganske lenge før det hadde vært mulig å passere hverandre. Vi møtte ingen andre busser eller trailere så det gikk greit.
Jeg hadde sett fram til å se en skikkelig fruktfarm. En god venn av meg som eier litt land vurderer å starte med fruktdyrking, han ba meg derfor om å ta mye bilder slik at han kunne se og lære. Det sa jeg selvsagt ja til. Vi ble møtt på parkeringsplassen av en guide. Hun gikk foran og viste oss vei inn i ett forsamlingslokale. Her ble vi servert saft og kake til barna og kaffe og kake til lærere. Ingen frukt. Barna fikk se en film om farmen og guiden holdt ett lite foredrag. Jeg fulgte med på filmen med så ikke ett eneste frukttre eller en bærbusk for den saks skyld. Etter filmen var det tid for å gå ut og se på farmen. Guiden gikk foran og vi fulgte etter. Det var pent og det var bygget kunstig innsjø, ikke så rart det trengs mye vann for å dyrke frukt.
Det var plastikkelefanter og plastikktrær samt noen kokospalmer. Selv en ganske stor foss hadde de laget. Dette var nok ingen fruktfarm tenkte jeg, dette er en park. Men bevares det var fint der. Besøket ble avsluttet med en god lunch og endelig nå fikk vi frukt. Til dessert så fikk vi kokosnøtt med sugerør og skje. Kokosmelk er sunt og godt og kokoskjøttet kunne spises etterpå. Kanskje jeg får finne noen bilder av Norske fruktfarmer og vise elevene? For her lærte de ikke hvor frukten kommer fra.
Etter lunch var det tid for avreise. Musikken på full guffe samt dans og litt allsang i bussen. Busstur med denne gjengen er aldri kjedelig. Selvsagt kjørte vi ikke rett hjem. Neste stopp var Chang Arena, hjemmebanen til Buriram United Thailands beste fotballag. Her var det også 7-11 Mc Donalds og KFC så for elevene fra den lille landsbyen på rismarkene var dette store saker. Jeg tenkte litt på hvordan elevene skulle få kjøpt seg noe her, de har jo ikke akkurat flust med lommepenger. Det løste seg. Elevene stilte pent opp og alle fikk 140 bath i lommepenger fra skolen, her skulle ingen være lei seg fordi de kom fra fattige kår. Etter å ha tatt bilder ved stadion var det tid for shopping. Det var gøy å se hvordan elevene koste seg når de kunne kjøpe mat de fleste av dem aldri hadde smakt før. Det var kylling fra KFC pomfri fra Mc Donalds sjokolade og potetgull og brus fra 7-11. En av gutta var glad i honning, han kjøpte seg en tube med honning og sugde i seg hver dråpe. Noen av elevene satte seg ved ett par bord og der delte de maten seg i mellom. Disse barna forbauser meg stadig. Alle er venner og alle deler med hverandre. En ting til. Det er INGEN som er allergiske eller som ikke kan spise noe av religiøse grunner. Litt som da jeg var på skoletur på 70 tallet. Vel vel.
Neste etappe gikk bare en liten kilometer. Her var neste attraksjon. Big Buddha. På restene av en gammel vulkan er det bygd en stor Buddha som skuer utover Buriram by. For å komme opp til denne går det en lang og bratt trapp. Det går også en bilvei dit men den er ikke for busser. Jeg utfordret Nipaporn til å ta trappa sammen med meg. Etter litt nøling ble hun med og vi startet. Jeg vet ikke hvor mange trinn det er eller hvor mange høydemeter det er. Men i 35 graders varme var det tungt. Men vi klarte det både Nipaporn og meg. De fleste gutta tok også trappa samt en av de andre lærerne, resten jukset og tok taxi til toppen.
På toppen ble det tatt bilder både av Budha og utsikten. En kiosk solgte iskaldt vann noe som jeg kjøpte en flaske av koste meg med. Kaldt vann er jævlig godt når man har klatret en bratt trapp i 35 graders varme. De fleste av elever og lærere valgte å ta taxi ned igjen. 4 av gutta og meg selv tok selvsagt trappa. Endelig nede så kjente jeg at mine litt dårlige knær ikke hadde satt veldig pris på denne trappetreninga. Jeg er tross alt ikke 58 år lenger.
På bussen tilbake til skolen ble det skikkelig disco. Sola var nesten gått ned og det gjorde sitt til at vi dro for gardinene i bussen slik at det ble litt mørkt. Dermed ble lysanlegget slått på. Så til heftige rytmer gikk de siste 60 kilometerne tilbake til skolen.
Det ble ingen sen fredagskveld på meg. Det å være på busstur tar på. Klokka var ikke mye over 20 før jeg måtte finne senga. Men bevares det var nok en gang skikkelig gøy og være med på tur.
På rismarkene i Thailand 