BLOGGEN VAR IKKE DØD

Ryktet om bloggens død er sterkt overdrevet, selv om det nå har gått veeeldig lang tid uten noen oppdatering. Men tiden går så fort og hver gang jeg bestemmer meg for å skrive litt, dukker det opp andre ting jeg må bruke tid på.

Hva har skjedd siden sist? Joda ganske mye.

De som følger meg på Facebook har kanskje lagt merke til at det ikke har vært noen bilder med Gem og Leo i det siste. Forklaringen på dette er faktisk en god nyhet. De har begge to flyttet til henholdsvis sin far og sin mor. Leo bor nå sammen med sin far i Prakonchai (nabobyen) faren til Leo er buddist munk så Leo bor nå i tempelet og ut ifra det jeg vet trives han med det. Gem’s mor og samboer kom tilbake til landsbyen for en drøy måned siden. Samboeren til Gem’s mor er bygningsarbeider og de har dermed reist rundt og arbeidet på forskjellige byggeplasser rundt omkring i Thailand. Men pga et ikke ukjent virus som herjer rundt omkring i verden er det svært liten aktivitet på byggeplasser for tiden. Dermed hadde samboeren ikke jobb lenger. Derfor kom de tilbake til landsbyen. De bygget seg en enkel liten hytte nede på farmen vår. Her har de litt høner dyrker litt grønnsaker og han tar på seg litt strøjobber. Dermed flyttet Gem noen hundre meter ned i veien. Både Leo og Gem vet at de er hjertelig velkomne tilbake til oss hvis ting endrer seg.

Munnbind er i bruk daglig

Her i Thailand høster vi nå fruktene av de strenge tiltakene myndighetene innførte i mars, april og mai. Lokal smitte er tilnærmet null men fortsatt er det påbudt med munnbind på kjøpesentre offentlige kontorer banker mm. Det er fortsatt febersjekk for å komme inn på de samme stedene og håndsprit er obligatorisk. Grensene er fortsatt stengt. Skal du til Thailand i disse tider må du enten være gift med en thai eller ha barn her. Det er de respektive ambasadene som godkjenner om du får reise eller ikke. En ting til: Her er karantene ved ankomst 15 dager. Det gjelder enten det er Thailandske statsborgere eller andre lands statsborgere. Ved ankomst blir man kjørt i buss, med politieskorte til ett karantene hotell. Her er er man bokstavelig takt innelåst i 15 dager. Hvis du ikke tester positivt i karantene(fengselet) slipper du ut etter 15 dager. Strengt? Ja. Men det virker.

Korpset bærer også preg av viruset. Selv om Thailand ikke har noe lokal smitte har myndighetene bestemt at alle store arrangement ved skolene er avlyst dette året. Vi får heller ikke lov til å ta med musikantene på svømming. Dermed ingen lørdagsøvelser med påfølgende sosialt samvær. Når også alle parader er avlyst er det intet å øve mot. Jeg har ett svakt håp om at vi skal få lov av skolen til å spille på julaften, men det er ikke avgjort. Vi har øvd på julemusikk siden skoleåret startet, men musikantenes motivasjon er lav. Om det blir korpstur til Jomtien i mars vet vi heller ikke. Her er det vent å se som gjelder.

Årets nye trompetelever

For oss her på bygda er det nesten normalt nå, men endel ting har vi mistet. Kontoret vårt er borte. Kontoret var stedet hvor vi Skandinaver møttes hver mandag og lørdag for litt sladder og en pils eller to. Vår vertinne på kontoret har meldt at vi nok kan komme tilbake når viruset har takket for seg, men når de fleste av de faste medlemmene av kontorstaben befinner seg utenfor Thailand vil det uansett ikke bli det samme. Så jeg tror desverre kontoret er nedlagt for godt.

Etter ett par dårlige regntider med lite vann i vannmagasinene er årets regntid litt heftigere enn normalt og bra er det. De fleste vannmagasiner er nå fylt opp og noen steder har det også vært flom. Mens jeg sitter og skriver dette regner det nok en gang heftig her. En normal måned vil jeg normalt sykle mellom 1000 og 1200 km, nå i oktober blir det nok ikke mer enn rundt 700. Jeg er en pyse som ikke gidder å sykle når det styrtregner så blir jeg enda feitere i oktober er det været sin skyld. Risbøndene kan dog melde om at det i år blir store avlinger. Det er også slutt på vannrasjonering som enkelte kommuner måtte innføre, fordi vannmagsinene begynte å bli tomme. Så da kan vinteren bare komme.

Mye vann rundt omkring. Her fra Øyern

Vi snakkes!

Husk: Blir jeg borte fra Facebook vil bloggen bli oppdatert daglig. Legg inn bokmerke i nettleserten din.

JUL PÅ RISMARKENE, ELLER NISSEN KJØRER TOYOTA

Her er litt om årets julehøytid her på rismarkene. Høytid og høytid fru Blom, Thaiene feirer jo ikke jul, men kjøpesentrene derimot de kjører fullt juletrykk med nisser og julemusikk allerede fra seint i november. Så mitt inntrykk er at det blir mer og mer jul her for hvert år.

I motsetning til tidligere år hadde jeg i år droppet å arrangere julemiddag for gode venner. Ikke fordi jeg ikke lenger har gode venner, men rett og slett fordi det de siste årene har blitt litt mye på en gang. Steking av ribbe, lage saus, koke poteter, dekke bord, så avgårde for å dirigere korpset, for så å stresse hjem for å rekke å ta imot gjestene og servere julemat. Dette maset orket jeg ikke i år, så derfor full fokus på dirigentjobben. Og for første gang blir med musikantene på barbeque restaurant etter julekonserten.

Julaften klokken 1715 var hele bandet på plass i Bankruat klare for årets julekonsert. Marias sportsbar var full av folk som skulle feire jul. Vi dro i gang med Bjelleklang, fortsatte med When the saints , omdøpt til When Santaclaus, i anledning julen. Så ble det som seg hør og bør White Christmas og ny av året Winter Wonderland. Musikantene spilte nesten over evne. Under siste nummer ble en av de yngste musikantene sendt inn med hatten for å samle inn litt penger.

Neste stopp var Bankruat Bakery og Noi og Kell’s corner, her var det ikke så mange, men de som var der fikk gleden av å høre hele vårt juleprogram. Nok en gang ble hatten sendt rundt. Totalt fikk vi inn 3976 Bath fra begge steder. Tusen takk for alle bidrag.

Som skrevet før er korpset avhengig av innsamlede midler. Så hvis det er noen som har lyst til å bidra har vi en konto i Norge: 97105315051, kontoen står i mitt navn Hans Petter Iversen. På forhånd takk.

Etter endt spilling gikk ferden videre til Restauranten. Min julegave til musikantene hvert år er julemiddag på Barbeque restaurant. Her er kan musikantene spise og drikke så mye de vil. For mange av dem er det eneste gangen i året de er på restaurant, så derfor er dette ett av årets høydepunkter for dem.

Vel hjemme utpå kvelden tenkte jeg at dette hadde vært en veldig hyggelig og annerledes julaften. Kanskje dette blir den nye tradisjonen?

Musikantene gjør seg klare

Jingle Bells
Så var det mat

Første juledag var det skole. Men ikke en helt vanlig skoledag. Det skulle være gaveutdeling på skolen. Her i Thailand er det vanlig å gi hverandre en gave til nyttår, men siden elevene skulle på speiderleir fra den 26 til den 27 og det var nyttårsferie etter dette ble årets gaveutdeling på skolen arrangert første juledag. Det fungerer på følgende måte, alle kjøper inn en gave, barna maks 20 bath de voksne maks 100 bath. Alle pakkene får ett nummer og så blir det loddtrekning. Når feks min gave blir trukket ut kommer jeg fram og gir den til den heldige vinner, deretter får jeg trekke hvilken gave jeg skal få. Sånn går det helt til alle har fått sin gave. Hva jeg fikk? En eske med kake til kaffen, flaks, det kunne fort hvert tyggegummi.

På forhånd hadde jeg blitt spurt om jeg kunne komme i nissekostyme, noe jeg selvsagt gjorde. Stas å få være nisse. Jeg fikk åpne showet med å ønske god jul og godt nytt år både på Engelsk og Norsk. Jeg avslutte min åpning av showet med å synge på, På Låven Sitter Nissen. Nok en gang fikk landsbyen bekreftet at falangen er ting tong, eller som vi sier på Norsk, helt gæern. Jeg syntes det er viktig å by på seg selv og ikke være redd for å dumme seg ut. Men det er nå meg.

På kvelden første dag ble det ribbe med alt tilbehør sammen med Gail, Noon og Dylan og hyggelig telefon fra min datter i Norge, samt åpning av julegaven jeg hadde fått på skolen. Stappmett av julemat ble det tidlig kveld. Dagen etter skulle jeg hjelpe til med å kjøre elever til speiderleiren samt overaske på kvelden med å være nisse.

Nissen og rektor åpner showet


Min gave overrekkes
Nissen og alle lærerne på skolen

Klokken 0800 andre juledag var jeg på plass med The White Camel på skolen. Alle elevene fra 4 – 6 klasse skulle på speiderleir. Siden det ikke er så mange som har bil her på bygda ble jeg spurt om jeg kunne hjelpe til å kjøre, noe jeg selvsagt sa ja til. Vi skulle ikke veldig langt kun en drøy mil. Picupene ble fylt opp med elever og bagasje og vi kjørte avgårde. Leirområdet var utrolig flott med en stor slette til telt, dusj og toalett, kjøkken samt sovesaler for dem som ikke hadde telt. Skolen min skulle være dere samme med to andre skoler så her skulle det bli liv og røre utover. Siden jeg hadde en del ting og ordne reiste jeg hjem igjen. Nipaporn skulle ringe meg når det var tid for å være nisse.

1800 ringte telefonen. Om jeg kunne være i leiren til 1900? Joda intet problem. På med nisseutstyret. Dessverre fikk jeg ikke tak i Rudolf så det ble The White Camel som fikk æren av å frakte nissen til leiren. Her ble jeg tatt imot av Nipaporn og noen lærere fra en av de andre skolene. Nissen, altså meg, skulle få sitte å se på underholdningen for så å være siste post på programmet. Jeg hadde trodd at jeg skulle være først, gjøre meg ferdig og så reise hjem for å spise ribbe fra i går, men sånn ble det altså ikke. Men det gjorde ikke noe. Det var veldig hyggelig å sitte der, barna hadde forbredt både sang og dans. Da en av elevene fra en av de andre skolene ville ha med nissen på dansing var det bare å trå til. Nok en gang, by på seg selv og ikke være redd for å dumme seg ut. Jeg gjorde så godt jeg kunne under denne tradisjonelle thaidansen. Jeg får nok ikke noe tilbud om å være med på store dansoppvisninger etter dette, men barna syntes det var gøy, å joda nissen hadde det også gøy.

Nissen danser med

Da alle skolene hadde bidratt med underholdning var det min tur. Sekken var blitt fylt opp med godteri og nå skulle jeg, altså nissen, dele ut. Det ble mange håndtrykk og mange som ville høre nissen ønske god jul og godt nytt år både på Norsk og Engelsk. Etter å ha delt ut godteri til alle barna fikk jeg mikrofonen og ønsket nok en gang god jul og godt nytt år både på Engelsk, Norsk og Thai. Det siste til fnising fra barna, jeg må nok jobbe med uttalen.

godteri til alle

Kjære leser ha ett riktig GODT NYTT ÅR

SAMMENBRUDD OG SHOPPING

Så er det lørdgaskveld her på rismarkene. Nok en uke ligger bak oss. Her er litt til fra uken som gikk. Sykkelen min tok nok en gang kvelden, denne gangen for godt. Eller, egentlig var det ikke kvelden, det skjedde jo sånn rundt 0730 på morgenen.

Allerede etter en km syntes jeg det gikk sakte. Jeg sykler med en treningsapp og propp i øret slik at jeg får info for hver kilometer. Etter to km så lå jeg ett stykke bak den tiden jeg bør ha for at det skal bli en rask runde. Det burde ikke være noen grunn til dette tenkte jeg mens jeg ga litt ekstra opp en liten bakke. Sykkelen strittet imot og jeg følte at jeg burde bruke ett letter gir eller stå og trå, men jeg beit tenna sammen og kom opp kneika på det normale giret.

Kan det være motvind uten at jeg har lagt merke til det? Tenkte jeg da jeg fikk 3 kilometers tiden. Men nei, flagget på skolen jeg syklet forbi hang slapt på flaggstanga. Sykkelen strittet i mot for hvert tråkk jeg gjorde. Jeg bannet inni meg og stoppet. Joda bakhjulet var ikke helt med. Hadde lageret nok en gang tatt kvelden? Nei, det kjentes greit ut, ikke noe slark der. Jeg kunne tydelig høre at noe subbet og tok inn i bremseskiva. Det var ikke bremsene som lå på, nei det var kaliperen som lå inntil skiva og bremset. Jeg løsnet hjulet, og justerte festeskruene. Strammet det hele til og snurret på hjulet. Nå gikk det mye bedre rundt. Problemet var løst, trodde jeg.

Jeg tråkket i vei og ganske rikitg nå gikk sykkelen mye lettere. Kun 47 km igjen. Etter rundt 6 kilometer på runden min kommer jeg til en lang rett strekke på fire kilometer. Den kan være ett helvete i motvind, men når det ikke blåser er dette ett sted jeg bør ha rundt 35 km/t. I dag blåste altså ikke. Men jeg fikk ikke fart på sykkelen. Ny stopp. Nok en gang gikk bakhjulet tregt, nok en gang var det bremseskiva som tok inn i kaliperen. Hjulet hadde altså vridd seg igjen. Eller var det ramma på sykkelen som ikke var rett? Nok en gang prøvde jeg å justere hjulet. Etter litt skruing fram og tilbake gikk hjulet ganske bra rundt. Opp på sykkelen, opp med farten og jobbe seg gjennom alle girene. Etter noen hundre meter stoppet jeg. Nå kunne jeg faktisk høre, selv med propper i ørene, at bremseskiva subbet og bremset. Ny stopp og ny justering, men uansett hva jeg gjorde, det ville seg ikke. Jeg snudde og med pipende bakhjul syklet jeg hjem. Det var som å sykle på ergometersykkel med mye motstand. Jeg kom meg hjem og parkerte den forbaska sykkelen, tok på meg joggesko og tok en 30 minutters joggetur for å roe meg.

Seinere på dagen prøvde jeg nok en gang å få bakhjulet til å rulle rundt uten at bremseskiva tok inni noe, men nei jeg fikk det ikke til.

Etter 24800 km er den pensjonist

Torsdagen ble det det en times joggetur, jeg hadde nå mer eller mindre gitt opp sykkelen. Jeg måtte nok krype til korset og kjøpe ny. Men torsdagen var en travel dag så noe sykkelshopping var det ikke tid til.

Fredagen kom og nok en gang ble det løpetur på meg. Det småregnet litt og var ganske vått så selv om sykkelen hadde vært i orden var det definitiv ikke sykkelvær. Men det var fint og løpe sølete og vått men vindstille og fin temperatur. Det ble en drøy times løping. Joda knærne holdt men litt murring var det der.

Nydusjet og fresh satte jeg meg i bilen for å dra til Buriram. Nå skulle det bli ny sykkel. Ett par andre ærend hadde jeg også så dette kunne fort ta det meste av dagen.

Innehaveren av sykkelsjappa kjenner både meg og bilen min godt. Han vet at når en mørke blå pickup parkerer utenfor butikken, ja da tjener han penger. Jeg ble bukket inn i butikken av en usedvanlig blid innehaver. Han hadde sett at jeg kom uten sykkel og skjønte nok at det fort kunne bli handel i stedet for flikking på den gamle sykkelen.

Jeg forklarte at denne gangen fikk han selge meg en sykkel som tålte 50 km om dagen og over 1000 km i måneden. Han nikket. Om jeg kjørte bare på asfalt? Ja svarte jeg. Da skal du ha denne sa han og pekte på en rød hybrid sykkel. Hm, jeg hadde egentlig tenkt meg en racer. Hva med denne sa jeg og pekte på en racer som han tidligere hadde anbefalt meg. Han ristet på hodet og pekte på dekkene. Disse punkterer ofte og slites fort, sa han. Dette er sykkelen for deg, fortsatte han og pekte nok en gang på hybriden. Jeg prøvesatt den. Selgeren forklarte at den hadde ett slitesterkt og bra girsystem aluminiums ramme hydrauliske bremser, og at han også hadde den i grønn. Dessuten var den 9000 bath billigere enn raceren. Det å kunne spare 9000 bath var ett salgsargument jeg ikke kunne overse. Jeg tok hybriden. Han gjorde sykkelen klar mens jeg gikk i minibanken. Her i Thailand bruker vi cash. Jeg tror jeg har betalt med mitt Thailandske bankkort 2 – 3 ganger på de årene jeg har bodd her. Med ny sykkel bak på bilen gikk ferden videre rundt i Buriram by for å gjøre unna de andre ærendene jeg hadde.

Når dette skrives er det lørdag kveld og den nye sykkelen har fortsatt ikke fått sin jomfrutur, men i morgen sånn ca klokken 0700 triller vi avgårde. Så er det bare å krysse fingra.

God søndag folkens

Nye Røde

DEN STORE TUREN DAG 1

Så er årets korpstur Historie. Den strakk seg fra ferdag 15 mars til søndag 17.mars Det ble 3 uforglemmelige dager på alle sammen. Tror både lærere og musikanter fikk en opplevelse de vil huske. Jeg har vært på mange korpsturer i mitt liv, men turene med denne gjengen her er det beste. Her kommer første artikkel om turen.

Turen startet for noen av oss allerede torsdag kveld. For at vi skulle komme tidlig avgårde på fredag morgen kom bussen allerede torsdag kveld. Nipaporn og undertegnede dro til skolen for å hente instrumenter, uniformer, kokeutstyr (ja du leste riktig), vannflasker, fulle sådanne, mat og tallerkener og bestikk. På resorten vi skulle bo på skulle vi lage det meste av maten selv for å spare penger. Pickupen til Nipaporn ble fylt opp og vi kjørte ned til hovedveien hvor bussen sto parkert. Alt ble stablet på plass og så var det bare å dra hjem å få noen timers søvn. Avgang var satt til 0500 så fremmøte for meg ca 0430. God natt

Med trompet en ryggsekk med badetøy (ja for selvsagt har korpset eget badetøy) og en ryggsekk med eget tøy var jeg på plass ved bussen 0430. Nipaporn var allerede kommet og i full gang med å krysse av barna etter hvert som de kom. Mange trøtte med dog forventningsfulle ansikter å se. Ville vi være klare til avgang klokken 0500? Jeg kjenner Thailand og Thaiene så godt nå så jeg hadde ikke den minste tro på det. Selvsagt fikk jeg rett. De siste barna var på plass 0515, men da manglet vi fortsatt 2 lærere og rektor. De to siste lærerne kom, nå var det bare rektor igjen. Han skulle plukke opp frokost til alel sammen på veien så det var nok grunnen til at han var sen, mente Nipaporn. Men omsider kom han også med bilen full av nistepakker. Klokken 0535 ble dørene lukket og bussen var på vei. Pattaya here we come

Bussen var på plass kvelden i forveien

Stille og rolig på bussen til å begynne med

Som jeg har skrevet før så var det ikke bare korpset som skulle på tur. Alle fra 4. til 6. klasse var også med. Det var derfor amphur (kommunen) betalte for det meste av turen. Rektor vet hvordan han skal få til slike ting ble jeg forklart av en av lærerinnene. Vi var totalt 52 personer i bussen så det var fullt men ikke trangt. Barn tar ikke så stor plass. Selv om det var stille på bussen var det ingen som sov og etter en halvtimes tid ville noen av gutta ha musikk. Joda denne bussen var også utstyrt med discolys, karokeannlegg, stor tv og ett lydanlegg mange russ ville misunt oss. Men heldigvis ble det ikke gitt full guffe så tidlig på morgenen.

Etter en drøy time var det klart for første stopp. Bussen skulle ha diesel og mange av oss skulle på toalettet. Noen av barna benyttet anledningen til å ta hull på lommepengene. Jeg tok bildet av soloppgangen over Non Ding Deng

Soloppgang i Non Ding Deng

Nå skulle vi opp på fjellet. bussen jobbet seg oppover bakkene i greit tempo. Vi kjørte faktisk forbi en og annen lastebil. Fjellet er ikke som fjell i Norge men siden det meste er flatt her i Isan skal det ikke så mye til før vi kaller det for fjell. Fra den siden vi kom nå er det lange slakke bakker som strekker seg over ett par mil, ned på den andre siden derimot er det skikkelig bratt og svingete. Sjåføren la bussen i lavgear og vi startet nedstigningen. Jeg tenkte litt på dårlige bremser og varmt vær men slo det fra meg. Sjåføren tok det pent og rolig, han hadde kjørt her før så dette kunne han. Min side venninne Ya var ikke så rolig. Hun var livredd og holdt rundt håndtaket i setet alt hun orket. Jeg prøvde å berolige henne, men det hjalp ikke. Etterpå fortalte hun meg at hun kjente noen som hadde omkommet i en ulykke i disse bakkene. De hadde sittet i en buss som hadde kjørt ut. Derfor var hun redd når hun kjørte buss her. Midt i nedstigningen står det ett minnesmerke over 40 skolebarn som omkom her for mange år siden da bremsene i bussen tok fyr. Det er også satt opp flere mindre minnesmerker etter ulykker her. Så denne strekningen har krevd mange offer. Joda så Ya kunne ha god grunn til å være redd akkurat her. Men vi kom ned i god behold. Sjåføren ga gass og mil etter mil ble lagt bak oss. Musikken ble skrudd av til fordel for Thailandsk såpeopera eller var det komedie? Ikke vet jeg, for jeg duppet av. Jeg hadde nok sovet ett par timer da Ya vekte meg og kunne fortelle at det var frokost og dopause. Godt å komme ut av bussen og strekke på beina. Frokosten bestod forøvrig av patkapow mo og ris. Det var skikkelig godt og med en kopp kaffe fra bensinstasjonen til dessert var jeg klar for flere timer i bussen.

Medbragt frokost på bensinstasjon

Det ble noen flere toalett/kiosk stopp før vi kom til noe som jag ikke er veldig glad i, men som skolen syntes var viktig for barna. Zoo. Kha Kheow Open Zoo het det. Dette var faktisk veldig mye bedre enn noen av de stedene jeg har vært før. Dyrene hadde god plass og ingen var innesperret i trange bur. Vi ble kjørt rundt i ett slags tog med en kort stopp på hvert sted, men ingen mulighet til å gå ut for å ta bilder. Så hvilket utbytte barna hadde av dette vet jeg ikke. Men vi fikk da se glimt av nesehorn, løve, flodhest og noen andre dyr. Etter en togtur rundt i parken på 20 minutter var vi tilbake ved utgangspunktet. Her var det selvsagt kiosk, så flere av barna benyttet sjansen til å fylle opp sukkerlageret i kroppen. Utrolig hvor lenge enkelte kan tyne 20 bath. Parken hadde forøvrig mye flotte blomster.

pent var det
Jeg ble som alltid tatt gått vare på av lærerinnene
Fornøyde barn på tur

Fra dyreparken var det en times kjøring til resorten. Vi var der ved 17 tiden. Resorten lå en i en stille sidegate like i nærheten av soi 15 på Jomtien beach for dere som er kjent der. Reosrten hadde basseng senger til alle og aircon på alle rom. For barn som er vant til å sove mange i en seng eller noen kun på stråmatter fordi de ikke har senger var dette stort. Alle fikk egen seng og atpåtil aircon. Her var det mange smil å se. Etter at alle hadde fått tildelt seng og rom fikk jeg oppgaven med å ta med de som ville ned på stranda for å bade. Noen få hadde vært her for to år siden men for de fleste så var møtet med saltvann og havet en ny opplevelse. Ivrige gutter og jenter kastet seg ut i vannet og storkoste seg. Jeg tok oppstilling ett stykke ut og forklarte at utenfor der hvor jeg sto var det ikke lov å svømme. Ett par av gutta ville selvsagt teste dette men jeg har kraftig og myndig stemme så det ble med den ene gangen. Etter to timers bading var det nesten mørkt så på tide å gå tilbake til resorten. 5 minutter å gå. Det kunne ikke vært bedre.

På resorten var lærerinnene samt noen mødre i ferd med å tilbrede middag . For en catring. Det var grillede reker, ja de var nesten så store at de kunne kalles kreps. Dette sammen med løkringer og sterk saus ble det perfekte måltid

Etter ett herlig måltid ville noen av barna ned til stranden før sengetid. Jeg meldte meg frivillig til å bli med. Etter ett slikt måltid var det godt å få rørt litt på seg.

Kveld på Jomtien beach

Det var sent og det var mange slitne barn. Klokken 2300 var det stort sett stille på alle rom. Vi skulle tidlig opp neste dag for å bade før frokost og etterpå spille i sjømannskirken. Mer om dette i del 2 som kommer halt plutselig

FRISKMELDT MR BIG PÅ TUR OG LOST PÅ KJØPESENTERET

Fredag 8. februar ble jeg delvis friskmeldt. Bruddet har nå grodd så bra at legen mente jeg kunne kaste bandasjen(hurra!) og begynne å bruke armen tilnærmet normalt. Noen begrensinger ble det. Ikke noe svømming før om 4 uker, ingen tunge løft og ingen bråe bevegelser. Utover det kan jeg gjøre alt mulig men ikke hvis det gjør vondt. Så med disse rådene i bakhodet dro jeg hjem kastet bandasjen og ringte min gode venn Anton i Thepsatit med beskjed om at jeg kom på søndag.

Søndag morgen ble Mr Big pakket med det man trenger for å være borte en natt. Tanken var fylt opp dagen i forveien så alt var klart for en tur i det fine været. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om Thepsatit og mc kjøring. Så de av dere som vil lese litt om en av de flotteste mc turene jeg vet om kan gjøre det her   Vel fremme i Thepsatit ble det lunch og litt skravling før vi kjørte ned til en annen nordmann, Bjørn, som hadde kjøpt seg ny motorsykkel. Ikke en hvilken som helst mc nei. Han hadde gravd dypt i lommeboka og var nå den stolte eier av en Honda 750 nc. Sykkelen ble beundret og den stolte eiere, som kun hadde fått kjørt 35 mil med den siden han fikk den, fortalte og demonstrerte de forskjellige kjøreprogrammene og hvordan automatkassa funket. En flott sykkel. Men personlig foretrekker jeg Mr Big . Men hver sin smak.

Den nye sykkelen i all sin prakt

Kameraten skulle reise til Bangkok søndag ettermiddag for å fly til Norge på natten, så noen felles tur ble det ikke tid til denne gangen. Min gode venn Anton var akkurat begynt å bli bedre etter en alvorlig matforgiftning så han følte seg ikke i stand til noen mc tur og skulderen min sa egentlig ifra at 28 mil var nok på en dag. I stedet hadde vi en hyggelig kveld med mat og drikke samt gode historier.

Mandag morgen var det tid for å reise hjemover. Etter en rask frokost hos Anton var det klart for avgang. Jeg hadde hørt rykter om at de solgte Mills kaviar og majones på ett kjøpesenter i Korat. Siden jeg er veldig glad i begge deler bestemte jeg meg for å ta en omvei via Korat og The Mall som dette senteret heter. Google map skulle vise vei. Nå skulle jeg teste hvordan Google map kunne guide meg ved hjelp av mobiltelefonen i holder på sykkelen. Jeg skulle stole 100% på Google og kun kjøre den veien som ble foreslått. Da jeg trykket start på navigasjonen sier Google damen at jeg kanskje kommer før senteret åpner. Google anslo kjøretiden til litt under to timer, klokka var 0800 og senteret åpnet klokka 10. Jeg la i vei og de første 5 milene kjørte jeg på den veien jeg alltid bruker. Fra byen ved som heter Dankontot ble det nye veier på meg. Google guidet meg gjennom denne byen og ut på en flott vei med 4 felter og nesten ingen trafikk. Herlig mc vei rett og slett. Mr Big langet ut og vi lå i sånn rundt 100 km/t . Det var lange slakke svinger og noen litt krappere. Innimellom var det noen små landsbyer. I motsetning til mine medtrafikanter senker jeg alltid farten når jeg kommer til slike byer. Her kan det kommer litt av hvert ut på veien fra portrom og småveier og noe ny ulykke har jeg ikke lyst på. Det siste stykket inn mot Korat var det slutt på kosen. Da ble det riksvei 2. Riksvei 2 er en av hovedveiene i Thailand (kan sammenlignes med E6) her var det tett rushtrafikk og andre trafikanter på kryss og tvers. Det var varmt det gikk sakte og jeg ble svett. Men etter ett par mil i helvete sa Google at jeg skulle ta av. Jeg var ikke vond å be. Så var det en km på lokalvei før beskjeden ta til venstre dukket opp. Jeg var framme.

Da var det bare å finne parkering. Her var det kjempestort tenkte jeg mens jeg fulgte pilene som viste veien til mc parkeringen. Ved den første mc parkeringen ble jeg bare vinket videre av en smilende vakt. Neste mc parkering som lå flere hundre meter unna den første ble jeg vinket inn på avdelingen for superbike. Mr Big ble parkert og her var det mange andre store sykler han kunne prate med mens jeg jaktet kaviar

Egen mc parkering for superbike
Jeg passet på å ta ett bilde av hvilken mc parkering jeg sto på i tilfelle jeg gikk meg bort

Da jeg forlot Mr Big og gikk mot inngangen kikket jeg på klokken. Joda, Google hadde hatt rett. Det var 5 minutter til senteret åpnet. Presis klokken 10 gikk dørene opp og en vakt i stram uniform sto og gjorde honnør til alle som gikk inn. Han må bli sliten i armen, tenkte jeg i det jeg entret rulletrappen. På troppen av rulletrappen kikket jeg meg rundt for å finne ett landemerke, det kunne jo være greit å finne riktig utgang, når mitt ærend var unnagjort. Han som hadde fortalt om kaviaren sa butikken var i underetasjen. Jeg var nå i 2. etage kunne ett skilt fortelle. The Sportsmall sto det på ett skilt med pil på. Siden jeg trenger nye joggesko og siden jeg også hadde god tid bestemte jeg meg for å sjekke ut dette. Joda etter litt gåing kom jeg fram til sportavdelingen. Her hadde alle de store merkene egne butikker, Adidas, Nike osv. Jeg kikket på noen sko men satte de pent tilbake da jeg så prisene. Her var det intet som gikk under mitt budsjett.

Å gå rundt i MC bukse begynte også å bli litt varmt så jeg fant ut at jeg fikke finne matbutikken og kaviar, før jeg ble alt for svett. Jeg tok rulletrappen ned i kjelleren. Etter å ha gått hele kjelleren fram og tilbake, og det var jævlig langt og varmt, fant jeg ingen matbutikk. Men jeg fant karoke busser. Her var det mulig å ta ett avbrekk i shoppingen, putte på noen mynter og synge i vilden sky.

Her sto karokebussene klare

Etter min bomturen i kjelleren fant jeg ut at jeg fikk prøve 1.etage. Joda her var det noe som het Food mall. Her må det være tenkte jeg og gikk i den retningen. Men nei. Riktignok var det mye mat der, men det var restauranter og kaffesjapper. Ingen matbutikk. Nå hadde jeg også mistet retningssansen og var ikke lenger sikker på hvor jeg skulle. Men så kom åpenbaringen ett kart. Ett kart som faktisk viste hvor jeg sto nå og hvor de forskjellige sonen var. Helt i motsatt hjørne av der jeg sto, var det noe som her Delishop. Med svette mc støvler og mc bukse som jeg nå mistenkte luktet svette var det bare å gå videre. Gjennom bh avdelingen, gjennom undertøysavdelingen og så, der var åpenbaringen, matbutikken. Normalt ville jeg nok brukt lang tid i en slik butikk, men nå søkte jeg etter kjøledisker med blikket og begynte å gå langs dem for å finne den forgjettede kaviaren. Etter noen titalls meter med kjøledisk var den der. Både Mills kaviar og Mills majones. Jeg fylte opp med både kaviar og majones, før jeg hastet mot kassa. Jeg kunne formelig føle at det surklet i mc støvlene. Jeg fikk betalt og gikk samme vei tilbake. Ingen grunn til å rote seg bort tenkte jeg. Så hører jeg det suse i en foss. Jammen har de ikke en diger foss her inne. På tross av mine varme klær setter jeg kursen dit. Denne må jeg ha bilde av.

Egen Vøringsfoss

Etter å ha fotografert og beundret fossen oppdager jeg at nå er retningssansen borte igjen. Nå har jeg ikke snøring på hvilken vei jeg skal gå for å finne tilbake til riktig inngang. Jeg tar rulletrappen opp i andre etasje, så langt er jeg sikker. Men hvilken vei skal jeg. Jo jeg skal gjennom sportsmall husker jeg. Jeg kikker rundt og oppdager en portal med Sportsmall over. Jeg går dit. Jeg passerer sykler, vekter, tredemøller, treningstøy. Men hvor faen er de joggeskobutikkene fra i sted tenker jeg, mens svetten renner ned i støvlene. Etter mange skritt ser jeg Nike butikken, jeg er på rett vei. 10 Minutter senere er jeg endelig ute ved riktig utgang og jeg er gjenforent med Mr Big. Skrittelleren viser 450 tilbakelagte skritt. Neste gang skal jeg skifte til letter4 klær før jeg drar på shopping.

Godt å være ute igjen

Google får jobben med å guide meg ut av Korat noe den klarer fint. Nok en gang får jeg kjøre på veier jeg aldri har prøvd før. Herlig. Det er godt å kjenne fartsvinden selv om det ikke akkurat kjøler når det er 34 grader. Men både Mr.Big og undertegnede koser seg de siste milene hjem. Da vi parkerer er jeg enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur. Gjett hva det ble til lunch?

TORSDAG

Klokka er 1400, det er torsdag og en drøy time til jeg skal være på skolen. I dag er det melodica, trommer og tilslutt solistene til Gudstjenesten i Sjømannskirken i Pattaya som skal øve. I år blir det solistinnslag som preludium og postludium under Gudstjenesten 17.mars. Men dette skal jeg komme tilbake til når det nærmer seg. Dette innlegget skal omhandle denne uka så langt.

La oss starte med mandag. Mandag er en av mine to fridager, den andre er søndag. Denne mandagen startet som de fleste andre dager med 8 km rask gange. Begynner å bli en jævel på å gå nå og måler er under 10 minutter på kilometeren. Prøv gjerne selv, du skal flytte beina fort for å få det til. Ja det er sant, før jeg vandret ut i den Thailandske morgenen satte brøddeig. Etter endt gange og dusj ble det brødbaking med påfølgende godlukt i huset. Men siden jeg fortsatt slet med tette bihuler kjente jeg ikke denne lukten.

Nybakte brød

Etter en altfor stor lunch (ferskt brød er farlig godt) satte jeg med ned for å gjøre ingenting, i påvente av at det skulle bli kontortid. Det å gjøre ingenting er ikke lett, men etter noen års trening har jeg blitt ganske god på det. Klokka 1530 bar det inn til Bankruat hvor det som vanlig på mandager er kontor. Oppmøte på mandager kan varierer en del alt fra 1 til 10. Snittet på mandager er nok 3 – 4 stykker. Denne mandagen var det godt fremmøte og god stemning. 2 svensker 1 danske og resten nordmenn.

Hyggelige folk og god stemning


Tirsdagen etter de faste postene. Var det medisterkaker som skulle lages. Svinekjøtt var kjøpt inn og kværnet tidligere, krydder og resten av råvaren var også i hus så da var det bare å sette i gang. Farse ble laget og to timer etterpå var det varme medisterkaker på kjøkkenet. Snadder.

Så ble det en tur inn til sentrum for å ta ut penger. I motsetning til Norge er det fortsatt nesten bare cash som teller som betalingsmiddel. Så atm’en besøkes ett par ganger i uka. Med cash i pungen dro jeg hjem for å skrive epost til Sjømannskirken. Alt er nå formelt i orden fra skolen og kommunen når det gjelder turen. Så derfor en epost til kirken for å bekrefte datoene. Plutselig var det tid for skole og øvelse. Det ble en litt tung øvelse. Nærmere 40 grader preget både musikanter og lærer. Men vi kom da gjennom det planlagte programmet og vi gjorde atter noen fremskritt. Så på tross av tidenes yngste musikanter kommer vi til å gjøre en flott konsert i Jomtien. Middag på tirsdag? Poteter, brun saus, rørte tyttebær og medisterkaker. Selv om det fortsatt var rundt 30 grader inne smakte det fortreffelig.

Onsdag ble det en lunchtur med Mr.Big. Ola ringte og lurte på om vi skulle ta en runde, noe jeg selvsagt sa ja til. Vi kjørte opp til Panomrung hvor vi spiste lunch på vårt faste sted. Somtam til forrett og patkapawmoo til hovedrett. Billig og godt. Gode og mette kjørt vi til Prakonchai hvor det ble kaffe og smultring til dessert. Det var faktisk veldig behagelig å sitte inne på kjøpesenteret når det var 35 grader ute. Da kaffen var drukket og hullet i smultringen var tygget ferdig var det bare å reise hjem for å komme seg på skolen. Det var samme gjengen som tirsdag. I dag var elevene litt mindre slitne, noe som smittet over på læreren. Det ble noen nyttige spilletimer hvor vi fikk mye på plass. Dagen ble avsluttet med VM alpint og super g på tv.

Så var det dagen i dag da. Etter min sedvanlige gåtur var det bare å sale på Mr.Big. Nå var det nok en gang tid for 90 dagers rapport på imigration. Noen syntes det er ett slit og masete å gjøre dette hver 90.ende dag. Jeg tar det derimot som en fin mc tur. Det var kun to luker i drift på imigration og begge var opptatt med ting som tok lang tid. Derfor ble det for en gangs skyld en stund å vente. Etter sånn rundt 30 minutter var den ene luka ledig og offiseren ropte ut. 90 day report anyone? 4 av de syv som var der spratt opp samtidig og vi la passene våre bort på disken. 5 minutter senere satt jeg på Mr.Big og kunne vende nesa hjemover. Neste gang jeg skal på imigration blir i slutten av april når visumet mitt skal forlenges.

Etter dagens musikkundervisning blir det en tur inn til Marias Sportsbar i Bankruat. Her er det norsketreff på torsdager og Ragnar, som har tatt med uniformer til korpset fra Norge kommer. Skal bli hyggelig med ett par øl og litt skravling.

Kjedelig? Her? Nei aldri

BEGYNNELSEN

De av der som har fulgt meg lenge kjenner nok til denne historien. Men for nye følgere skal jeg innimellom legge ut litt om de første årene korpset eksisterte. Så her skal dere få historien om oppstarten. Korpset ble startet i juni 2013. Historien fra oppstarten ble i sin tid postet på ett forum.

Fra den spede begynnelsen

Hvordan kom jeg på ideen om å starte skolekorps på rismarkene?
Jeg var mellom to jobber sommeren 2012 og hadde dermed muligheten til å tilbringe 3 måneder i Ban Kruat. Siden jeg spilte både i storband og korps i Norge og det var spillejobber på gang uken etter jeg kom hjem fra Thailand, tok jeg med en gammel kornett jeg hadde liggende slik at ambis og teknikk kunne holdes ved like. Og jeg spilte litt hver dag, både hos svigers ute på rismarkene og hjemme i huset i Ban Kruat. En kveld kom konas venninne innom, hun er lærer og jobber på skolen hvor min kone gikk da hun var barn. På oppfordring fra mine kone måtte kornetten tas fram og jeg demonstrerte og spilte litt for hennes venninne, Nipaporn. Jeg fortalte at i Norge hadde de fleste skoler eget band og at barna gjerne begynte å spille når de var 8 – 9 år, og jeg la til, det kan helt sikkert barna på din skole også klare.
Denne kvelden ble vi enige om at jeg skulle komme en gang i uken å hjelpe henne med å undervise i engelsk. Så påfølgende onsdag reiste jeg ut til skolen for å være engelsk lærer, jeg tok også med kornetten i tilfelle det skulle bli anledning til å spille litt.
Etter to timer med engelsk spurte min venninne Nipaporn om jeg kunne spille litt for klassen. Det gjorde jeg, og etter ti minutter var alle barna på skolen samlet i og utenfor klasserommet. Jeg spurte om det var noen av barna som ville prøve kornetten, og straks sto det minst 20 barn i kø. Alle klarte å få lyd og det var stor sucse.
På veien hjem fra skolen denne dagen slo det meg, at når jeg flytter hit for gått må jeg klare å få til noe med musikk på skolen.
Det skjedde ikke så mye mer i 2012, for jeg hadde jo tenkt til å bli i Norge 10 år til. Men så feil kan man ta. Ved juletider 2012 fikk vi beskjed på jobben at vi skulle flytte våren 2014, og at den nye bygningen ville ligge utenfor bomringen (i Oslo) på den siden som for meg ville bli feil. Jeg hadde allerede 120km reisevei hver dag og betalte allerede rundt 35 kr daglig i bompenger så en bom til på ca 30 kr ville bli dyrt. Jeg satte meg ned å regnet på dette og kom fram til at det ikke ville lønne seg å fortsette å pendle. Jeg regnet mer og fant ut at hvis jeg leide ut huset mitt og var forsiktig med penger ville det være fullt mulig å flytte til Thailand i en alder av 50.
Huset ble leid ut og det meste jeg hadde i Norge solgt.
Jeg sendte en epost til min venninne Nipaporn og sa at jeg regnet med å være på plass rundt den 1.juni og at jeg håpet det var mulig å få i gang korpsprosjektet i løpet av sommeren. Svar kom dagen etter, joda både hun og rektor ville hjelpe meg med å få til dette, men noen penger hadde ikke skolen til formålet. Dagen etter kom det ny mail, de hadde sjekket lagaret på skolen og de hadde noen instrumenter liggende. Det hadde vært en lærer der for mange år siden som hadde drevet med musikk så det fantes noen få instrumenter.
Jeg var på plass i Ban Kruat i begynnelsen av juni og hadde tatt med meg en trompet og den gamle kornetten min, mer hadde jeg ikke plass til da jeg dro fra Norge.
Jeg var ute på skolen og så på samlingen av instrumenter, det meste var dessverre skrot, gitarer med knekt hals, klokkespill hvor mye manglet keyboard som ikke virket, ganske bedrøvelig egentlig. Men trommer hadde skolen og de var i god stand og i daglig bruk, videre var det 4 stk melodica som kunne brukes. Jeg sa som sant var at dette kunne bli vanskelig men vi får prøve å få til noe. Si til barna at de som har lyst kommer neste lørdag klokken 0900 og så ser vi hvor mange som kommer og tar det derifra.

Dette var slik det startet. Joda jeg skal poste mer fra gamle dager senere

GODE HJELPERE

Årets korteste måned går fort. Vipps så er det mars og plutselig blir det korpstur. Dette innlegget skal handle om alle dem som jobber i kulissene og trekker i tråder og på andre måter hjelper oss.

Nipaporn har travle dager for tiden. Hun skal ordne buss til oss hun skal finne ett sted vi kan sove og hun skal tenk på mat. I tillegg maser jeg om at vi må vite hva denne turen kommer til å koste og hvor mye kommunen vil bidra med. I tillegg til dette har jo også en skoleklasse som skal være klare til årets tentamener. Men hun smiler og gjør så godt hun kan.

3 av skolens lærere Nipaorn til høyre

Nipaporn er min kones barndomsvenninne, hadde ikke min kone presentert meg for Nipaporn for mange år siden hadde det ikke vært noe korps på rismarkene. Da jeg nevnte for henne at det å starte ett musikkorps kunne være gøy var hun positiv fra første stund. Hun er også ganske god i Engelsk og må ofte tolke for meg når mine elevere ikke skjønner hva jeg mener. Nipaporn er ett ja menneske. Jeg har aldri hørt henne si nei til noen ting. I mine øyne er det henne som driver skolen og sørger for at alt til enhver tid er i orden. Men som kvinne fra rismarkene blir hun nok aldri rektor. Sånn er det dessverre med den saken.

I drammen ligger en instrumentbutikk som heter Panorama musikk  Denne butikken har bidratt med mye opp gjennom årene. Jeg nevner i fleng. En splitter ny trompet, ventiloljer og annen rekvisita. En helt ny skarptromme med bærestativ, marsstøvler til tamburene våre, munnstykker og mye mer. Jeg oppfordrer alle til å gjøre sine innkjøp der og støtte virksomheten.

Så har vi Elisabeth sin svømmeskole. Her har innehaveren kjørt mange mil for oss for å samle inn instrumenter og organisere slik at disse har kommet til Thailand. Hun har også bidratt med en trompet samt masse badedrakter slik at vi nå har egne badedrakter til barna når vi drar og svømmer.

Så har vi alle dere andre som har bidratt med instrumenter og økonomiske gaver. Jeg håper dere leser dette og mottar nok en takk fra meg og musikantene.

Nå den siste måneden har jeg som tidligere skrevet fått både uniformer og instrumenter fra Norge. Nå er de fleste uniformene på vei til oss takket være min gode venn Ragnar Mo. Stor takk til Ole Håvard Grindalen som har sittet på Kho Chang og fått til dette. Og en enda større takk til hans kone Kari Grindalen som har hentet instrumenter og uniformer og sørget for at uniformene kom fram til Ragnar. Jeg bøyer meg i støvet for dere.

Mange spør meg: Blir du aldri lei av å drive på med dette 6 dager i uka året rundt, uten lønn. Nei jeg gjør ikke det. Og når det er så mange positive hjelpere rundt omkring, ja da går det som en lek.

En symbolsk blomst til dere som stiller opp for oss

OMREGISTRERE KJØRETØY IKKE BARE BARE

Ikke bare bare å selge privat

Mine møter med disse kontorene når noe skal omregistreres har aldri vært vellykket. Nå har også Håvard som kjøpte Røde av meg fått erfare det samme. Kravet til dokumentasjon ser ut til å endre seg fra besøk til besøk. Men la meg starte med mine egne erfaringer.

Da Røde var ny bodde jeg ikke i Thailand og hun som senere skulle bli min kone hadde jeg knapt truffet. Så da jeg kjøpte Røde ble han registrert på kona til kameraten min. Noe som gikk enkelt å greit. Noen år seinere leide jeg og frua ett hus i Barnkruat i Buriram og i den forbindelse tenkte jeg at det måtte være greit å få Buriram skilt på Røde, samt at den heller kunne være registrert på frua. Papirer ble fylt ut. Kona til kameraten hadde en venninne på Yamaha som kunne ordne dette raskt og effektivt for 1000 Bath. Det gikk to uker ingen grønn bok kom i posten. Vi ringte til kameratens kone, hun sjekket med Yamaha damen. Det var det at hun hadde hatt så mye å gjøre at hun ikke hadde rukket det, var svaret. En uke til gikk, ny telefon. Nå var alt i orden var beskjeden. Yamaha damen hadde sendt den grønne boka i posten. En uke til gikk ingen bok. Nå var kameraten min kommet fra Norge. Jeg ringte han. Om ikke han kunne gå til Yamaha butikken å sjekke? Det gjorde han. Noen timer seinere ringte han tilbake. Han hadde min grønne bok. Han hadde kjeftet på Yamaha damen og truet med politi, da hadde hun inrømmet at hun hadde underslått tusenlappen og ikke gjort noen for å omregistrere Røde. Men nå skulle han få kjerringa si til å fylle ut nye papirer så skulle det sendes og vi kunne gå på vårt lokale kontor og ordne alt her. Noen dager seinere var papirer og grønn bok kommet.Da vi dro ut på det lokale biltilsynet (jeg kaller dem det) spurte jeg hva som måtte til for at Røde kunne stå på meg. Han som betjente oss ristet på hodet og holdt ett langt foredrag for kjerringa. Det hele kokte ned til at siden jeg kun hadde turistvisum så kunne den ikke stå på meg. Dette er feil, men den gangen godtok jeg det og sykkelen ble satt på frua. Alt vel så langt

Noen år seinere flyttet jeg til Thailand og jeg kjøpte en gammel pickup. Nå hadde jeg sjekket hva som trengtes av papirer for at den kunne stå på mitt navn. Bostedsbevis fra imigration ble ordnet kopi av visum og pass likeså. Nå dro vi på hovedkontoret i Prakonchai. Jeg tenkte det at her er det sikkert folk som kan jobben sin, i motsetning til disse som er på de små filialene rundt omkring. Det ble vår tur. Damen bladde gjennom papirene mine og ristet på hodet. Kjerringa forklarte at jeg manglet kopi av id kortet til hun vi leide huset av samt kopi av husboka. Bostedsbeviset fra imigration var i hennes øyne ikke noe verdt. Jeg ga opp, bilen ble registrert på frua noe som var i orden på 10 minutter.

En annen kamerat av meg hadde kjøpt seg en ny PCX denne hadde han fått i sitt navn. Dog ikke uten komplikasjoner. Hos den første forhandlerenn sa de at, joda sette den i hans navn det skulle de ordne. PCX’en ble bestilt. Uka etter gikk han til forhandleren og skulle hente den. Nei den kunne ikke stå i hans navn, den måtte stå på samboeren hans var beskjeden nå. Samboeren hans som var med og som også var venninne selgeren tok fram husbok og id kort for at å få sykkelen på seg.. Da skal jeg ikke ha sykkelen sa kameraten og gikk. Dagen etter tok han bussen til nabobyen, uten å fortelle dette til samboeren. Der fant han en Honda PCX hos en forhandler, betalte den kontant og fikk den registrert på seg. Kjørte hjem blid og fornøyd. Samboeren hans hadde vært sur en uke etterpå.

Ett år seinere solgte han denne PCX’en til meg. Han og jeg dro så til mitt lokale biltilsynskontor for å omregistrere. Jeg hadde med thai id kort gul husbok samt kopi av pass og visa. Kameraten hadde med pass og id kort. Å nei det gikk nok ikke var beskjeden vi fikk. Her manglet det bostedbevis fra imigration både på meg og kameraten. Vi ga opp og nå to år etter er fortsatt PCX’en registrert på kameraten. Det skal den fortsette med

Da jeg kjøpte ny bil hadde jeg hverken gul husbok eller id kort. Men jeg sa til selgeren at den skal stå på mitt navn, får du ikke til det skal jeg ikke ha bilen. Den prosessen kan du lese om her

Da mister Mr Big ble kjøpt, gikk det på skinner. Forhandleren tok kopi av gul husbok og thai id kort det var det. Tre uker seinere hentet jeg skilt og grønn bok i mitt navn.

Nå tilbake til salget av Røde. Håvard som hadde kjøpt Røde, kjerringa og jeg dro til det lokale biltilsynet. Kanskje de kunne ordne alt der? Nei, det gikk ikke. Håvard måtte dra til sitt lokale biltilsyn for å få Røde i sitt navn. Kjerringa fylte ut de papirene som var nødvendige. Vi fikk også tatt kopi av ekteskapsattesten vår, siden kjerringa hadde byttet etternavn. Det ble en tykk konvolutt som Håvard fikk med seg. Men dette skulle være det han trengte.

Mandagen etter ringte han. Om vi kunne sende nye papirer? De godtok ikke dem han hadde siden kjerringa hadde skrevet under med sitt nye etternavn. Hun måtte skrive under med sitt gamle. Som sagt så gjort. Ny runde med å smale inn papirer og sende dem. Noen dager eter ringte Håvard igjen. Det var fortsatt ikke riktig. Vi ble enige om at vi skulle sende dobbelt opp med papirer,ett sett med gammelt etternavn og ett med nytt. Så kunne damen på biltilsynet velge hva hun ville ha. Nok en stor konvolutt ble sendt i posten. Det gikk en uke. Håvard ringte. Nå var han på biltilsynet og damen var fortsatt ikke fornøyd med papirene. Nå lot vi kjerringa mi og damen på biltilsynet snakke sammen. nå måtte det da bli en årning på dette. Ny runde med å samle papirer. Nytt besøk på postkontoret. Denne gangen var jeg lei å dyre forsendelser så jeg sa nei takk til EMS. Konvolutten ble sendt med vanlig post og siden har ingen sett den. Det har gått tre uker og papirene er borte. Så i dag blir det ny runde med å samle papirer og denne gangen blir det sendt som EMS . Så hvis Buddha vil går det kanskje greit, denne gangen.

Moralen er: Kjøp kun gjennom forhandler og la disse ordne opp. Tro meg jag har flere bekjente som har hatt like mye kluss som meg.

GROR SAKTE PÅ GAMLE FOLK

I går var det endelig den store dagen, jeg skulle på røntgen. Jeg hadde store forhåpninger til dette men håper brast i grus

Timeavtalen var klokken 1300, så 15 minutter før, parkerte vi utenfor sykehuset. Jeg la merke til at porten var stengt, men tenkte at de har jo flere innganger så det gjør ikke noe. Men slik var det ikke. Sist jeg kjørte i denne veien og parkerte var ett par timer etter ulykken, da hadde jeg mer enn nok med å komme meg utav bilen og inn på sykehuset. Derfor hadde jeg ikke lagt merke til at de faktisk bygde ett nytt sykehus inntil det gamle. Nå var det nye sykehuset tatt i bruk så det var derfor porten til det gamle var stengt.

Det nye sykehuset var lyst og trivelig og hadde det ikke vært for at jeg var litt forkjøla og tett i nesa hadde jeg nok kjent at det luktet nytt. Her som de fleste andre steder i Thailand er det lunsj mellom 12 og 13, så det var stille og rolig der da vi ankom 1245. Men jeg fikk da registrert meg, målt blodtrykket og så beskjed om å vente.

Da klokka passerte 1310 kom alle tilbake fra lunsj. Lyset i korridoren innenfor der jeg satt ble tent og alle skrankene ble bemannet. Så ble jeg ropt og fikk beskjed om å gå inn i det gamle sykehuset for røntgen.

Det var den samme hyggelige operatøren som sist. Han var like blid og prata i vei på ganske godt engelsk. Jeg ble stilt opp mot og røntgen ble tatt. Deilig tenkte jeg, nå skal jeg endelig bli kvitt denne støttebandasjen. Så ble jeg ropt inn for å se på bildet. Det så dessverre ikke så bra ut. Bruddet var bare grodd lite grann. Operatøren ga meg streng beskjed om å ta på støttebandasjen straks. Så fikk jeg spørre legen om jeg kunne slippe å bruke den sa han. Vi gikk tilbake til den nye avdelingen for å vente på legen.

Etter en 20 minutters venting var det min tur. En ung nydelig damelege tok meg imot på det nye fine kontoret sitt. Hun hentet opp både det gamle røntgen bildet og det nye. Joda bruddet var grodd men det var ikke ferdig grodd, sa hun. Om jeg kunne slippe støttebandasjen, spurte jeg. Hun ristet på hodet. Den måtte jeg fortsette med en stund til. Hun skulle nå sende over bildene til en ortoped i Buriram og få hans mening om skaden min. Hun innrømmet at hun ikke var spesialist i ortopedi så for å være sikker skulel hun sjekke med Buriram for meg. Også for å få vite hva jeg kunne gjøre av fysisk aktivitet uten at bruddet gikk opp. Dermed ut på gangen for å vente litt til

20 minutter seinere vinket hun meg inn på kontoret. Jeg måtte være veldig forsiktig, sa hun. Bruddet var bare delvis grodd og en brå bevegelse eller stor belastning kunne få det til å gå opp. Joda jeg kunne gjerne gå og løpe (men med støttebandasjen på er det uaktuelt pga svette og dårlig lukt). Jeg kunne kjøre motorsykkel men veldig forsiktig slik at jeg ikke belastet venstre skulder for mye. Så kunne jeg få begynne å trene skulderleddet slik at det ikke stivnet. Men jeg fikk ikke lov til å strekke armen ut til siden og løfte den alene. Her skulle jeg ha hjelp til å løfte armen. Strak arm ut til siden var for tungt for bruddet sa hun. Denne øvelsen som jeg skal gjøre hver dag må jeg derfor ha hjelp til. Husk du er ikke noen ungdom lenger sa hun til meg og smilte. Da jeg gikk fra sykehuset med ny timeavtale for røntgen om 2 uker følte jeg meg gammel.

Så her sitter jeg med ny støttebandasje og føler meg gammel.