EN DRØY UKE ER GÅTT

Og det har vært hektisk, det er derfor det ikke har blitt noen oppdatering på en stund. Men plutselig nå ble det ett lite vindu, så her sitter jeg i varmen med fifta på fullt og skal skrive litt om hav som har skjedd her i Thailand siden sist. 

Forrige onsdag. La meg begynne med den dagen, datoen var 19.april, sola skinte og det kom til å bli en varm dag. Tidlig denne morgenen, faktisk før 0700, var vi ute for å hente Nipaporn. Det hadde kommet bud fra ampur om at vi var velkomne nok en gang med alle papirene vedrørende ett viss giftemål. Vi hadde fått beskjed om å komme tidlig, noe vi også gjorde, Vi var på plass 0740 og det eneste som var åpent var kølappsystemet. De ansatte begynner klokka 8 ble jeg visket i øret. Så var det bare å gjøre som vanlig her på ampur, vente, vente og vente. Mens vi ventet ankom både landsbyhøvdingen og en av mine andre lærerinnekolleger, så nå var vitnene på plass også. Gail nummer ble ropt opp, men jeg fikk beskjed om å bli sittende, de skulle si ifra til meg hvis det var noe jeg skulle gjøre. Her var det bare å vente mer. Jeg fortsatte med å spille angry birds på telefonen. En gutt på 8 – 9 år som satt ved siden av meg fulgte nøye med, dermed var vi to som fikk tiden til å gå med angry birds. Nå fikk jeg beskjed av Nipaporn om å komme bort til luka. Innenfor luka satt en ung pen pike i skoleuniform og bladde i papirene våre og stilte spørsmål. «Hva heter din mor og far ble jeg spurt» . Jeg svarte, men fikk beskjed om å skrive det ned. Når ble du skilt? Var neste spørsmål. Jeg sa året. «Nei de må ha datoen» visket Gail til meg. Jeg husker da for faen ikke datoen tenkte jeg, jeg var ikke engang sikker på om jeg hadde sagt riktig år. Jeg fant på en dato i full fart. Samtidig så noterte jeg datoen jeg sa på telefonen. Kan være kjekt å ha hvis de spør en gang til. Så ble Gail sendt vekk for nå skulle jeg avhøres. Nipaporn ble igjen for å være tolk. Når møtte du Gail? Oversatte Nipaporn. Gail svarte juli 2010 hvisket hun inn i øret mitt. Juli 2010 svarte jeg. Det ble noen flere slike spørsmål og hele tiden visket Nipaporn til meg hva Gail hadde svart. Det er flott med egen tolk. Så ble jeg sendt ut. Nå var det lærerinnene og landsbyhøvdingen som skulle spørres ut. En time seinere fikk vi beskjed om at nå skulle alle papirene sjekkes nok en gang, vi skulle få beskjed om en ukes tid om alt var i orden eller ikke. Når dette skrives er det gått en uke, men vi har ikke hørt noe. Personlig har jeg resignert og tar det som det kommer. Men Gail er sint og skuffa over sitt eget ampur og systemet deres. Niaporn som er en sindig og rolig dame, gir også uttrykk for at de behandler oss dårlig. Mitt forslag om å medbringe advokat ble avvist. Da ville ampur miste ansikt og det kunne slå hardt tilbake på alle sammen.

På veien hjem stoppet vi og hadde en nydelig lunsj på ett sted litt utenfor Prakonchai som var helt nytt for meg. Litt god mat i kroppen og irritasjonen ble borte hos alle sammen.

Nipaporn, Gail og meg selv nydelig lunsj

Torsdagen passerte uten de store hendelsene, så den dagen lar vi ligge.  

Fredag 21 Tok jeg med noen små venner og dro til Frognerbadet. Ingen av disse barna har noen far som de kan leke med, så det er stor stas med meg. Når jeg i tillegg er litt smågæern og barnslig blir det skikkelig gøy for alle. Slik ble det også denne dagen. Vi ankom badet ved ti tiden badet og badte og spiste litt og badet mer. Klokka var nærmere 1500 da vi pakket sammen og jeg kjørte barna hjem. Seinere på kvelden oppdaget jeg at jeg ikke var blitt immun mot solbrenthet. Det svei og brant noe som gjorde at det ble begrenset søvn den natta. Men ja det var verdt det. 

En strålende dag i Frognerbadet

 Lørdag var en helt vanlig lørdag. Startet med litt hagearbeid så ble det lunsj. Etter lunsj dro jeg nok en gang til Frognerbadet. Ingen av mine bekjente møtte opp, dermed fikk jeg god anledning til å svømme. En time svømming senere dro jeg på kontoret hvor de som ikke kunne eller ikke var så gode til å svømme eller hadde en annen unnskyldning allerede satt og drakk øl. Det ble ett par øl på meg også før det bar hjem. Søndagen hadde jeg lovet å kjøre en dagstur til Pataya. Så med nesten 800 km foran meg neste dag var det greit å avslutte tidlig. 

Turen opp og ned til Pataya gikk uten problemer eller fartskontroller. så derfor var jeg hjemme som planlagt etter skjema. 

Mandag 23: Dette var den dagen jeg skulle få alle papirene til neste årsvisa på plass. Det ble tur i banken for å få attest fra dem, det ble tur til Knut for å snylte på kopimaskinen hans. Det ble rotet i papirer fra i fjor og fylt ut noen nye. Inne i mellom alt dette ble det selvsagt tid til å gå på kontoret også. Da jeg sovnet mandagskvelden visste jeg at alt skulle være klart for å reise på imigration dagen etter. 

Tirsdag 24 den store visumdagen: Jeg skal ikke plage dere så mye med detaljene, men gårsdagens planlegging hadde lønt seg. For første gang i min kariere her i Thailand hadde jeg alt som skulle til for å få det nydelige stempelet i passet mitt ,som sa at jeg var velkommen til å være her fram til 6.mai 2018. Hele prosessen tok 30 minutter. Så vårt nye imigration kontor i Buriram var både raske og hyggelige. Nei jeg betalte ikke noe under bordet, hvis noen lurte på det.

Nå er det snart bare tre uker til skoleferien er slutt og godt er det. Skal bli deilig å komme i gang med korpset igjen. Men før den tiden kommer blir det sikkert en oppdatering eller to til.

Ha en fin dag alle sammen  

    

STILLE OG ROLIG HER

Joda takk som byr, her det meste på stell og det er fortsatt ferie. Songkran ble som forventet hyggelig men hektisk. For en gang skyld gikk det nesten etter skjema. Hurra. Det var faktisk jeg som lagde den største overraskelsen for meg selv. Jeg hadde glemt at jeg under spillejobben den 31/12 hadde lovet å spille bursdagen til en av gjestene. Dette ble jeg minnet på da vi ankom selskapet fredag klokken 1700. Hvor er lydutstyr, mikrofoner og trompet? Undret vertskapet da vi parkerte foran huset deres «Jammen det er i morgen jeg skal spille», sier jeg, «og det er ikke her». » Joda du skal spille i morgen men også, men du lovet å spille i bursdagsselskapet til mannen min » sier bursdagsbarnets kone. «ikke noe problem» sier jeg. Jeg er klar til å spille om en time.  Det ble hektisk, Kjøre hjem, 3 km,laste alt på bilen, litt mer tungvint nå i songkran siden det som ikke tåler vann må inn i bilen, men jeg får det til. Kjører tilbake til festen rigger opp anlegget skal kjøre lydsjekk bare for å oppdage at munnstykkene mine ligger igjen hjemme. Inn i bilen kjøre hjem, 3 km hver vei. Så endelig alt er på plass og det er klart til spilling.

En døråpning kan brukes som sene
 

Det ble en hyggelig kveld ,med god mat og drikke, kun ett glass øl til maten på meg, siden jeg både skulle spille og kjøre bil denne kvelden. Spillejobben ble avsluttet etter en drøy time, ikke fordi selskapet ikke ville ha musikk, men fordi det var problemer med strømmen. Da sikringen gikk for fjerde gang og vi hadde prøvd det meste av kontakter ga jeg opp. Hverken lydanlegg eller pc setter pris på slikt. Så til neste bursdag lovet vertskapet at de skulle få en elektriker til å sjekke før jeg kom for å spille. Til de som lurer: Jeg rakk å spille Happy Birthday 2 you før det ble mørkt.

Lørdagen var det tidlig opp. Jeg skulle steke ribbe, lage surkål, saus og poteter som skulle være med ut på bygda denne dagen. Her skulle det bli norsk julemiddag til lunch før jeg skulle spille til dans og holde festen i gang. Ribba var nesten ferdig da Gail ropte: SNAKE SNAKE!  Ganske riktig ved siden av Mr. PCX på terrassen lå det en jævel. Jeg gikk ut bakveien bevæpnet meg med en hakke og gikk rundt huset. Slangen var der ennå. Den hakka jeg hadde som våpen er skarp og tung, litt kort skaft kanskje, men slangen var ikke av de største. Så fant jeg ut at det å drepe den på terrassen ville være dumt. Hakka var som sagt skarp og jeg var derfor redd at den kunne ødelegge flisene. Derfor kom jeg fram til at det ville være bedre å skremme slangen ut på gresset for så å ta den der. Da jeg prøvde å skremme den oppdaget jeg at dette var ikke noen vanlig pingle av en slange, dette var en kobra. Kobraen lot seg ikke skremme, i stedet gikk den til angrep på hakka jeg holdt i. 3 ganger hogg den til. Mener å ha lest ett sted at når kobraen har hugget noen ganger er giftkjertelen tom. Men der og da følte jeg ikke for å teste om den teorien stemte. I stedet fikk jeg en lang bambusstokk av naboen så kunne jeg jage den ut på gresset med den. Jeg prøvde også å filme litt med mobilen mens jeg holdt på med dette. Dere som har sette videoen på Facebook skal være gode hvis dere ser slangen. Så det å filme samtidig som man skal jage og helst drepe en kobra, det er ikke lett. Så ingen av delene ble særlig vellykket. Kobraen kom seg foreløpig unna, den forsvant i ett hull ned i bakken. Det hullet skal jeg mure igjen sa jeg til naboen. Han nikket. Jeg hadde jo en ribbe i ovnen i tillegg og siden slangen nå var nede i hola si gikk jeg inn og fikk ribba ferdig, sausen ble også smakt til. Nå var det snart klart til å pakke maten inn i bilen og komme seg ut på bygda. Da  får jeg beskjed om at slangen er tilbake. Nå ligger den inne i hekken. Hekken er mellom huset og der bilen står parkert. Ingen av oss har spesielt lyst til å gå mange ganger mellom huset og bilen med mat, mens en kobra lugger å lurer i hekken 1 meter unna. Jeg går inn i huset finner to av mine kinaputter, forresten, de er mer som de legendariske svenskebombene vi hadde i min barndom. De smeller skikkelig. Jeg tenner begge og kaster de inn i hekken hvor slangen fortsatt er. Nå skal du få din jævel! Tenker jeg. Bang ! Bang! To kjappe smell og ut av hekken kommer slangen. Nå er den skikkelig forbanna, kan nesten høre at den knurrer. Den kommer rett mot meg og den kommer fort. Shit. Dette var ikke med i planen. Jeg ser meg rundt etter våpen. Ingenting. da er det bare en ting å gjøre feige ut. Jeg smetter inn døra og lukker den raskt igjen. Jeg følger med på slangen, den brekker av til venstre og forsvinner mellom blomstene ved siden av huset. Etter noen minutter erklærer jeg passasjen til bilen for «trygg». Maten bæres ut og det går bra vi kommer oss helskinnet ut på bygda. Resten av songkran gikk som planlagt.  Dagen etter kom naboen med litt sement og slangehullet i bakken er nå murt igjen. Slangen har jeg ikke sett mer til. Kommer den, så har jeg flere kinaputter på lager. 

EKTESKAP EN FØLJETONG

De som følger meg på FB så vel at jeg var en tur på amphur i dag. Gail og jeg skulle gjerne fått avsluttet prosessen med å registrere giftemål. For meg så hadde det vært flott å fått dette på plass før jeg skal fornye mitt visa i slutten av april. og får Gail blir det sikkert fint å slippe å leve i synd. Siden forrige forsøk på å få dette til har det gått over en måned. Sjefen på amphur forlangte at vi skaffet noen personer som kunne gå god for meg. Nå er det ikke det at det var så vanskelig å finne noen som kunne gjøre det. Det er bare slik at disse personene jobber og at det ikke alltid er like lett å ta en dag fri. Men endelig i dag passet det. Denne gangen hadde vi også sjekket på forhånd hva de forlangte på amphur.

Gail hadde snakket med Nipaporn og hun stilte selvsagt opp i tillegg ble en av lærerinnekollegene hennes med, samt landsbyhøvdingen i Nong Tago. Så det var enn stor delegasjon som møtte opp hos amphur i Prakonchai i dag. Nå var det slik at det var ikke bare vi som hadde møtt opp der.noen hundre andre hadde også funnet ut at dagen i dag var en fin dag å bruke på amphur, så da vi kom, litt forsinket, var det veldig mange foran oss. Bare å vente. Det å vente har jeg blitt vant til her i Thailand så ikke noe problem. det var bare å finne seg ett sted i skyggen hvor jeg kunne sitte og halvsove. Resten av delegasjonen passet på kønummeret vårt. Etter sånn ca to timer fikk jeg beskjed om å bli med inn, det var snart vår tur. Jeg tuslet inn i det overfylte lokalet. De hadde gitt opp å bruke aircon i dag siden det var så mye folk der at dørene ut til gata ikke lot seg lukke. Kun noen vifter i taket gikk. Det var varmt. Fryktelig varmt. Etter  ca 20 minutter var det vår tur. Lærerinnene landsbyhøvdingen og jeg hadde fått sitteplasser mens vi ventet. Borte ved luka var det veldig trangt og dermed ikke snakk om at alle vi ville få plass der. Gail gikk bort til luka vi ble sittende. Vi fikk heller komme fram etterhvert fant jeg ut, de andre var enige. Gail overleverte hele bunken med papirer. Damen som tok i mot bladde gjennom disse og sa noe til Gail. Hun hadde tydeligvis fått beskjed om å bli innenfor. Jeg gjorde tegn til å reise meg for  å følge etter men hun vinket meg tilbake. Gjennom glassveggen kunne jeg se sjefen. Samme mann som har vært vanskelig hver jævla gang. Han bladde i papirene skrev litt på ett ark, ga bunken tilbake til Gail og det var det. Gail kom ut skuffelsen kunne sees i ansiktet hennes. Hva har denne tullingen funnet på av nye regler i dag? Spurte jeg da vi var på vei ut til bilen. Nei ingen nye regler, nå var alt i orden, svarte Gail. Men hen hadde så mye å gjøre i dag at han ikke hadde tid til å fylle ut våre papirer. fortsatte hun. Nipaporn legger til at han hadde sagt at hvis det haded vært 2 thaier som skulle ha giftet seg hadde han ordnet papirene i dag, men siden det var falang så fikk vi komme igjen etter sungkkran. Nipaporn som aldri snakker stygt om andre var faktisk enig med meg i at denne mannen var ting tong (ikke helt god).

Neste forsøk blir 18/4, så får vi se hva denne sjefen finner på av unnskyldninger da. Det blir siste forsøk uten advokat. Jeg har sjekket litt rundt og funnet ut at vi har alt i orden pluss litt til. Så nekter han på tirsdag den 18 også så kommer vi til å gå til advokat. Ja jeg har snakket med en advokat som ordner opp i dette for en billig penge.   

Snart kontor, trenger nok noe kaldt for å kjøle ned systemet

PÅSKE I NORGE. HER BLIR DET SUNGKRAN

I år faller påske og sungkran sammen, når dere i Norge har skjærtorsdag har vi begynt feiringen av Thailandsk nyttår, altså sungkran. Sungkran er den llengste høytiden i Thailand og en tid da nesten alle har fri. Her i bygda kommer det mye folk fra Bangkok, Pattaya og andre store byer som nå har fri og reiser for å feire sammen med familien sin. Omtrent som jul i Norge, det er viktig for Thaiene å være sammen med familien i denne høytiden.

For Gail og søstrene blir det nok litt trist i år. I fjor var svigermor og svigerfar hedersgjestene og de viktigste personene i familien. Nå er disse borte og ting kommer aldri til å bli det samme. Men fest skal det bli uansett. Jeg har fått overbrakt ett midlertidig program for oss.  Dette ser ut som følger.

• Torsdag 13/4  ut på skolen. Her er det stor fest i år og jeg er blant de spesielt inviterte. Hva som skal foregå her vet jeg ikke men det er veldig viktig at jeg kommer er beskjeden. Når arrangementet på skolen er ferdig skal vi ut til Gails tante (morens søster) for å ønske henne good luck. Så blir det sikker litt mat og drikke der før vi drar hjem utpå kvelden.
• Fredag 14/4. Litt uklart ennå men jeg tror det er denne dagen/kvelden jeg skal spille til dans utpå bygda. Foreløpig vet jeg ikke mer om dette. Men gleder meg det er så gøy å se mine Thailandske venner danse og kose seg til min musikk.
• Lørdag 15/4 Vi før besøk av familien hjemme hos oss. Det blir norsk ribbe m/tilbehør. Det kan hende at fredag og lørdag bytter plass. Som dere vet planlegging er noe vi ikke er så gode på her nede.
• Søndag 16/ 4. Regner med at dette blir en rolig dag. Men den som lever får se.

Sungkran fest morro og mye vann

Mange faranger hater sungkran de forbanner det opp og ned går helst ikke ut og noen reiser ut av Thailand for å slippe unna. Jeg derimot er så barnslig at jeg gleder meg både til vannkrig og festligheter med mine Thailandske venner.  Som jeg har sagt og skrevet før. Når jeg har valgt å bo her, da må jeg tilpasse meg og være med på mest mulig. Men det er nå meg da. 

Plutselig kommer det nok en oppdatering til

 

NÅR NAV OG NORGE SVIKTER SINE EGNE

Bloggen min er ikke alltid en koseblogg, de av dere som leser den jevnlig har sett det før at noen ganger må jeg si ifra. Om det hjelper? Nei det tror jeg ikke. De som sitter med all makt i Norge bryr seg ikke om hva en blogger med under 1000 lesere skriver. Men for meg personlig hjelper det. Jeg får utløp for sinne når jeg føler at noen blir behandlet urettferdig eller maktarrogansen i Norge blir for stor. Så her har dere dagens sinte innlegg. 

Flere ganger i løpet av min karriere  med personalansvar ble jeg kontaktet av nav, og før nav ble opprettet var det arbeidskontoret som tok kontakt med meg. Kunne vi ansette noen av deres kandidater? Hvis vi valgte å ansette kunne bedriften få lønnstilskudd i inntil ett år, noen ganger ble vi tilbudt 100% refusjon andre ganger 50 – 80% refusjon. Med ansvar for lønnbudsjett var det ofte fristende å takke ja til dette. Spesielt når det nærmet seg høysesong og vi uansett måtte øke staben. Var det snakk om 100% lønnstilskudd valgte jeg ofte denne løsningen, bedriften sparte penger og en av de nye landsmennen fikk jobb, vinn vinn. At dette gikk på bekostning av en annen som var bedre kvalifisert for jobben tenkte jeg ikke så mye på den gangen. For valget var lett. Betale 130 kr timen pluss sosiale utgifter eller få det gratis. Gratis gikk rett på bunnlinja. Om det var en god ordning for bedriften utover det økonomiske? Nei stort sett ikke. Så vidt jeg kan huske var det ingen av disse som fikk noen strålende karriere hos oss. Selv om det var «gratis» arbeidskraft var det mye rusk i maskineriet hos de fleste. Så etter en periode takket jeg nei til nav og ansatte heller de kandidatene jeg selv ville ha. Litt dyrere men det ga ett bedre arbeidsmiljø. Nå ligger dette langt tilbake i tid. Som dere vet har jeg forlengst meldt meg ut av arbeidslivet i Norge. Men jeg fikk en telefon i går kveld som gjorde meg litt forbanna.

En god venn av meg er her i Thailand det meste av vinterhalvåret sammen med sin Thailandske kone. Med 50% uføretrygd og gift med en thai kunne han strengt tatt blitt her i paradis hele året. Men 50% uføretrygd er ikke så mye penger derfor velger han og kona å være i Norge å jobbe vår, sommer og deler av høsten. 

Når min kamerat er i Norge pleier han å kjøre taxi ikke fast men nok til at han får tjent litt penger og har noe å drive men ikke så mye at han får problemer med helsa. Siden han bor sånn til at det er ett stykke til Oslo blir det gjerne en del turer til steder som rikshospitalet. Noe som i hans tilfelle tar en hel dag tur retur. Dette har han holdt på med i mange år, både han og drosjeeier har vært fornøyd med den ordningen. Men så fikk de flyktninger til bygda og nav skulle skaffe dem jobb.  I en liten bygd i Norge er det ikke all verdens jobber i utgangspunktet. Så det å skaffe flyktninger arbeid er ikke lett. Men nav står på. Førerkort for buss kan åpne mange porter tenkte de nok. Så noen av de nyankommende ble sendt på kurs for å få utvidet førerkort. Sist jeg var i kontakt med nav og spurte om førerkort for buss, ikke til meg selv men en av mine ansatte som ble arbeidsløs da bedriften vår ble nedlagt, fikk jeg til svar at det var alt for kostbart så det eneste de kunne tilby var truckførerkurs. Men det er sikkert mer penger i kassa nå. Da disse flyktningene hadde fått busslappen måtte de ha jobb. Nav tar kontakt med den lokale taxisentralen og får telefonnummer til drosjeeiere. Om noen av dem kunne være interessert i å ansette fast sjåfør med 100% lønnstilskudd?  En drosjeeier er en bitte liten bedrift med en eller to biler og slik som jeg kjenner bransjen uhyre små marginer. Så selvsagt takker drosjeeieren ja til ett slikt tilbud. Men han kjøper ikke en ny bil til sin nye sjåfør. En drosjeeier har løyve for en bil og kanskje en reservedrosje. Hans nye sjåfør tar derfor plass i minibussen som min gode venn har kjørt i mange år. Vinn vinn?? Ja for drosjeeieren gratis sjåfør i inntil ett år. For den «stakkars» flyktningen gratis busslappen, og hvis han oppfører seg skikkelig, jobb i minst ett år. For nav, de fikk jo en flyktning ut i jobb. Hvem tar regninga? Skattebetalerne og min gode venn. Min gode venn får den største delen av regninga. Han får ikke lenger kjøre taxi for å spe på trygda i stedet må han kanskje gå på nav og få hjelp. Han som da har jobbet og slitt og betalt skatt år etter år, dolkes i ryggen av sitt eget land. Skam dere Norge

Neste gang en politiker sier at vi gir jobbgaranti og lønnstilskudd for å få folk i arbeid. Husk at dette ofte vil gå på bekostning av de som kunne skaffet seg jobb selv. Så her hjelpes en og det skapes en ny taper. 

Jeg blir forbanna av sånt, men så kommer jeg på hvorfor jeg meldte meg ut av arbeidsmarkedet i Norge, da går det nesten over.  

FERIE MEN TRAVELT

Denne uka så ut til å bli en travel uke. Dagen til og med onsdag var fylt opp av ting som måtet gjøres, Nå er det tirsdag ettermiddag og som vanlig her i paradis er planene lagt om.

Mandag var det to poster på programmet. ja kontor var det også så da blir det tre. Punkt 1 på mandagens liste var imigration. Vi som bor her må hver eneste 90 dag møte opp på imigration kontoret og bekrefte adressen vår. Gjør vi ikke dette blir det bot i verste fall utvisning, så best å ha dette i orden. Normalt er dette fort gjort. Men slik var det ikke nå på mandag. Av erfaring vet jeg at det kan være lurt å ikke stå i kø når de åpner, derfor somlet jeg litt og var der først ved 1030 tiden. Denne gangen var det  ikke lurt. Det var fullt inne og det satt også mange å ventet ute i gangen også. Jeg gikk inn og håpet at de hadde en skranke for 90 dager, men nei, her var det bare å ta kølapp. På papirbunkene de fleste satt med skjønte jeg at veldig mange av de som var foran meg i køen skulle ordne med visum, noe som tar laaaang tid. Jeg bestemte meg for å sitte inne på kontoret å vente, kanskje de ropte opp at de med 90 dager kunne komme først. Etter nesten en time hadde noe slikt ikke blitt ropt opp. Jeg kikket på mannen ved siden av meg hans satt akkurat som meg ,meg og holdt på passet sitt, og bare det. 90 days? Spurte jeg han. Han nikket. same with me, svarte jeg. Han viste meg nummeret sitt og var 5 plasser foran meg i køen. Lets ask them if they can do our 90 days report when the next guy is done, sa jeg. Han nikket og var enig. Da han som satt ved den ene skranken takket og reiste seg var jeg kjapt borte og spurte imigration offiseren. Can you do my 90 days report? Han nikket tok passet mitt og ropte ut om det var flere som bare skulle ha 90 dagers rapport. 4 stykker kom også med sine pass. Dermed hadde vi fikset dette. 10 minutter seinere satt jeg i bilen, klar for neste etappe. Den gikk til Buriram by hvor sykkelen min nå skulle være ferdig reparert. Joda sykkelen var klar den og 250 Bath fattigere kjørte jeg hjem. Det var jo snart kontortid. 

I dag tirsdag var det meningen å tilbringe mye av dagen hos amphur. Nipaporn hadde endelig tid til å bli med Gail og meg for å bekrefte at jeg var snill og flink og kunne gifte meg. Men slik ble det ikke. Gail hadde ringt amphur på mandag og spurt om sjefen var der, det var han ikke. han hadde faktisk fri hele uka, hadde hun fått vite. Dermed ingen tur til amphur. I stedet flyttet jeg onsdagens gjøremål til i dag. Dvs Gail sendte melding til min hyggelige venninde hos Nissan og spurte om de hadde tid til service på Mørke Blå. Joda det var bare å komme. Litt over klokka 10 i dag trillet vi inn hos Nissan i Nang Rong. Her var det ikke bare bilen som fikk service. Jeg hadde knapt fått stoppet motoren før en søt og blid kundemottaker sto utenfor bilen. Jeg ga henne serviceheftet og nøklene. Noon og jeg ble så vist inn salongen. Her var det aircon, skinnsofa. lekeavdeling for barn, wifi og selvfølgelig servering. da vertinnen lurte på hva jeg ville ha sa jeg whisky med is, hun beklaget det hadde de ikke, men kaffe kunne jeg få. To minutter seinere hadde jeg fått både kaffe,ett stort glass vann og kjeks. Mens jeg koste meg med dette kunne jeg se ut i verkstedet gjennom store panoramavinduer. Mørke Blå var i de beste hender. Her ble det sjekket, etterfylt og skiftet til den store gullmedalje. Ikke noe juks her i gården. Da mekanikeren var ferdig ble bilen kjørt inn i vaskehallen hvor den ble vasket både innvendig og utvendig. Hele seansen tok en liten time. Da jeg kjøpte bilen fikk jeg service fram til 50 000 km  inkludert i prisen, det eneste jeg skulle betale for, var det de brukte av olje og filter samt andre væsker de etterfylte. Alt arbeid var gratis. Så etter å ha betalt drøyt 1000 Bath fikk jeg nøklene og kundemottakeren fulgte oss ut til bilen, åpnet døren for meg og bukket pent farvel. En helt annen opplevelse enn de jeg har hatt på bilverksteder i Norge. Ja jeg har vært på mange. Så langt er Nissan i Nang Rong øverst på lista når det gjelder service. 

Store panoramavinduer ut til verkstedet slik at alle kundene kunne se hva som ble gjort

Vel hjemme var det tid for å logge seg på sugeetatens (skattevesenet) sine sider og se hva dommen for foregående åt ville bli. Etter drøyt 10 forsøk i løpet av ett par timer ga jeg opp. Sender vel følgende melding på epost til denne etaten.

Det er for øyeblikket stor pågang i min økonomi, og det gjør at enkelte brukere ikke får tilgang til mine penger Jeg beklager ulempene dette medfører og ber deg prøve på nytt senere.

Men det nytter vel ikke. Jeg får bare bruke mer av min tid på dette seinere. 

Hva jeg skal gjøre resten av uka? Det dukker nok opp noe. Siden jeg skal spille til dans på den store Songkran festen neste uke må jeg øve litt til glede for naboer og forbipasserende.

 

HVA SKJER A?

Svært lite er vel svaret på det spørsmålet. Her er det sommerferie og stille på korpsfronten. Riktignok har jeg begynt å planlegge neste sesong bak i hodet, men ingenting er foreløpig notert. Men jeg har da noen klare ideer om hva jeg skal endre på kommende sesong. Her er noen av de tankene jeg har gjort meg om dette.

• Trommegruppa skal jeg prøve å bruke mer tid på. Trommene har vært en litt forsømt gruppe, det har medført at gutta ofte har kjeda seg på øvelsene. De spiller og leverer varene men jeg tror de trenger noen utfordringer. Derfor tenker jeg litt på å lage en trommedrill til dem slik at de kan vise seg fram.
  Trommegruppa, de fleste er i bandet minst ett år til
   
  • Minitrompeter, her har vi en i dag men tror vi kan kjøpe to til. Elever på minitrompet skal rekrutteres fra 1. og 2.klasse. Kommende skoleår vil de ikke få begynne å spille før alle de andre nybegynnerne er godt i gang. Her tenker jeg at jeg først må prioritere de litt eldre nybegynnerne slik at disse kan spille på morsdagen. Når disse er blitt såpass flinke at de kan undervises 2 – 3 sammen kan jeg ta inn de yngste på minitrompet.

                   For meg så er det tiden som er utfordringen. Skoledagen slutter ca klokka 1600 (noen ganger tidligere) først da kan jeg begynne å undervise, Så                      må jeg være ferdig senest 1830. Så med 28 musikanter som skal lære å spille må jeg være kreativ. Men dette året som kommer skal bli det                        siste hvor jeg må starte med nesten blanke ark

.
Minitrompet vi skal kjøpe fler

• Melodica er også en gruppe jeg gjerne skulle brukt mer tid på. Det å undervise 12 – 14  musikanter på en gang er slitsomt. Spesielt når noen av dem tar alt lett mens mange trenger mer tid. Da blir det fort noen som kjeder seg og heller vil prate og tulle enn å følge med. Slitsomt for både elevere og lærer. Her har jeg ingen løsning i hodet ennå.  

Melodica
 

Så nok av ting å tenke på og planlegge. Jeg har normalt ikke undervist på mandager. Mandager har jeg prioritert å gå på kontoret hvor jeg treffer andre skandinaver. Her koser vi oss med øl og gode historier. Denne sesongen lurer jeg på om jeg kanskje må bruke mandager til korpset, slik at jeg kan finne tid både til trommer og melodica. Time will show, som de sier i Norge

Den nyeste utgaven av Thailands Tidende har viet to sider til turen vår til sjømannskirken. De klarte dessverre å gi oss feil navn men hyggelig at de møtte opp med både journalist og redaktør. De er også i ferd med å produsere en video fra denne lørdagen. Så nå kan vi fort bli tv stjerner.

Her er linken til avisen http://www.thailandstidende.com/pdf/0417fk.pdf?acm=2336_47 

Siden det er søndag og fridag. baker jeg brød i dag. Så derfor avslutter jeg nå for å gjøre brødet klart til steking. 

Ha en fin søndag folkens